Behovet for en fødselsoffensiv av etnisk norske barn? 

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at fødselstallene i Norge er historisk lave. Samlet fruktbarhet for hele den norske befolkningen er på 1,67 barn og blant innvandrere er den 1,86. Det er etablert «fødegruppe» bestående av eksperter som skal kartlegge hvordan vi kan øke fødselstallet og det foreslått flere tiltak for at studenter skal få barn. I tillegg var oppfordringen til det norske folk under statsministerens nyttårstale klar; få flere barn, så vi kan sikre fremtidens velferdsstat.

Barnefødsler for velferd
For MiRA-Senteret, som har jobbet for å bedre minoritetskvinners reproduktive rettigheter i Norge i 30 år, fremstår de politiske tiltakene for å påvirke kvinners ønske om barn som lite gjennomtenkt. Tidligere leder av Barnefamilieutvalget professor Anne Lise Ellingsæter har påpekt at vi i Norge ikke har tradisjon for at offentlig politikk skal gjøre forsøk på å styre kvinners fruktbarhet; det har vært barnefamilienes velferd som har vært målet med familiepolitikken, ikke at barnefødsler skal være middel for å sikre velferdsstatens bæreevne. I denne nye fødselsoffensiven ser politikerne ut til å bryte med denne linjen, uten at man har sikker kunnskap om hva det er som gjør at unge kvinner og menn velger å få barn.

Vedlikehold av hvit befolkning
Likevel er det mer bekymringsfullt at enkelte politiske aktører har følt behov for å advare mot at SSBs tall også viser at ett av fire barn som fødes i Norge i dag har en mor som har minoritetsbakgrunn. Retorikken har vært skremmende fordi den har vist at noen har klare preferanser om hvilke barn det er vi ønsker oss i forbindelse med fødselsoffensiven. Dette ble særlig tydelig i forbindelse med tidligere justisminister Amundsens forslag om å kutte barnetrygden etter barn nummer tre, som eksplisitt ble begrunnet med at man ønsket at innvandrerkvinner – særlig fra Somalia – skulle få færre barn.

Historisk har kvinner fra ikke-vestlige land blitt utsatt for kontroll av deres reproduktive rettigheter, noe som også har inkludert tilfeller av tvangssterilisering. Da kvinnebevegelsen på 1960-tallet kjempet frem kvinners rett til å bestemme over egen kropp og for kvinners reproduktive rettigheter, ble bekymringen over tvangssterilisering av ikke-hvite kvinner særlig i USA, også trukket frem. Selv om denne praksisen tilhører historien, er den viktig å ha i minne når en diskuterer virkemidler for å påvirke befolkningsutviklingen. Jeg tror ingen ønsker å ta oss tilbake til den mørke fortiden hvor kvinner fra ulike rasifiserte grupper som svarte, jøder, samer, tatere, og såkalte «omstreiferkvinner», ble utsatt for fruktbarhetskontroll og fratatt sine rettigheter, fordi de hadde flere barn enn etnisk norske kvinner.

Alle norske barn er velferdsbyggere
Alle barn som er født og oppvokst i Norge er norske, uansett hvor foreldrene deres kommer fra. Selv om det konkrete forslaget om å kutte barnetrygden til minoritetskvinner er blitt avvist fra flere hold, bør vi minne oss selv på i hvilken politisk kontekst debatten om fødeselsoffensiven har oppstått. Det er svært alvorlig at aktører som innehar sentrale posisjoner i politikken – og i et regjeringsparti – får spillerom til å ytre seg slik. Å advare mot at minoritetskvinner føder flere barn enn etnisk norske kvinner, vitner om en skremmende utvikling hvor noen barn er mer ønskelig enn andre. Dessuten er også minoritetskvinners fødselstall i endring, og for alle innvandrergrupper synker antallet barn jevnt med botid i Norge.

At fødselstallene går ned er en global tendens, først og fremst knyttet til at kvinner i større grad enn tidligere har fått bedre tilgang til høyere utdanning, styrket økonomi og bedre levekår. Dersom vi ønsker at unge kvinner og menn skal velge å få barn, trenger vi bedre kunnskap om de faktorer som påvirker dette individuelle valget. Dette handler om sosiale relasjoner, om vår forståelse av foreldreskapet og at kvinner må ha tilgang til sine reproduktive rettigheter. En jobb som må gjøres parallelt med dette, er å ta klart avstand fra de som insinuerer at det er forskjell på hvilke barn som kan være ressurser for fremtidig velferdsbygging.

Dette innlegget av Fakhra Salimi ble første gang publisert i Dagsavisens nye meninger 22.januar