På den tiden da likestillingsloven ble utformet, ble Norge betraktet hovedsakelig som hvitt homogent samfunn. Likestillingsloven inkluderte dermed ikke det perspektivet at Norge skulle komme til å bestå også av mennesker med andre religioner, klesdrakter, verdier og måter å leve på og at disse ville oppleve å bli diskriminert i det norske samfunnet. Det er dette tomrommet som skapte behovet for MiRA-Senteret. Ett behov som er like aktuelt den dag i dag.

En gruppe innvandrerkvinner samlet seg for å diskutere den virkeligheten det viste seg at de i stor grad hadde felles; diskriminering på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet, stigmatisering i samfunnet, utestengning fra det sosiale og politiske liv. Slik ble Foreign Women’s Group startet i 1979. Og selvfølgelig møtte man motstand. Det fantes flere aktive, sterke innvandrerorganisasjoner som rettet søkelyset mot diskrimineringen i samfunnet og satte ord på rasismen, men de var dominert av menn og tok ikke opp kvinnerelaterte problemer ikke var det mest aktuelle tema.

En del kritikere mente at kvinnene i FWG ikke var representative for innvandrerkvinner, at de var for vestliggjorte. Resonnementet var at «ekte» innvandrerkvinner var undertrykt, og ute av stand til å snakke for seg selv, dermed ville de ikke være i posisjon til å danne noen organisasjon. Ergo var FWG ikke representative, siden de gjorde nettopp dette.

Foreign Women’s Group ble også anklaget for å være segregerende: Spesielt da det etter to år som åpen organisasjon ble bestemte at FWG skulle være en organisasjon kun for innvandrer- og flyktningkvinner. Grunnen for dette var ønske om å skape omgivelser der innvandrerkvinner på egne premisser skulle kunne definere sine problemer og diskutere mulighetene for å håndtere disse.

MiRA-Senteret, ble opprettet i 1989. Visjonen var – og er fremdeles – å skape et fristed, et rom for den kreativitet som finnes der ute. Et sted hvor innvandrerkvinner selv kan drive sine prosjekter, synliggjøre sine krefter. MiRA-senteret som aktivitetshus er uvurderlig, det har gitt oss muligheter i forhold til arbeid vi ønsker å gjennomføre, inspirere til aktivitet hos senterets brukere, og gi oss en solid ramme for arbeidet for unge jenter. Et flerbrukshus er også med på å bygge opp kommunikasjonen mellom generasjonene – et hittil ignorert område innen norsk minoritetspolitikk.

En av flere viktige saker hvor MiRA-Senteret er sterkt engasjert er treårsregelen. Den gir en som kommer gjennom familiegjenforening selvstendig juridisk status først etter tre års ekteskap i Norge. Mange kvinner er i dag truet med utvisning med hjemmel i denne loven. En annen er tideligere godkjennelse av kvalifikasjoner i en rekke profesjoner; fortsatt er det svært nødvendige tilbud om barnepass i forbindelse med språkundervisning og fortsatt mangler fritidstilbud til unge minoritetsjenter.

Selvorganisering har stått høyt oppe på MiRAs prioriteringsliste i mange år, og på FWG’s før det. I dag er vi organisert over hele landet, og vi har et stort internasjonalt nettverk. Dette arbeidet vil fortsette, med enda mer tyngde på det faglige enn tidligere, for MiRA-senteret er rådgivende organ for lovgivende instanser i Norge og vi ønsker å øke vår innflytelse over utformingen av minoritetspolitikk i landet. MiRA-Senteret har hatt som mål at kvinnene skal synliggjøres i samfunnet, som enkeltindivider med mangfoldig bakgrunn, historie, erfaring og ressurser. Kvinnene skal synes i samfunnsdebatten, i arbeidslivet og på fritiden, som aktive og likeverdige deltagere i det samfunnet de bor i. Vi ønsker også å satse på utvikling av faglig dokumentasjon rundt minoritetsspørsmål, da det er stort behov for det. Vi ønsker å sette fokus på forholdene for minoriteter på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet, i utdanningssektoren og i forhold til lovgivningen.

I dag finnes det et helt annet gehør for minoritetsperspektivet, både i organisasjonene og i de statlige instanser. Dette vil imidlertid ikke si at diskriminering ikke lenger forekommer. Det er fremdeles en kamp for å overleve for mange. Det er bare å se på arbeidsledighetsstatistikken, der minoritetskvinner ligger på topp. Innvandrerkvinner er i flertall i de lavest lønnede yrker, og antallet innvandrerkvinner blant sosialklienter øker år for år.

Les også intervju med Fakhra Salimi, leder og en av grunnleggerne av MiRA-Senteret, av Aina Mumbi Sauvik i MiRA-Magasinet 2/98 >