Svart på hvitt
Svart på hvitt
Hadia Tajik (redaktør), Tidenes Norsk Forlag 2001
Minoritetsungdoms egne stemmer – samlet mellom to permer
Svart på hvitt er den antologien svært mange unge mennesker med minoritetsbakgrunn har ettersøkt. Boka er en samling av historier om identitet, følelser, rasisme, diskriminering og hvordan det er å vokse opp som etnisk minoritet i et land som oftest ikke lar minoriteter selv tale sin egen sak.
Svart på hvitt er talerør for 14 unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Alle har sin historie og sine tanker om det å være ung, men samtidig annerledes. De formidler dette slik de selv har opplevd det å være annerledes. Troverdig blir det, for det er ingen andre enn minoritetsungdom selv som vet alt om dette omdiskuterte temaet.
Redaktøren for antologien, Hadia Tajik, er selv en ung kvinne med røtter fra Pakistan, Afghanistan og Iran. Hun har fått med seg en rekke unge mennesker som for mange av oss er kjent gjennom mediene, kulturliv og ulike samfunnsdebatter. Til felles har disse 14 unge menneskene alt, men samtidig lite. Paradoksalt nok snakker alle om det å være norsk, men allikevel ikke være det. Om det å være annerledes, men samtidig en del av majoriteten. Om stoltheten over å være farget, men samtidig bli ignorert og usynliggjort av omgivelsene, nettopp på grunn av dette.
En av bidragsyterne, Amani Olubanjo Buntu, skriver:
«I Norge er svarte mennesker nærmest helt usynlige, slik at de ikke utgjør noen maktfaktor som noen behøver å ta hensyn til». Videre skriver han: «Men så skjer det som ikke skulle ha skjedd. En asiatisk gutt blir drept. En afrikansk gutt blir drept. Plutselig er alle engasjert i kampen mot det de kaller «hverdagsrasisme», uten at noen skjønner hva helgerasisme er, eller ser resultater av det såkalte engasjementet. Det virket nesten som om alle i Norge ble overrasket over drapene, bortsett fra svarte ungdommer selv».
Det er lett å se at disse ungdommene har mye på hjertet. De henvender seg til alle. Stiller spørsmål til de involverte. Ønsker svar på hvorfor normer som har blitt satt, ikke gjenspeiler også deres virkelighet. De sender budskap til skoler, gamle damer, ansvarlige myndigheter, antirasister, nazister, biskoper og ikke minst til foreldregenerasjonen, til tider svært vakkert innbundet.
Skuespilleren og adoptivbarnet, Hannah Wozene Kvam, skriver om sitt første møte med hjemmelandet Etiopia:
«Etiopia er et av verdens fattigste land med sult, krig og fattigdom, men det finnes også noe annet. Noe rikt og vakkert. Noe stolt og viktig. Noe gammelt og verdig. Etiopia har en lang historie. Som et av de få landene i Afrika ble det ikke kolonialisert av Europa. Min familie kommer fra den nordlige provinsen Wollo, som ligger 4000 meter over havet. Ikke langt unna ligger det som blir kalt verdens åttende underverk, Lalibela; elleve store steinkirker som er hugd ut av massivt vulkansk fjell. Det sies at kong Lalibela bygget kirkene på 1200-tallet på oppdrag fra Gud. Min adoptivmor og jeg var der ved juletider, og pilegrimer fra fjern og nær hadde kommet for å feire høytiden. Jeg gikk rundt på disse historiske stedene og følte meg snytt. Hvorfor kommer ikke dette frem i mediene. Hvorfor velger de bare elendigheten? I en annen kirke så jeg svarte engler. Jeg gråt. Det var så utrolig vakkert. Hvor banalt det enn høres ut, var det godt å se at englene var svarte. Og hvem har lært meg at Gud var hvit?»
Svart på hvitt gir ingen fasitsvar, tvert imot handler den om 14 individer med forskjellige erfaringer og historier. Alle har på en eller annen måte fått erfare hvordan det er å være annerledes. Men disse bidragsyterne som er samlet mellom to permer, er viktige stemmer som gir oss et annet bilde enn det vi ellers får servert. Dette er 14 ressurssterke mennesker som baner vei for flere tusen ungdom. De er viktige forbilder som vi har etterlyst så lenge og de henvender seg nettopp til deg, med ønske om å bli hørt.
Anmeldt av Meltem Safak, MiRA-Magasinet 2/2001