Fruen fra Det indiske hav
Fruen fra Det indiske hav
Regi: Erik Ulfsby, Oslo Nye Teater, Centralteateret
Norge, 2006
– Bollywood bling bling og Ibsen-dramatikk. Og så gikk det bra til slutt.
Hva skjer når Bollywoods feel good møter Ibsens dramatikk? Det er nettopp det Fruen fra Det indiske hav representerer. En bling bling-følelse, glitter og glamour, fantastiske dansenumre og blendende vakre scenekostymer i møte med Ibsens filosofiske og dramatiske penn.
Mon tro Ibsen spådde denne utviklingen da han skrev om Ellida Wangels savn og lengsler, hennes ønsker og drømmer? Neppe, men jeg tror heller ikke han snur seg i graven over hvordan hans stykke blir tolket i dag.
Det er Ibsens tidløshet som bærer stykket slik det blir fremført i Fruen fra Det indiske hav. Det er Ibsens kvinneskikkelser og deres skjebner som fortsatt er tidsaktuelle. Lavleen Kaur som fru Ekanta Warma er et eksempel på dette. Kjærligheten er universell, men når den blir tolket i Bollywoods stil blir den noe annerledes. Dansen som pryder scenen er et eksempel på dette. Hvilke andre sjangere kan få frem kjærlighetens glød, men samtidig dens intense smerte gjennom dansen? Lavleen Kaur fremstår som en indisk gudinne, en havfrue, men også som en kald og kynisk kvinneskikkelse. Gjennom sin tolkning av Ellida Wangel, som fru Ekanta Warma i Fruen fra Det indiske hav, lykkes hun i å fremstå som en flerkulturell kvinne som behersker uttrykksrepertoaret i både Ibsens verden og i Bollywoods univers.
Det må samtidig sies at sceneprestasjonene til skuespillerne er noe variert. Det samme må sies om danseferdighetene, som kanskje er det viktigste i dette stykket. I rollen som Dr. Warma finner vi Duc Mai-The. Han er på mange måter mannen med den riktige stemmen og har skuespillerferdighetene, men dansen… Vel, det blir neppe noen hovedrolle i en Bollywood-film for ham. Lisa Tønne og Belinda Brazar, i rollene som døtrene Bhairavi og Hima, spiller greit, danser greit, og makter å formidle ungdomstidens kompliserte virkelighet. I stykket går Bhairavi fra å være en fnisete jente til å bli en ansvarsfull og reflektert ung kvinne som skal ta essensielle valg i livet. Himas sårede sjel og søken etter kjærligheten formidles på en fin måte, og hennes sarte fremtoning kan få tårene til å presse på.
Noman Mubashir, Shahzad Alsikander Khan og Shiraz Khan spiller tre ulike mannsskikkelser, henholdsvis billedhuggeren Lonkar, den fremmede og professor Agnihotri.
Billedhuggeren er til tider offer for jentenes barnslige fremtoning, men han er også en leken og komisk Bollywood-helt som forfører begge jentene med sin kunstneriske sjarm. I en typisk Bollywood-film ville han vært den fattige – men snille – helten som konkurrerer med den rike – men onde – kjekkasen, og som vinner den vakre heltinnens hjerte i filmens slutt.
Den fremmede er mystisk og intens og han vekker en nysgjerrighet som bare det ukjente kan gjøre. Professoren representerer det trygge og er nøkkelen til Bhairavis frihet. Hun får sin frihet, og professoren får en ung hustru. Men lever de lykkelig i alle sine dager, eller blir Bhairavi en ny Ekranta som for alltid venter på sin elskede? Se det får vi aldri svar på. Men de fleste er lykkelige, og det er slik et Bollywood-stykke skal ende.
Stykket representerer noe nytt og friskt. Bollywood er in for tiden, noe dette stykket absolutt er tjent med. Trender og tradisjoner møtes i stykket Fruen fra Det indiske hav og vi får servert et fantastisk Bollywood-show i Ibsens nærvær.
Anmeldt av Meltem Safak Lundsten, MiRA-Magasinet 1/2006