Image

Men størst av alt er friheten – om innvandringens konsekvenser
Hege Storhaug, Kagge forlag 2006

I 1992 skrev den amerikanske professoren i antropologi og psykologi, Robert B. Edgerton: «There has been no perfect society, no ideal adaptation, only degrees of imperfection» (s. 206), i boken Sick societies. Challenging the myth of primitive harmony.

Edgerton tar for seg hvordan ulike samfunn har bukket under grunnet mangel på tilpasning av sine omgivelser og/eller opprettholdelse av destruktive praksiser innad i et samfunn. Samfunn med syke praksiser har evolusjonistisk sett ikke livets rett, er med andre ord hva Edgerton tar opp i denne boken. Men hva skjer med de samfunn som tillater subgrupper å eksistere, til tross for at majoriteten anser ulike praksiser i subgruppene som skadelige og mal-adaptive? Det er dette Hege Storhaug tar opp i boken Men størst av alt er friheten…

Krigstilstand
Storhaug skildrer det norske samfunnet og sykeligheter innad i dagens Norge. Norge er under angrep, og det som truer landet og originalbefolkningen er, i følge Storhaug, religionen islam og troens tilhengere og støttespillere. Hennes usminkede konklusjon er at det Norge hun foretrekker og de hun anser for å være nordmenn, vil gå til grunne hvis det ikke gjøres noe umiddelbart. Det er ingen tid å miste. Det haster. Storhaug har erklært krigstilstand i Norge. Hun spiller på strenger fra blant annet bonderomantikken, andre verdenskrig og etterkrigstidens nasjonsoppbygging for å få gehør blant dem i målgruppen som eventuelt skulle være i tvil.

Storhaug har dedikert boken til Reidar Storhaug, «motstandsmann og pappa». Hun trekker fram kjente norske forfattere, det norske kongehuset, samfunnsdebattanter, vitenskapsfolk, men ikke minst en del kristne verdier og universelle menneskerettigheter. Hun omgjør disse til norske verdier for å støtte opp under sine slutninger om Norges tilstand og sin løsningsorienterte konklusjon. Hun trekker fram offentlige og mindre kjente personligheter, hendelser og praksiser av destruktiv art blant dem hun mener er Norges samfunnsfiender, for å understreke alvoret i sitt trusselbilde. Det er med andre ord relativt sterke virkemidler hun tyr til for å skaffe belegg for sine slutninger. Gjennom utallige eksempler manes det fram et skrekkscenario som flere kan gjenkjenne.

Etnosentrisk om samfunnsfiender
Å definere boken som tendensiøs og etnosentrisk er ikke å ta hardt i. Tendensiøs fordi alle Storhaugs virkemidler, for å vinne gehør hos den optimale og potensielt optimale leser, er basert på holdninger og myter angående «innvandrere» og «muslimer» som er kjent i dette samfunnet. Syndebukkretorikk har generelt gode vekstvilkår blant majoriteten når et samfunn er i sterk endring, og vante styringsmekanismer og ordninger ser ut til å gå i oppløsning.

Det gamle velferds-Norge er i endring, og flere av statens institusjoner ser ut til å ikke fungere. Flere av de velkjente velferdsordningene har blitt til knapphetsgoder og er relativt vanskelige å tilegne seg. I løpet av de siste ti årene har den synlige fattigdommen tatt form. Tiggerne har blitt et naturlig innslag i hovedstaden og andre storbyer i landet. De har til og med fått lovlighetsstatus. Ingen lar seg lenger overraske av at sosialsentrene avviser folk som trenger hjelp. Heller ikke overrasker nyhetsinnslag om svikt og urettferdigheter blant instanser som helsevesenet, barnevernet, utdanningssystemet og rettsapparatet. En idé om at det må eksistere noen samfunnstapere og ofre for at andre skal komme fram her i livet, har bred aksept, sett ut fra politikken som føres og ut fra samfunnsutviklingen i de nevnte institusjonene.

Å legge skylden på muslimer generelt er i dag meget utbredt globalt, og særskilt i store deler av den såkalte vestlige verden. Hege Storhaug og andre norske borgere er med andre ord ikke unike i dette tilfellet.

Storhaug er etnosentrisk ved at hun dømmer samfunnsfiendene ut fra hvordan hun selv oppfatter dem. Riktignok prøver hun å belegge sine påstander med henvisning til at hun personlig og yrkesmessig har vært i kontakt med dem hun vil tvinge til lydighet og underdanighet. Hun har også vært i landet til Norges hovedfiende, Pakistan. Ikke nok med det – hun har også vært i andre land hvor fienden eksisterer og lever i beste velgående, og i land hvor fienden bringes til taushet gjennom lovverket – Danmark, Frankrike, Nederland og Gambia. Storhaugs autentisitet bør ut fra en slik grundig kjennskap til både land og folk være nok, men det er noe som ikke stemmer.

Alle mennesker er etnosentriske – verden kan nødvendigvis ikke vurderes ut fra noen annen enn deg selv og ditt eget ståsted. Objektivitetsprinsippet er noe selv naturvitenskapen har begynt å innse ikke er absolutt. Det som skurrer er, ut fra mitt ståsted, Storhaugs etnosentrisme som kan sies å grense til det fundamentalistiske, grunnet hennes krystallklare intoleranse overfor divergerende syn.

