Høringsforslaget om å heve botidskravet i utlendingsloven fra tre til fem år en form for strukturell vold som vitner om en utvikling mot en diskriminerende innvandrings- og asylpolitikk, hvor innvandringsregulerende hensyn synes å veie tyngre enn kvinners rettssikkerhet og vern mot vold i nære relasjoner.

Johan Galtung er en av verdens ledende fredsforskere og et av hans nøkkelbegreper er strukturell vold. Ofte når vi bruker ordet vold, tenker vi på direkte eller fysisk vold. Galtung har imidlertid sett at volden har mange ansikt, og at ondskap kan forekomme på mange subtile og komplekse måter. Strukturell vold er vold som ikke skader eller dreper ved slag eller geværer, men undertrykker mennesker gjennom politiske, økonomiske eller sosial strukturer. Det en type subtil ondskap som er forårsaket av sosial orden.

Diskriminering og rasisme

Besgrepet strukturell vold viser til de strukturer og institusjoner som holder noen innenfor og andre utenfor muligheten til velstand og utvikling. Disse strukturene kan komme til uttrykk både gjennom politiske tiltak og lovverk, men også gjennom holdninger og utsagn fra enkeltpersoner eller grupper. Diskriminering er eksempel på en form for strukturell vold, som er dypt innvevd på alle nivåer i samfunnet. Mange kvinner med minoritetsbakgrunn opplever dobbel diskriminering, både som kvinne og som minoritet. Ofte er det vanskelig for majoritetsbefolkningen å erkjenne at diskriminering skjer, og å forstå omfanget og konsekvensene for den som diskrimineres. Dette fordi det er så dypt innvevd i menneskers og samfunnets tankemønster, vaner og praksis. I arbeidet med å bekjempe diskriminering og rasisme, er første steg på vei å erkjenne at det eksisterer og dermed kunne være modige nok til å gå imot samfunnets handlings- og tankemønstre.

MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi skrev i 2012 at Norges historie er ikke preget av slaveri og kolonisering på samme måte som en del andre nasjoner. Dette har medført en myte om at det i Norge så godt som ikke finnes strukturell vold som for eksempel rasisme. I virkeligheten har det i alle år blitt ført en kombinert assimilerings- og eksklusjonspolitikk, først overfor samer, finner, tatere og jøder, og de siste 40 årene, overfor andre etniske minoriteter som har migrert til landet. Gjennom historien har den norske staten ført en aktiv politikk for å tvinge den dominerende norske kulturen og språket på minoritetene. Den grunnleggende ideologien har vært at samfunnet er mest tjent med homogenitet. Samtidig har myten om likhet og rettferdighet vært vel så mye til stede (Salimi 2012).

Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) publiserte nylig en rapport der utviklingen i Norge når det gjelder rasisme, diskriminering og menneskerettigheter siden 2008 er undersøkt (ECRI 2014). Rapporten viser at Norge på en rekke punkter har kommet til kort når det gjelder å sikre borgernes rettsvern og menneskerettigheter. ECRI er særlig bekymret for straffeloven, som ikke kriminaliserer offentlig benektelse av folkemord eller etablering av eller deltakelse i grupperinger som oppmuntrer til rasisme. I 2003 undertegnet Norge protokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som fastsetter et generelt forbud mot diskriminering. Protokollen er fremdeles ikke i dag, 12 år senere, ratifisert og tatt inn i lovverket.

I tillegg peker rapporten til ECRI (2014) på at mange innvandrere opplever diskriminering på områder som arbeidssøking og rekruttering, bolig og helsetilbud, og innvandrere med lavt utdanningsnivå fortsetter å ha store problemer med tilgang til arbeidsmarkedet. Dette er tydelige indikatorer på de utfordringene mange kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn står overfor hva gjelder det som kan betegnes som strukturell vold. Rapporten er tydelig i sin tale, nemlig at Norge ikke gjør nok for å sikre sine innbyggeres vern mot diskriminering og rasisme.

