Image

Honour – Crimes, Paradigms, and Violence against Women
Lynn Welchman og Sara Hossain (red.), Zed Books Ltd, London, UK 2005

– Forbrytelser, paradigmer og vold mot kvinner

«Honour – Crimes, Paradigms, and Violence Against Women» er et verdifullt bidrag til den pågående debatten og jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som er interessert i temaet æresforbrytelser, tvangsekteskap eller æresdrap.

De siste ti årene har debatter om tvangsekteskap og æresdrap vært sterkt i fokus i de europeiske landene hvor minoriteter med muslimsk bakgrunn er i flertall. Boken «Honour – Crimes, Paradigms and Violence Against Women» er derfor et betimelig bidrag til denne debatten. Boken er på 384 sider og innholder 18 artikler, inkludert forord og introduksjon. Bidragsyterne til boken gir forskjellige perspektiver på den såkalte æresproblematikken fra en rekke forskjellige land, og gir en rik kunnskapsbase for dem som arbeider med såkalte «æresforbrytelser». Lynn Welchman og Sara Hossain er redaktører for boken.

Tosidig tilnærming
I forordet understreker Radhika Coomaraswami behovet for en tosidig tilnærming for å bekjempe vold mot kvinner, herunder også æresforbrytelser. Det betyr at både straffeforfølging og bevisstgjøringskampanjer er nødvendige for å forebygge vold mot kvinner.

Coomaraswami har vært FNs spesialrapportør på vold mot kvinner og erfarte at vold mot kvinner er tett knyttet til kontroll av deres seksualitet. Hun understreker at det er nasjonalstatenes plikt å implementere internasjonale lover og ikke la normer, tradisjoner eller religiøse hensyn være til hinder for denne prosessen. Myndighetene må utvikle nasjonal straffelovgivning, samt sivile og administrative sanksjoner for å straffe vold i nære relasjoner, uavhengig av om volden er knyttet til kulturelle tradisjoner. Ifølge henne må «straffelovens metoder for å forhindre, straffeforfølge og straffe ’æresforbrytelser’ være sterke og effektive og ikke bare en reform på papiret» (s. xiii).
På den annen side understreker hun at det juridiske rammeverket alene ikke er nok og at det er nødvendig med tiltak innen områdene helse, utdanning og informasjonskampanjer om kulturelle tradisjoner som tillater vold mot kvinner. Coomaraswami er kritisk til kulturrelativisme, men trekker samtidig frem kompleksiteten i forholdet mellom de universelle menneskerettighetene og kulturrelativisme. Ifølge henne er «kvinners identitet sterkt knyttet til deres kultur og nærmiljø, derfor er kvinner skeptiske til det arrogante blikket fra utenforstående kritikere. (…) kvinners rettigheter må sikres på en slik måte at de kan delta fullt og helt i de miljøene de selv ønsker. Det er nødvendig å støtte kvinner som arbeider innenfor egne miljøer, særlig de kvinnene som står fremst i kampen for å bekjempe vold mot kvinner og som kjemper for kvinners rettigheter – enhver annen strategi risikerer å skape et tilbakeslag» (s. xiii).

Synspunktet om at kvinner selv må styrkes og gjøres i stand til å kjempe mot æresforbrytelser, er sterkt gjennomgående i de fleste artiklene i boken.

Konsekvenser av terminologi
Det har vært en trend i vesten at det meste av undertrykkelsen av minoritetskvinner er blitt definert innenfor rammene av kulturelle praksiser basert på et prinsipp om ære. De fleste drap begått av menn med minoritetsbakgrunn, særlig muslimer, er blitt kalt æresdrap i mediene. Boken har en nyansert og grundig diskusjon av terminologi av typen «æresforbrytelser». Diskusjonene finner sted i flere artikler, men Purna Sen diskuterer de politiske og kulturelle konsekvensene av å bruke slik terminologi. I sin artikkel «Crimes of honour – value and meaning» (Æresforbrytelser – verdi og betydning) definerer hun æresforbrytelser som «handlinger som fjerner spor av tapt ære fra et sosialt fellesskap – både definert i forhold til kjønn og sted – ved bruk av emosjonell, sosial eller fysisk tvang mot en person som med sine pågående eller avbrutte handlinger har medført den tapte ære. Fysisk tvang kan her også bety å drepe den som har brutt æreskodeksen» (s. 50). Ifølge Sen «er det ikke bare menn, men også kvinner som spiller en sentral rolle for å sikre at kvinner innordner seg kjønnsnormer. Ære er gjenopprettet gjennom drap – på den ene enden av skalaen – men også gjennom begrensninger på bevegelse, samtaler, vennskap, valg av ektefelle, og så videre. Kvinner er i en nøkkelposisjon for å sikre disse grensene og kan også være delaktige i avgjørelser om å drepe kvinner, inkludert deres egne døtre. I noen tilfeller er de absolutt også involvert i selve drapet» (s. 48).

