Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor.
Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor.
Mustafa Can, Cappelen 2008
Mustafa Can er en prisbelønnet svensk journalist. Can fikk sitt store gjennombrudd i Sverige etter to radioprogram der han fortalte historien om sine foreldre som innvandret til Sverige på 1970-tallet. Programmene ble en enorm suksess, likeså boken Tett inntil dagene som kom ut i Sverige i 2006. Dette er hans første bok, og i år kom den endelig på norsk.
Tett inntil dagene er Mustafa Cans hyllest til sin døende mor, Güllü. Hun ble født på slutten av 1930-tallet og vokste opp i stor fattigdom på den tyrkisk-kurdiske landsbygda. Hun fødte femten barn, hvorav syv døde mens de var små. Hennes mann fant seg arbeid i Sverige tidlig på 1970-tallet i et forsøk på å slippe unna nøden og for å brødfø familien i landsbyen. Flere år senere kommer familien etter. Planen er å returnere til landsbyen etter noen år, når de får spart nok penger til en ny start. Men tiden går, barna begynner på svensk skole, snakker svensk bedre enn de snakker kurdisk, får venner og slår nye røtter. Returen kommer aldri, og mor blir den første som vender tilbake for godt, i sin egen kiste.
Güllü er analfabet. Hun lærer seg svært lite svensk, selv etter tretti år i landet. Dagene tilbringer hun med å ta seg av hjem og barn – lage mat, vaske, bake, sy, yste og vise omsorg. Boken inneholder en rørende beskrivelse av hvordan mor etter flere ukers trening endelig lærer seg å skrive sitt eget navn slik at hun selv kan ta ut barnetrygden i banken. Güllü forteller svært lite om sitt eget liv til sine barn. Når hennes liv begynner å ebbe ut, blir Mustafas behov for å vite mer om moren enda mer påtrengende. Hvordan opplevde hun det å miste syv barn? Hvordan var barndommen hennes? For Mustafa blir de siste månedene av mors liv en søken etter hennes historie.
Tett inntil dagene beskriver betydningen av språk, om å føle seg fremmedgjort i et nytt samfunn og om det romantiske skjæret man ofte fargelegger fortiden med. Mustafas far har nemlig lenge ønsket å returnere til Kurdistan, og sorgen føles bare enda større på hans eldre dager. «I Sverige er jeg ingen. Jeg vil ikke dø her som en navnløs fremmed.» Tett inntil dagene er en åpenhjertet beretning om hva forfatteren beskriver som et stort dyp mellom han og hans mor. Han oppdager det svenske språket ved å pløye gjennom tusenvis av sider med litteratur han finner på biblioteket. På kurdisk strekker han derimot ikke til, og dermed blir kommunikasjonen til mor mer begrenset enn han i ettertid skulle ønske seg. I oppveksten skammet han seg over henne fordi hun brukte sjal og oppførte seg så rart. «Mor forsterket opphavet mitt. Det spilte ingen rolle at jeg var populær og flink.» Som leser opplever man allikevel at nærheten mellom mor og sønn er usedvanlig sterk etter hvert som Mustafa blir voksen.
Tett inntil dagene er fantastisk godt skrevet. Språket er poetisk, vakkert og rikt. Innholdsmessig handler den om å bryte opp og om å finne tilhørighet, om fattigdommens innvirkning på menneskers liv, og om familie, skam og tilgivelse. Den er allmenngyldig fordi den handler om menneskers behov for tilgivelse og kunnskap i møtet med døden og tapet av sine nærmeste. Samtidig er den en viktig bok fordi den dokumenterer og beskriver en del av vår samtid og nære historie. Gjennom eksemplene fra Mustafa Cans egen familie blir leseren kjent med den nøden og fattigdommen som driver mennesker til å starte livet på nytt andre steder. Forfatteren har også referanser til Vilhelm Mobergs epos Utvandrerne, om utvandringen fra det skånske bondesamfunnet til Amerika. Noen ville i dag kalt familien Can «lykkejegere.» Hvorfor dette begrepet kan være både svært fornærmende og misvisende vil man forstå gjennom å lese bokens beskrivelser av fattigdom, nød, hardt arbeid og tap.
Tett inntil dagene er helt enkelt fantastisk lesning.
Anmeldt av Unni Mathisen, MiRA-Magasinet 1-2/2008