En utledningslov som svekker likestilling og rettssikkerhet

MiRA-Senteret har i alle år satt diskriminering og rasisme i det norske samfunn på agendaen, spesielt mot kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn. Ved å formidle våre erfaringer og historier, har vi forsøkt å skape en erkjennelse i samfunnet av at mennesker i Norge blir behandlet ulikt på grunn av bakgrunn, religion eller kjønn, og at dette må stoppes. Patriarkalske strukturer der makten hovedsakelig skal holdes av menn, gjennomsyrer de fleste samfunn, også i Norge og bidrar til at kvinner behandles ulikt fra menn. Å bekjempe og bryte ned disse forestillingene og fordommene er et pågående arbeid som er like viktig i dag som for 25 år siden og lenger siden. Likevel blir dette arbeidet desto vanskeligere da også politiske utsagn, tiltak og regelendringer i lovverket, bidrar til at enkelte grupper holdes utenfor og blir behandlet ulikt fra resten av befolkningen. Da snakker vi om en form for strukturell vold som bidrar til å svekke menneskers rettssikkerhet, likestilling og diskrimineringsvern, og som skaper et forsterket skille mellom kvinner og menn, og mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Regjeringens høringsforslag om å øke aldergrensen fra 18 til 24 år for familieetablering, og samtidig heve inntektskravet fra lønnstrinn 19 til 24 i statens lønnsregulativ i saker om familieinnvandring (som per i dag utgjør kr 304 500), er eksempler på dette. Begge regelendringsforslagene i utlendingsloven er kontrollregler som undergraver hensynet til rettsikkerhet, likestillingsprinsippet og diskrimineringsvernet. MiRA-Senteret opplever at dagens regelverk med hensyn på familieinnvandring hindrer voksne mennesker fra å opprettholde eller eventuelt etablere et godt familieliv. Det bidrar til at barn vokser opp uten kontakt med en eller begge foreldre, stigmatiserer enkeltmennesker og grupper basert på kjønn og geografisk opprinnelse, i tillegg til å være en medvirkende faktor til at enkelte unge jenter velger bort studier til fordel for å tre inn i arbeidslivet på et tidlig tidspunkt. Vi opplever også at forslagene er kvinneundertrykkende og at de ikke tar hensyn til minoritetskvinners rettigheter, fordi vi vet at det i praksis vil være flest kvinner som rammes av de overnevnte regelendringene i utlendingsloven. Det samme gjelder 3-års regelen i utlendingsloven, som innebærer blant annet treårs botid i Norge for å kunne oppnå oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Beklageligvis har nå regjeringen ved Justis- og beredskapsdepartementet fremmet et forslag om å øke botidskravet med ytterligere to år. Forslaget vitner om en utvikling mot en diskriminerende innvandrings- og asylpolitikk, hvor innvandringsregulerende hensyn synes å veie tyngre enn kvinners rettssikkerhet og vern mot vold i nære relasjoner.

Stopp femårsregel!

MiRA-Senteret er sterkt imot en økning av 3-årsregelen da vi helst ser at den reduseres til ett år eller fjernes helt. Dette fordi regelen rammer kvinner med minoritetsbakgrunn hardest. Dersom en kvinne kommer til Norge via familiegjenforening og opplever vold i nær relasjon, har hun ingen rettigheter eller muligheter til å kunne tre ut av den voldelige relasjonen og søke opphold på selvstendig grunnlag dersom hun har vært i Norge kortere enn tre år – og nå fem år. Kvinnen må da i verste fall bli i den voldelige relasjonen over flere år før hun kan søke opphold på selvstendig grunnlag og få sine rettigheter ivaretatt. Redselen for å bli sendt tilbake til hjemlandet og til en usikker fremtid der, medfører at kvinnene blir boende i et hjem der psykisk, fysisk og seksuell vold er en del av hverdagen.

MiRA-Senteret mener derfor at kvinner som kommer til Norge gjennom familiegjenforening, uavhengig om de gifter seg med etnisk norske menn eller menn med minoritetsbakgrunn, må få selvstendig juridisk status straks de ankommer Norge. Dette vil frigjøre kvinnene fra eventuell avmaktssituasjoner og gi dem egne juridiske rettigheter.

Den allerede eksisterende 3-årsregelen er et eksempel på strukturell vold, hvor enkelte mennesker eller grupper undertrykkes gjennom politiske, økonomiske og sosial strukturer. Å heve botidskravet med ytterligere to år vil derfor svekke kvinners likestilling og rettssikkerhet i Norge, og samtidig frata voldsutsatte kvinners mulighet til å trå ut av den voldelige relasjonen før det er for sent. 

Artikkelen er skrevet av Gro Elisabeth Høye Kvigne ved MiRA-Senteret, og er et utdrag fra en større rapport om forebygging av vold mot minoritetskvinner som lanseres om kort tid.

MiRA-Senteret arrangerer en større aksjon mot innstramminger i utlendingsloven utenfor Stortinget fredag 8.mai kl.15.00.