Dette er en tilnærming som skiller seg fra de som hevder at kvinner alltid er ofre. Sen ser ikke på kvinner kun som ofre for undertrykkende kulturer, men også som aktive overgripere sammen med menn for å opprettholde slik praksis.

Purna Sen presenterer en historisk analyse av bruken av «ære» som motiv for forbrytelser mot kvinner. Hun hevder at konseptet historisk sett også ble brukt i vestlig kultur, men at dagens vestlige samfunn har selektivt minne vedrørende egen historie, og fremstiller vanligvis æreskonseptet som en islamsk tradisjon. Dagens diskusjoner om æresdrap hvor hovedfokuset er rettet mot islam, mener hun er en arv fra kolonitiden og hevder at det var «europeerne på sine tokt i koloniene som satte standarden for forholdet mellom kjønnene blant de innfødte og hevdet selv å være moralsk mer høyverdige. Sosiale konstruksjoner om seksualitet og autoritet, om enn omdiskutert, medvirket til å opprettholde politiske hierarkier og de asymmetriske maktrelasjonene i koloniene. Samtidig ble ’innfødte menns’ behandling av ’innfødte kvinner’ trukket frem og fordømt av misjonærer og koloniherrer, med religion som en viktig skillelinje mellom koloniherrene og de koloniserte i kampen om forholdet mellom kvinne og mann. Flerkoneri i Afrika, enkebrenning og barnebryllup i India, bruk av slør i Nord-Afrika og Midtøsten, var alle tradisjoner som ble problematisert av de sentrale myndigheter. Dermed ble de viktige kampsaker som fastslo vestens moralske overlegenhet ovenfor resten av verdens underutvikling. En viktig sak i vestliggjøringen var nettopp å frigjøre innfødte kvinner fra innfødte menn» (s. 45).

Purna Sen fastslår tydelig at engasjementet fra folk fra vesten, som har ansett seg selv for å være progressive, har vært veldig kontraproduktivt for kampen mot æresforbrytelser. En av grunnene til det er at de ofte setter likhetstegn mellom æresforbrytelser og islam, og ignorerer at mange islamske lærde har motbevist et slikt religiøst fundament. Sen trekker særlig frem akademiske arbeider av antropologer som først og fremst understreker kulturelle forskjeller og ikke anerkjenner likhetstrekkene med den universelle undertrykkingen av kvinner. I sin artikkel nevner Purna Sen spesielt de skandinaviske diskursene om minoriteter og påpeker at disse landene fortsatt kaller sine minoriteter for «innvandrere». Og disse bofaste etniske minoriteter er ikke blitt anerkjent og gitt samme status som nasjonale minoriteter.

Æresforbrytelser i skandinaviske land blir fremstilt som et kulturproblem. Når hun ser dette i forhold til at Skandinavia er kjent for likestilling mellom kjønnene, finner hun et hierarki mellom kulturene, og, desto viktigere, at som en konsekvens blir ikke vold mot kvinner i minoritetsmiljøene tatt like alvorlig som i samfunnet for øvrig.

