Image

Med Guds navn blir kvinner undertrykket
Film Fra Sør-festivalen 2006

Mobilen ringer. Det er en venninne av meg.

– Hei du, det er en algerisk film om en kvinne som bodde i Frankrike i mange år. Hun måtte reise tilbake til Algerie etter en skilsmisse, men får problemer med samfunnets normer og verdier.

– Den går klokken tre. Etter den kan vi se den kubanske filmen som går halv fem, og klokken syv kan vi se den egyptiske filmen. Den handler også om en kvinne som nekter å følge tradisjoner. – Og da kan vi kanskje også se den iranske filmen som har forestilling halv ni, sier jeg.
Det er en tradisjon i vår vennekrets. De første ti dagene i oktober hvert år har vi slike samtaler. Vi går gjennom filmer som skal vises, og velger filmer som høres interessante ut. Vi er på kino mesteparten av vår fritid. Fra Klingenberg til Cinemateket, fra Cinemateket til Soria Moria, og fra Soria Moria til Vika.

En unik mulighet
Vi bruker denne anledningen på best mulig måte. Film Fra Sør-festivalen er en unik mulighet til å se filmer man kanskje aldri får mulighet til å se ellers. Film Fra Sør-festivalen har vært en begivenhet for Oslo i de siste fjorten årene.

Over 250 filmer fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten blir vist på Oslos kinoer i løpet av noen dager. Mange av dem er prisvinnere og virkelige kunstverk. De er ikke Hollywood filmer, og mange av dem avslutter uten en «happy end». De dreier seg om folks dagligliv og om daglige smerter og gleder. En stor del av filmene kommer fra regioner og land der kunstnerne ikke får mulighet til å uttrykke seg fritt. Noen av filmskaperne er til stede og presenterer sine standpunkter og kunstneriske målsetninger. Publikum får mulighet til å diskutere med regissører, produsenter og skuespillere.

Parallelt med filmvisningene arrangeres seminarer. På seminarene tas det opp viktige internasjonale temaer som krig, fattigdom og barne- og kvinnemishandling. Gjennom visning av filmer og seminarer setter Film Fra Sør store spørsmålstegn ved det dominerende bildet som vestlige medier har skapt av Sør.

Kulturnasjonen Iran
Film Fra Sør-festivalen er en av de årlige aktiviteter som er viktig for meg, og som jeg prøver å følge med på hvert år. Men årets festival har vært spesielt viktig for meg, fordi årets hovedfokus var Iran. Det var festivalens brennpunkt. Verdenskjente iranske regissører som Abbas Kiarostami og Jafar Panahi var festivalens spesielle gjester. Festivalen ble åpnet av den iranske kvinne- og menneskerettighetsforkjemperen og fredsprisvinneren Shirin Ebadi.

I ti dager var den norske medie- og kunstverdens oppmerksomhet rettet mot Iran. Ikke mot Irans anriking av uran, men mot iransk kinoindustri, fotografi og litteratur. Kiarostami hadde en ukes workshop om fotografi, poesi og filmindustri i Iran. Hans diktsamling «I følge med vinden» er gitt ut av Tiden norsk forlag og selges i norske bokhandlere.

Over 30 filmer fra Iran hadde forestilling i løpet av ti dager. Iransk filmproduksjon har fått gode kritikker. Nobels fredssenter benyttet anledningen og arrangerte seminar med tema «Kvinner, menneskerettigheter og Islam», med Shirin Ebadi som hovedforedragsholder.

En smertefull virkelighet
Jeg prøver vanligvis å ta avstand fra nasjonalisme og nasjonalistiske følelser, men det var vanskelig å ikke føle meg stolt og sær. Og hvorfor skulle jeg ikke være stolt? Mitt land representerer flere tusen års sivilisasjon. Det er et land av kunst, musikk og poesi, og et stort land med vakker, rik natur og med verdenskjente kunstnere. Men mine nasjonalistiske følelser og min stolthet over min nasjonalitet holdt ikke lenge. Denne deilige følelsen ble erstattet med ydmykelse og sorg etter å ha sett filmene Offside og Artikkel 61, og lest og hørt intervjuene med Shirin Ebadi. Det var som en hard ørefik som vekket meg av en deilig drøm. Det minnet meg om en smertefull virkelighet.