Tanker og manipulasjon
Mangfold og styring av framtiden, på premisser formulert av Storhaug og hennes likesinnede, er hva dette handler om. Det er kanskje ikke enkelt å se dette for alle lesere av boken. Storhaug spiller som tidligere nevnt på allerede eksisterende holdninger og myter om ulike grupper av mennesker og disse gruppenes antatte praksiser. Hun refererer i tillegg til hendelser som de fleste samfunnsorienterte individer har fått med seg og/eller fulgt med på. Den menneskelige kognisjon er relativt enkel å styre. Trekk fram noe kjent, og hjernen vil automatisk koble av. Vi har lett for å falle for generaliseringer. Interferens oppstår blant dem som på forhånd har tilegnet seg ulike redskaper for å utfordre det vante. Selv da kreves det aktiv innsats for å ikke la seg bondefange. Dette er et velkjent fenomen innen kognitive teorier.

Å manipulere tankene våre er relativt enkelt hvis det tas hensyn til hvem den optimale målgruppen er. Storhaug har tatt høyde for at ikke alle i målgruppen hennes vil la seg forføre. Dette har hun gjort ved blant annet å referere til den gamle kommunistlederen Vladimir Iljitsj Uljanov, eller Lenin, og hans konsept om «de nyttige idiotene». De blant Storhaugs optimale målgruppe som skulle være i mot det hun presenterer gjennom sin bok, gjør dette grunnet «naivitet og blindende vennlighet». Det kan sies at disse leserne forstår seg i hjel på landets allerede eksisterende fiender og potensielle fiender. Denne lesergruppen er naive og lettlurte. De av leserne som er tilhengere av «den naive åpne dørs politikk», skjønner ikke at enkelte innvandrere signaliserer til andre innvandrere at de bør lære seg «det norske lovverket og systemet – for så å utnytte det til egen vinning» (s. 234). Denne lesergruppen bedriver «selvhån». De samme leserne har, fremdeles ifølge Storhaug, heller ikke skjønt at sløret som bæres av muslimske jenter og kvinner er en «krigsmaskin», og at det er selvutslettende å ikke innskrenke friheten til landets fiender.

Hvem har vel lyst til å være dumsnill, naiv, lettlurt; en idiot, bedrive selvhån eller være en landssviker? Storhaug minner leserne om at ikke bare Norges framtid står på spill. Hele Europa er i fare, og «et Europa som brister, kan ingen på sikt være tjent med (…) Europa bør følge Danmark, det første landet i Europa som la om innvandringspolitikken radikalt» (s. 225). Storhaug tar også hensyn til den leseren som eventuelt er redd for å stå fram slik hun selv har gjort i innvandringsdebatten. Hun viser til at kampen er farlig, ved å henvise til eget arbeid som utbroderes i boken, men hun maner til mot. Alene i Nederland, en kvinne i et fremmed land, med bare gode hensikter, blir hun angrepet av muslimske menn.

Storhaug viser til at hun vet hva redsel er, men hun gir seg ikke, og lar seg ikke bringe til taushet. Hun har gjort seg selv til helten over alle helter – Storhaug er den nye motstandsbevegelsens mest intense og autentiske ildsjel. Hege Storhaug rømmer til skogs hvis noe annet skulle skje enn det hun mener bør innsettes av krav til og tiltak overfor innvandrere. Dette kom fram under et intervju med henne i Dagbladets Magasinet søndag 30. oktober 2006. Hun er med andre ord en sann datter av motstandsmann og pappa Reidar Storhaug, og en ekte patriot.

Patriot og human
Det er ikke noe galt i å være glad i det landet du bor i. Men når ytringsfriheten anvendes til å bedrive offentlig mobbing av subgrupper i samfunnet, som allerede er marginaliserte hva gjelder blant annet juridiske rettigheter og beskyttelse mot overgrep av ulik art, bør dette tas alvorlig av alle parter, og særskilt av myndighetene.

Enkelte anser Storhaug for å være modig fordi hun tør å si rett ut hva hun har på hjertet. Spørsmålet blir da hva som er modig ved det hun sier i dette landet, om innvandrere og muslimer? De siste meningsmålinger viser at over 30 prosent av befolkningen stemmer på Fremskrittspartiet, Frp. Dette er et parti som deler Storhaugs synspunkter hva gjelder innvandrere og innvandringsspørsmål. Men Frp er ikke alene om å ha slike holdninger. Andre partier har også uttrykt i klartekst at det finnes de medlemmer som deler Frps syn vedrørende disse saksforhold. Retorikken varierer i de enkelte tilfeller, men konklusjonen ser ut til å være den samme: Problemer og hendelser knyttet til innvandrere er som regel kulturelt betinget, og innvandrere må derfor oppdras gjennom rigid innvandringspolitikk og juridiske begrensninger.

Denne boken fikk meg til å tenke på blant annet løvetenner og løvetannbarn. Ut fra flere forhold ved dagens samfunn her i Norge kan synlig annerledeshet sees på som en livstilstand som maner fram løvetannbarn. Uansett hvor stritt det er, er lysten til å leve sterkere enn all verdens undertrykkelse, men hvor vakre er vel ikke de løvetenner som har fått livets rett uten harde strabaser. De vokser seg store og skinner og glitrer om kapp med solen og regndråpene, og ser ut som gyldne edelstener. Til stor glede for dem som setter pris på naturens gaver. Det finnes for mange løvetannbarn i Norge og verden forøvrig – og ikke bare blant norske subgrupper. 

Litteraturhenvisninger:
• Edgerton, Robert B.: Sick societies – challenging the myth of primitive harmony. 1992. Simon & Schuster Inc.
• Storhaug, Hege: Men størst av alt er friheten – om innvandringens konsekvenser. 2006. Kagge
• Avisartikkel: Gjerstad, Terje: Krigsklar. 2006. Magasinet, Dagbladet.

Anmeldt av S. Rahima Parvin, MiRA-Magasinet 2/2006