Et menneskerettighetsproblem
En annen artikkel som er særlig relevant for den norske leseren er skrevet av Hannana Siddiqi. Hun er en av aktivistene fra Southall Black Sisters, som er engasjert i kampen mot vold mot minoritetskvinner i London. Organisasjonen har arbeidet med samme type saker som MiRA-Senteret i Norge siden 1979. Hannana Siddiqi mener at minoritetskvinners kamp mot vold må ses i en større sammenheng av kvinners menneskerettigheter, og ikke kun som et kulturrelatert fenomen. Hun fremholder at om vi diskuterer vold mot minoritetskvinner som et menneskerettighetsproblem, vil det få konsekvenser for sosialpolitikk og -ordninger i samfunnet. Men kjønnsrelatert vold mot svarte kvinner og minoritetskvinner blir som regel ikke satt inn i en større sammenheng. I stedet blir temaer som tvangsekteskap og rasisme eksotifisert når det handler om ofrene for slike overgrep og minoritetsmiljøer.

Hun fastslår at «for minoritets- og svarte kvinnegrupper og overlevende er løsningen enkel: staten må ta ansvar ved å tildele økte ressurser og sikre bedre reaksjoner fra hjelpeapparatet for å takle vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, og alle andre former for vold mot kvinner, uavhengig av deres kulturelle eller etniske bakgrunn. Æresforbrytelser er egentlig ikke en form for overgrep, men et spesifikt motiv eller påskudd for overgrepet» (s. 278).

Omskriving av historie
De fleste bidragsyterne til boken «Honour» tilhører selv miljøene hvor æresforbrytelser forekommer. En av bidragsyterne er imidlertid den etnisk norske antropologen Anja Bredal som skriver om tvangsekteskap i de nordiske landene: «Tackling forced marriages in the Nordic countries: between women’s rights and immigration control» (Håndtering av tvangsekteskap i de nordiske land: mellom kvinners rettigheter og innvandringskontroll). Bredal sammenlikner Norge og Danmarks håndtering av tvangsekteskap, og konkluderer med at restriksjoner i utlendingsloven ikke er veien å gå for å bekjempe tvangsekteskap. Hun oppfordrer feminister i Norge og Danmark til å utvikle en antirasistisk feminisme for å bekjempe tvangsekteskap, og ikke alliere seg med de som ønsker en strengere innvandringspolitikk.

Artikkelen er bygget på en progressiv retorikk som glir inn i resten av bokas innhold. Jeg ble imidlertid overrasket over beskrivelsen av den historiske utviklingen rundt temaet tvangsekteskap i Norge. Bredal bringer en historisk fortolkning av debattene om tvangsekteskap og presenterer sitt materiell som empiriske fakta. Hun begynner sin artikkel ved å fremheve at Oslo Røde Kors, en etnisk norsk humanitær organisasjon, var pioneren for kampen mot tvangsekteskap i Norge og hevder at «Oslo Røde Kors var den første organisasjonen som tok opp problemet med tvangsekteskap». Denne påstanden overser fullstendig at minoritetskvinner selv og MiRA-Senteret, den eneste organisasjonen for svarte og minoritetskvinner, tok opp dette temaet lenge før Oslo Røde Kors eller noen annen hvit organisasjon tok det opp i mediene.

Bredal bruker også sine mediekilder veldig selektivt. For eksempel skriver hun at den første beskrivelsen av tvangsekteskap i Norge som fikk stor offentlig oppmerksomhet, var en reportasje i Dagbladet i 1992 skrevet av frilansjournalist Hege Storhaug, og som baserte seg på historien om norsk-pakistanske «Sima» (s. 333). Siden Bredal allerede har bestemt at det er Oslo Røde Kors som skal fremmes som pioneren for dette arbeidet, ignorerer hun det faktum at i samme Dagbladet-reportasje hadde journalisten et intervju med lederen ved MiRA-Senteret som fremmet en rekke forslag til hvordan man kunne bekjempe tvangsekteskap. Noen av disse forslagene ble senere tatt opp av andre organisasjoner og fikk økonomisk støtte fra norske myndigheter. Humanitære organisasjoner som Oslo Røde Kors og andre organisasjoner drevet av etnisk norske kvinner kom på banen mye senere. Men dessverre greide de, som Hananna Siddiqi sier i sin artikkel, i løpet av kort tid å «eksotifisere» temaet i mediene. Slike organisasjoner fokuserte på kultur som hovedårsaken til undertrykkelsen av kvinner, og deres angrep på familieinnvandring medførte at myndighetene strammet inn innvandringspolitikken, og særlig regelverket for familiegjenforening.

