Mord – selvmord i nære relasjoner
Mord – selvmord i nære relasjoner
Gustav Wik, Karen Galta og Siri Lerstøl Olsen, Universitetsforlaget 2005
Det er sjelden søkelyset rettes mot de såkalte «familietragediene» her i landet. Vi snakker om de tilfellene der en ektemann tar livet av sin kone eller ekskone og eventuelt sine barn. Mange av sakene ender med at drapsmannen tar sitt eget liv, og dermed er saken raskt «ute av verden» for andre enn de pårørende og deres nærmeste omgivelser.
Temaet er svært tabubelagt, noe som er grunnen til at vi sjelden ser at disse sakene blir fulgt opp av mediene på en like nærgående måte som ved andre drap. Heldigvis kan vi kanskje si, men det er likevel på tide at vi bringer disse kriminalsakene fram i lyset, at vi ser på hvilke faktorer som gjør at en mann går til det skritt å ta livet av en av sine nærmeste, og hva samfunnet kan gjøre for å forebygge slike hendelser.
Det er nettopp dette som er målsetningene til forfatterne av Mord – selvmord i nære relasjoner. Forfatterne er henholdsvis psykiater og studenter i medisin fra Universitetet i Bergen.
I forbindelse med utgivelsen har Kripos for første gang utarbeidet en oversikt over ofre som er drept i nære relasjoner, samt hvor mange av forøverne som begikk selvmord i etterkant. I perioden 1993 til 2004 har i gjennomsnitt nesten 15 personer blitt drept per år av en person i nær relasjon.
Boken har først og fremst fått en del oppmerksomhet fordi forfatterne ser fellesstrekk mellom de etnisk norske «familietragediene» og såkalte «æresdrap.» Sammenlikningen begrunnes med at individuelle eller miljømessige oppfatninger av ære og skam kan ligge til grunn for noen slike drap, spesielt i forbindelse med samlivsbrudd, plutselig arbeidsledighet og psykisk ubalanse. Noen menn kan oppleve et samlivsbrudd de ikke selv tok initiativ til som svært krenkende og skamfullt, og forfatterne stiller spørsmålet om ikke enkelte av disse mennene identifiserer seg med foreldede æreskodekser og mannsroller i det norske samfunnet.
Det er interessant at forfatterne forsøker å vise at ære og skam kan være en høyst levende bit av våre liv, til tross for manges oppfatninger om at dette tilhører noe gammeldags eller kulturelt fremmedartet. Forfatterne påstår imidlertid ikke at de typiske mord-selvmordene i Norge er æresdrap, dette fordi de benytter en definisjon av æresdrap som fordrer et bifallende publikum. Likevel er ære en viktig faktor bak mord-selvmord, sier de.
En viktig forskjell mellom de såkalte æresdrapene og de norske «familietragediene» er at når det gjelder sistnevnte, tar forøveren i mange tilfeller sitt eget liv i etterkant, noe som ikke er vanlig ved det som vanligvis kalles æresdrap. Dette kan være fordi mord-selvmorderen nettopp mangler et anerkjennende publikum, og risikerer å bli straffet, mener forfatterne av boken.
Mord – selvmord i nære relasjoner forsøker å belyse og forklare et svært alvorlig sosialt problem i det norske samfunnet. Sammenlikningen med såkalte æresdrap er holdbar til en viss grad, og er et ærlig forsøk på å rive ned noen innbilte gap mellom oss og mennesker med annen kulturell bakgrunn når det gjelder våre felles maktstrukturer – som gjør at enkelte menn føler at de har rett eller makt til å utøve vold eller drap mot kvinner i sine nære relasjoner, uavhengig av om motivet er sjalusi eller skam.
Anmeldt av Unni Mathisen, MiRA-Magasinet 2/2006