Hvorfor skjevfordeling mellom minoritets- og majoritetsfamilier?
Barnefattigdom har de siste årene økt jevnlig og i dag lever 10 % av alle barn i Norge under fattigdomsgrensen. Over halvparten av disse er barn med minoritetsbakgrunn. Dette er tall vi ser på med stor bekymring
.

Hvorfor fattigdom?
Det som kjennetegner familier med vedvarende lavinntekt er at de ofte har en svak tilknytning til arbeidslivet og er avhengig av offentlige ytelser og støtteordninger. Det kan også bli forsterket av at man er enslig forsørger og har lav utdanning. For foreldre med minoritetsbakgrunn kan det være flere faktorer som gjør at de ikke får innpass i det norske arbeidsmarkedet. Det kan blant annet være språkkrav som gjør det vanskelig, man kan ha dårlig nettverk og oppleve diskriminering fra potensielle arbeidsgivere.

Hva kan barnefattigdom føre til?
Foreldres bekymringer om økonomi kan påvirke foreldreskapet og samspillet mellom foreldre og barn. Barn er ikke selv fattige, men vokser opp i en familie i en vanskelig økonomisk situasjon, og opplever ofte hva det betyr når de sammenligner seg med andre de har rundt seg. De begrensede valgmulighetene man har, kan gjøre at både barn og voksen sliter med åpenhet og dialog. Samtidig kan foreldre oppleve å få manglende anerkjennelse for det arbeidet de faktisk gjør og føle seg kontrollert, noe som igjen kan føre til mistillit til viktige samfunnsinstitusjoner. Samfunnsinstitusjoner som i utgangspunktet er der for å forebygge og hjelpe.

Ressursbarn
Selv om man ser at det er en stor andel minoritetsbarn som lever i vedvarende lavinntekt er det viktig å huske på at dette er barn som har et stort potensial til å komme seg ut av denne situasjonen. På MiRA-Senteret ser vi daglig minoritetskvinner som vil ha jobb og egen inntekt, slik at de slipper å være avhengige av offentlig ytelser, og kan forsørge seg selv, og sine barn. De har et ønske om høyere inntekter og et håp om at til tross for dårlig økonomi, skal deres barn lykkes i samfunnet og å ta utdanning. I dette kommer det syne en stor drivkraft til å komme seg ut av denne sirkelen og at deres barn til tross de utfordringene de møter på, allikevel gjør det godt på skolen og kommer seg ut fattigdom. Samfunnet må nå begynne å se på barna på samme måte som foreldrene gjør. Ikke som fattige barn, men som ressursbarn.