Bredals artikkel, i motsetning til andre artikler i «Honour», mangler også en politisk analyse av den offentlige debatten om tvangsekteskap i Norge. Mange minoritetskvinner i Norge som har deltatt i denne diskusjonen, vet at de fleste etnisk norske organisasjoner isolerte debatten om tvangsekteskap fra likestillingsdebatten og gjorde det til et kulturelt spørsmål. Faktisk ble tvangsekteskapsproblematikk brukt til å undergrave fokus på rasisme og diskriminering mot minoritetsmiljøene, særlig gjaldt det miljøene med bakgrunn fra muslimske land. Norske styresmakter gjorde et ideologisk valg da de ga mesteparten av den økonomiske støtte til å bekjempe tvangsekteskap til etnisk norske eksperter og organisasjoner. Myndighetene ga ikke nødtelefonlinjen mot tvangsekteskap til Oslo Røde Kors (ORKIS) fordi «det var den eneste organisasjonen som hadde arbeidet med temaet over lengre tid», slik Bredal påstår. Det var heller en ideologisk avgjørelse. MiRA-Senteret krevde at fokuset på tvangsekteskap skulle skje innenfor en større ramme som også inkluderte antirasisme, likestilling, familievold og kvinners menneskerettigheter. Mange minoritetskvinner og deres organisasjoner var kritiske til myndighetenes politikk og ble derfor oversett når støtte skulle tildeles.

Ifølge Bredal er det to hovedforskjeller mellom situasjonen i Norge og England. Den ene er at norsk statspolitikk er mindre påvirket av en multikulturell ideologi, og den andre er at Norge mangler en antirasistisk diskurs – «delvis på grunn av en nasjonal identitet som fremstiller Norge som en ’uskyldig’ humanitær stat uten en kolonifortid å gjøre opp med» (s. 341). Jeg mener at en rekke forskere, særlig antropologer, holder seg innenfor den multikulturelle diskursen når de forsker på tvangsekteskap, men det betyr ikke at det ikke eksisterer en antirasistisk diskurs i Norge. Minoritetsmiljøene har en lang historie med antirasistisk kamp og de har formulert sine ideer innenfor en antirasistisk diskurs gjennom flere tiår. Det er viktig å understreke at viktige problemstillinger som tvangsekteskap ikke først blir synlige for minoritetskvinner etter store medieoppslag. De opplever dem. Deres erfaringer viser at norsk integreringspolitikk i stor grad er formet av konservative multikulturelle ideologier. For minoritetskvinner har diskursen om undertrykking eksistert hele tiden, selv om forskere ikke har vært til stede.

Gjennom sin artikkel i «Honour», har Bredal gjort både den antirasistiske og den antirasistisk- feministiske diskursen i Norge usynlig.

Ved å hevde at det ikke finnes parallelle bevegelser som den engelske Southall Black Sisters i Norge, usynliggjør Bredal minoritetskvinners egne stemmer og marginaliserer deres kamp. «All kunnskap som produseres gjennom forskning, media og andre instanser, og som formidles til samfunnet og absorberes av befolkningen, har viktige konsekvenser» skrev psykolog Sunil Loona i tidsskriftet «Immigranten» i 1984. Ifølge ham er ikke «kunnskap (…) bare en måte å oppfatte virkeligheten på, den virker også som en form for sosial kontroll. Vi kan også si det sånn at den spesielle typen kunnskap som formidles for eksempel om minoriteter i samfunnet, ikke bare forteller mye om hvordan og på hvilken måte forfatteren selv oppfatter virkeligheten, men det har også betydning for hvordan andre eventuelt vil komme til å oppfatte den. Med andre ord, kunnskap som formidles fanger samtidig inn og kontrollerer virkeligheten. Den definerer hvordan fakta skal bli forstått, oppfattet og undersøkt».

I Bredals beskrivelse av virkeligheten i denne artikkelen blir minoriteter plassert i en perifer rolle når det gjelder arbeidet mot tvangsekteskap.

Anmeldt av Fakhra Salimi, MiRA-Magasinet 1/2006