Image

Bokhandleren i Kabul – Et familiedrama
Åsne Seierstad, Cappelen 2002

– Rett til å blamere?

Jeg leste «Bokhandleren i Kabul – Et familiedrama». Åsne Seierstad skriver godt! Hun er engasjert, med et godt øye for observasjoner og en glimrende penn. Hun skildrer livet i en familie i Kabul og portretterer det afghanske samfunnet på en måte som gjør at en norsk leser føler at hun er der sammen med henne. Forfatteren viser leserne et samfunn der budene er harde, hvor kvinner blir kjøpslått om, undertrykket, og ikke kan forholde seg til omverdenen slik nordmenn synes er åpent og naturlig. Hvor også barn mangler rett til verdig og respektfull behandling, særlig pikebarn, og særlig fattige. Boken er velskrevet, til forveksling lik en roman. Man får i forordet vite bakgrunnen for boken, og at forfatteren har valgt å anonymisere familien og de andre personene hun gjengir. Ingen ba henne om det, men hun følte at det var riktig.

Kvinneaktivister, menneskerettighetsforkjempere, motstandere av Taliban, motstandere av Islam – mange var begeistret og ønsket boken velkommen. Jeg også. Åsne Seierstad ga stemme til lidende, undertrykte, mannsdominerte kvinner og barn i Afghanistan. Det var på høy tid. Man fikk innblikk i situasjonen for kvinner i et lukket muslimsk samfunn. Og Åsne Seierstad visste hva hun snakket om. Hun hadde førstehåndskjennskap til detaljene hun beskrev. Hun hadde hatt en unik mulighet til å bo sammen med, dele dager og netter med, observere og beskrive et samfunn og en familie, og et familieliv, som mange forfattere før henne bare har kunnet drømme om. Familien til denne «bokhandleren» hadde delt sorger og gleder, bekymringer og hverdagsliv med henne. De hadde vært ivrige informanter, og hun hadde skrevet ned alt på en glimrende måte.

Min tiltagende undring under lesningen dreide seg om hvorvidt anonymiseringen var tilstrekkelig – hovedpersonens familie var stor, og selv om Åsne Seierstad hadde anonymisert innholdet for utenverdenens innblikk, så hadde hun likevel skrevet detaljert og lite flatterende om flere medlemmer av «bokhandlerens» familie. Frastøtende og tidvis sjokkerende detaljer om enkelte av familiemedlemmene røpes. Var det greit at alle innen denne store familien får vite pikante detaljer om de andre? Men Åsne Seierstad er en erfaren og dyktig journalist, og kjenner de etiske retningslinjer for sin yrkesgruppe. Hun har i årevis levert glimrende stoff til mediene uten å få Pressens Faglige Utvalg på nakken. Så da er det vel greit? Kanskje ingen i denne «bokhandlerfamilien» noen gang får lese om seg selv og alle de andre i familien? For de kan vel ikke norsk…

Så gikk det en dag brått opp for meg og resten av verden at «bokhandleren» i Kabul faktisk var Bokhandleren i Kabul, og at anonymiseringen var såpass tynn at den var ubrukelig.

Da ble jeg kvalm. Og skamfull.
Jeg ble kvalm og skamfull over at jeg ved å ha lest om Bokhandleren i Kabul og hans familie faktisk hadde tittet i nøkkelhullet til gjenkjennbare kvinners og menns mest intime sfærer, og til og med hygget meg mens jeg gjorde det.

Debatten som fulgte var etter min mening tidvis patetisk, tidvis opprørende. Det ble snakket om hva som var «sant» eller ikke, hva som kunne bevises eller motbevises, og det ble snakket om at andre journalister kan ha vært misunnelige på forfatterens store suksess. At man i Ola Dunk-landet ikke tåler at noen har suksess…
Denne delen av debatten var totalt avsporende.

Det saken etter min mening dreide seg om, i bunn og grunn, ble målbåret av en klartenkt og klarttalende nordfjording ved navn Marianne Sunde, representant i Norge for Arab Women’s Solidarity Association: Det dreier seg om utlevering av en hel familie, offentlig blamering av identifiserbare mennesker som har gitt en tillit, vennskap, samvær og fortrolighet over uker og måneder. Det dreier seg om uthenging av gjenkjennbare enkeltindivider, blamering av deres ære. Hemmeligheter som var fortalt i en implisitt forståelse av at en etisk rettesnor for anonymisering skulle følges, har blitt offentlig røpet. Ingen av enkeltpersonene i bokhandlerens familie har ønsket å få sine mest intime private tanker og gjøremål stilt offentlig til skue for bokstavelig talt hele verden. «Det holder! Jeg blir kvalm!» sa bokhandlerens yngste kone. Så dette er et spørsmål om ære, respekt og tap av ansikt. Det er et spørsmål om hvorvidt man skal ha lov, etisk sett, til å blamere et annet menneske.

Boken etterlater flere av personene i familiedramaet uten videre ære. Det har kommet for en dag at de nå føler seg misbrukt og ført bak lyset. Det er etter min mening snakk om et tillitsbrudd. Spørsmålet om sannhet gjør problemstillingen verre. Bokhandleren i Kabul og hans store familie blir etterlatt uten ære i en sammenheng hvor det vil være umulig å bote på skaden, den tapte ære, ved å påberope seg sannhet eller diktning. Personene som er portrettert så mesterlig er identifiserbare størrelser, særlig for hverandre men også for andre mennesker i Kabul, og for turister som i årene som følger vil oppsøke bokhandelen for å få et glimt av hovedpersonene.

Åsne Seierstad sier hun ikke tror at boken har alvorlige konsekvenser for familien. Hun går i detaljer om «troverdigheten» og at «Denne versjonen er bekreftet av kvinnene». «Det er ikke mulig at deres liv blir satt i fare». «Sånn var det, og det er sant!» «Det er ikke noe som er fiksjon i boken». Med disse uttalelsene gjør etter min mening Åsne Seierstad saken om mulig enda verre.
I følge forfatteren kaller de franske anmelderne boken «sjangeroverskridende, …nytt, dette er interessant». Om norske kritikere sier hun: «De liker ikke boken – men slik er reportasjen. Det er greit nok». Ordet «Ytringsfrihet» ble brukt i debatten.

Men – er dette «greit nok»? Ville vi synes at det var «greit nok» hvis det var snakk om norske personer i en storfamilie i Vika? Eller en sentral familie i sentrum av Bergen? Eller kunne vi da ha reagert ved å kalle det et gedigent etisk overtramp? Kan det være slik at det er «greit nok» i denne boken fordi det handler om en familie i et land langt borte, som det egentlig aldri var meningen at skulle få vite nøyaktig hvordan deres familiedrama ble utlevert for all verden?

Jeg håper ikke det. For pressens Vær Varsom-plakat har vel ingen geografisk begrensning?

Anmeldt av Ellen Alexandra Lothe, MiRA-Magasinet 2/2003