Hvordan føles det å bli marginalisert på grunn av kjønn, klasse eller etnisk bakgrunn? Hvilke virkemidler har du når du befinner deg på bunnen av systemet og uten ressurser? I en tid da individualismen, ja tør vi si egoismen, er framtredende trenger vi noen som røsker tak i oss og gir oss et bredere perspektiv. Vi trenger å møte uredde grasrotsaktivister som kjemper for saker de tror på – saker som berører dem og deres nærmeste direkte, men som også er mye større enn dem selv. Det handler om solidaritet på tvers av grupperinger og diskrimineringsgrunnlag.

Det internasjonale nettverket Global Women´s Strike arrangerte konferanse i London den 28-29. april. Engasjerte dannynettverksmedlemmer og aktivister fra alle verdenshjørner, inkludert skuespiller og aktivist Danny Glover, deltok. Kampanjen ”Invest in Caring Not Capitalism, The Wages for Housework” som har pågått siden 1972, ble markert og vi fikk høre mange sterke historier. Det glødende engasjementet hos samtlige som holdt innlegg både imponerte og inspirerte oss fra MiRA-Senteret.

Selma James, kvinnerettighetsforkjemper, antirasist og forfatter, innledet konferansen med å si litt om hva som er felles for Selma_James_lgruppene som marginaliseres. James omdefinerte i sin tid arbeiderklassebegrepet slik at det også skulle omfatte marginaliserte grupper – som hjemmearbeidende og ulønnede kvinner. I følge henne må vi kjempe for at reproduksjon av menneskerasen igjen får en høy sosial status. Hun sier at aktivistene i Wages for Housework– bevegelsen har sagt nei til å være prisgitt markedskreftene og deres utnytting, krigføring og miljøfiendtlige politikk ,og når de har sagt nei så har de stått alene. Venstresiden og feministene har ikke gjort reproduksjon av menneskerasen til sin kampsak, noe Selma James mener det burde være.

I følge James må det å være mor – og alle som er involvert i dette omsorgsarbeidet (kvinner, menn og barn) – verdsettes. James, denne vevre lille kvinnen på 81 år, snakker til oss med en kraftfull stemme når hun understreker betydningen av å oppdra barna sine til å være frie individer og det betyr at en selv må være fri. Hun sier at hierarkiet basert på kjønn, rase og klasse som mange fanges i, må ødelegges, og at disse gruppene på bunnen av samfunnet utgjør plattformen som lønnshierarkiet er bygget på. James snakker engasjert om individuell endring i stor skala, og sier ingen forandrer seg alene, men er avhengige av andre – som en del av en bevegelse som har et overordnet mål om å endre samfunnet. For å overkomme eventuelle barrierer og stå samlet i kampen, må vi i følge James, samarbeide med alle som på ett eller annet punkt er uenige med oss – så lenge de ikke underminerer prinsippene våre.

london_2Konferansen bød på mange sterke og gripende historier kvinner fra blant annet Kina, Guyana, India, Haiti, USA og Storbritannia. Fra Guyana kom en delegasjon fra Red Thread- bevegelsen. Blant annet Halima Khan og Marbelle Thomas snakket om hvilke områder de jobbet med: inntekter for kvinner, beskyttelse fra alle former for vold og det å opparbeide seg en sterk politisk stemme. De benytter seg av kampanjer, talk shows på tv, selvhjelpsgrupper og skriver brev til media. De poengterte hvor viktig det er å få kvinnene på grasrotsnivå med på disse aksjonene, og at det må være samarbeid også på tvers av etniske grenser.

Guyana-delegasjonen henvendte seg i tillegg direkte til MiRA-Senteret da de hørte vi var fra Norge. De ønsker at senteret kontakter norske myndigheter, og da særlig miljøvernministeren, på grunn av en avtale mellom Norge og Guyana. I november 2009 signerte nemlig Norge og Guyana en intensjonsavtale (Memorandum of Understanding). Avtalen inngår i FNs REDD-program ,og innebærer at Gyuana får økonomisk kompensasjon for å holde avskogingen på et lavt nivå. Kvinnene ga uttrykk for at avtalen ikke fungerer som den skal for lokalbefolkningen, fordi de ikke har oppnådd de fordelene presidenten i landet lovet ved inngåelsen av avtalen. De ville prøve å nå den norske miljøvernministeren og fortelle han hva som virkelig skjer i Guyana. Ved å møte oss får de mulighet til å nå norske myndigheter, noe som hadde vært vanskelig hadde ikke vi som grasrotaktivister møttes på tvers av landegrensene.

london

 

Nicki Adams (Legal Action for Women) oppsummerte konferansens første dag og sa at alle innleggene på konferansen viser at kvinner nå virkelig er klare for å konfrontere autoritetene og kjempe. Vi lever i en tid da det ikke er mange som er villige til å gjøre nettopp dette. Hvor kommer vilje og styrken fra? Det er viktig å etablere en kjerne – å samle folk på prinsipielt grunnlag som er villige til å jobbe daglig med å gjøre verden til et bedre sted. Det er også vesentlig med gode ledere, og det finnes mange av dem i organisasjoner og bevegelser rundt om – mange av dem er til stede på konferansen.

I følge Adams er det viktig at folk får snakke om sine EGNE erfaringer slik at andre mennesker kjenner seg igjen i historiene deres, og en blir kvitt misforståelser og misoppfatninger. Slik dannes grunnlaget for samarbeid på tvers av grupper og sektorer i samfunnet. På denne måten utdanner menneskene seg selv, hverandre og hele samfunnet. De blir bevisste på egne evner og muligheter og hva de faktisk er i stand til å klare. Makten de kjemper imot, må som en følge av dette, nødt til å legge merke til disse aktivistene. Adams sier at dette en frigjørende prosess – når du bestemmer deg for å kjempe kompromissløst for en sak. Det er den eneste måten å nekte å tillate den rådende makten å ta kontroll over ens eget liv. For å kunne ta tilbake og endre livene sine må folk stå samlet!

Så hvordan skal marginaliserte grupper i samfunnet klare å ta tilbake kontrollen over sine egne liv? Hvordan skal grasrotbevegelsen oppnå nok tyngde til å få gjennomslag for kampsakene sine? Ved å lytte til hverandre, finne felles referansepunkter og stå samlet med et genuint ønske om en bedre verden for alle gjennom felles innsats. Det er viktig å jobbe lokalt, nasjonalt og på tvers av landegrensene. Da blir den rådende makten nødt til å lytte, og endringer vil skje.

London4