Flere tusen år sivilisasjon har ingen betydning for dagens situasjon i Iran, som ifølge vestlige medier er terroristenes Mekka. Landet lider av fattigdom og økonomiske og politiske kriser, av tyranni og diktatur. Fengsel, tortur og henrettelser er faktum. Studenter, journalister og intellektuelle er stadig inn og ut av fengsel. Internett og medier er sterkt sensurert. Landet blir gang på gang kritisert av menneskerettighetsforkjempere og -organisasjoner for brudd på menneskerettighetsprinsipper og lover.

Verst av alt er kvinners status i Iran. I filmen Article 61 blir dødsdømte kvinner intervjuet av Mahvash Sheikholislami. Kvinnene har i selvforsvar drept sine voldelige partnere, eller menn som forsøkte å voldta dem. De har likevel fått dødsdommer som er i strid med artikkel 61 i sharia-loven i Iran.

Sosialt dødsdømte kvinner
Juridisk dødsdom rammer et visst antall kvinner i Iran. Den andre typen av dødsdom, som rammer alle kvinner, er sosial dødsdom. Man er sosialt dødsdømt når man blir fratatt grunnleggende rettigheter.

I Iran er alle kvinner sosialt dødsdømt fordi de ikke har fullt menneskeverd. Ifølge sharia-loven i Iran er en kvinne mannens eiendom. Hun kan verken jobbe eller reise ut av landet uten sin manns skriftlige tillatelse. To kvinner må vitne for at det skal veie like tungt som én manns vitnemål. Rett til skilsmisse er hovedsakelig mannens rett. Kun etter bestemte vilkår kan en kvinne søke skilsmisse, og vold er ikke et av de vilkårene, heller ikke polygami. En mann har rett til å ha fire faste koner og uendelige midlertidige ekteskap som kan vare fra fem minutter til 100 år.

Etter islamsk lov blir kvinner steinet til døde på grunn av seksuelle forhold utenfor ekteskapet, til og med dersom forholdet karakteriseres som voldtekt. Over 65 prosent av studentene ved universitetene i Iran er kvinner, men kun 12 prosent av kvinnene er arbeidsaktive. Ifølge kvinneforskningssenteret ved universitetet i Teheran, blir tre av fire kvinner blir utsatt for vold.

Feminisme, stat og religion
De ovennevnte lover og regler er en del av undertrykkelsen som iranske kvinner lever med og lider under. Men til tross for sensur og til tross for farene ved regimets harde politikk, gir kvinner ikke opp. Feministbevegelsen er veldig sterk og hadde en del gjennomslag i perioden da reformistene satt ved makten. Men det var veldig små seire, og den nåværende ultra-islamistiske regjeringen forsøker å trekke dem tilbake. Kampen er både hard og livsfarlig, men samtidig gjør den mange kvinner veldig modige og sta.

Tidligere var feministbevegelsen delt i islamsk feminisme og sekulær feminisme. Men flere og flere skifter side hver dag og blir overbevist om at det er på tide at stat og religion skiller lag. Shirin Ebadi understreket i sitt foredrag under seminaret i Nobels fredssenter at det er viktig å skille stat og religion. Ebadi forklarer at «politikere misbruker de religiøse følelsene til folket. All politisk motstand stemples som angrep på religionen, og kan veldig lett slås tilbake. Regimet undertrykker kvinner fordi det framstilles som om lovene kommer fra Allah selv, og dermed ikke kan diskuteres», sier Ebadi. Med andre ord, med Guds navn blir kvinner undertrykket og drept.

Festivalen – en sjelden anledning
Til tross for regimets harde politikk: Iranske kvinner bruker alle lovlige metoder i sin kamp for frihet og menneskelige rettigheter. I sommer samlet cirka fem tusen kvinner i Teheran seg i en fredelig demonstrasjon. Demonstrasjonen ble møtt med vold fra politifolk, og over 70 kvinner og en mann – en tidligere parlamentsrepresentant – ble arrestert. Mange ble skadet.

I dag jobber iranske feminister med å samle en million underskrifter for sine krav for å presse regimet. Vestlige makter er fortsatt mest opptatt av Irans atomenergiprosjekt, og truer landet med sanksjon og krig. Men ingen vil presse regimet til å respektere menneskerettighetene. Regimet vil ikke at folk fra vesten skal få vite hvordan det går med kvinner i Iran. Film Fra Sør-festivalen er en sjelden anledning der nordmenn kan få kunnskap om land som Iran. Den er en mulighet for iranske kvinner til å oppnå kontakt med den vestlige verden, og for å bli hørt. På den måten kan de kanskje få støtte fra sine medsøstre i kampen for frihet og likestilling.

Anmeldt av Susan Rakhsh, MiRA-Magasinet 2/2006