Jenter
Jenter
Regi: Hanne Myren
Norge, 2007
– Å være jente er ikke bare bare
Etter å ha blitt lokket av en trailer som gir deg lett bakoversveis, digre reklameskilt og en enkel, og desto mer gåtefull tittel, måtte noen av jentene fra MiRA-Senteret finne ut av hva filmen Jenter egentlig handler om. Ville den være spekket av følelsesmessig intimitetspornografi, fremstille jenter som utspekulerte, og dermed bekrefte myten om at jenter er jenter verst? Skulle vi få treffe jentene som ble dumpa av Big Brother?
De første ti minuttene av filmen lurte jeg på om jeg ville orke å holde ut nesten halvannen time sammen med denne gjengen med superintense, superintrikate, baksnakkende og slitsomme fjortisjenter. Men etter hvert roer filmen seg litt ned. Man venner seg til både filmens og jentenes intensitet, og ikke minst kommer man litt under huden på hovedpersonene.
I filmen Jenter følger vi de to venninnene Mahsa og Iselin over en periode på halvannet år fram til de går ut av tiende klasse på Ruseløkka ungdomsskole. I begynnelsen er de bestevenninner, som går tett omslynget, kysser på hverandre, bytter tyggis og slenger dritt om «sossevrakene» som går på skolen. Men det blir trøbbel i Paradis, og jentene trekkes fra hverandre. Iselin begynner å vanke med sossejentene og med gutten Mo, som røyker hasj. Mahsa, på sin side, blir en enda større outsider på skolen, med mye fravær og aggressiv oppførsel mot lærere og medelever. Gjennom det halvannet året vi følger de to jentene, og deres klassevenninner, utvikler de seg, naturlig nok. Og særlig Mahsa innser etter hvert at hun må skjerpe seg for å klare å komme seg videre med studiene.
Filmen er laget av Hanne Myren. Hun «oppdaget» Mahsa, og spurte henne om hun kunne lage en dokumentarfilm om henne og klikken rundt henne. Mahsa er på mange måter den fødte reality-stjerne – usjenert, opprørsk, pen og tøff i trynet. Men Mahsa blir aldri særlig privat og vi får ikke vite noe om bakgrunnen hennes. Dette gjør at hun ikke bare for medelever, men også for filmpublikummet, forblir en outsider.
Filmen gir assosiasjoner til Margaret Olins Ungdommens råskap, fra østkantskolen Hauketo. Men Olin er tydeligere til stede i sin film. Der hun er pedagogisk og har politiske motiver, er Myren mer fraværende og overlater scenen i enda større grad til ungdommene selv. Og det er på mange måter befriende, selv om man ikke kan se bort i fra at jentene nok blir gira opp og påvirket av kameraøyet som følger dem. Jentene blir behandlet med respekt av regissøren, men man kan jo spørre seg hvorvidt de i så ung alder har tenkt ut konsekvensene av å utlevere seg selv i en så sårbar epoke i livet. Dagens populærkultur, med TV, internett osv., bidrar til at skillet mellom det offentlige og det private brytes ned i stor grad. I ung alder har man ikke utviklet grenser og kontrollmekanismer som gjør en i stand til å ta veloverveide valg.
Filmen bekrefter en del fordommer vi har om jentemiljøer. Jenter kan være tøffe og utspekulerte, men filmen viser også jentenes sårbarhet og nære bånd seg i mellom. I en scene sitter de to venninnene Caroline og Maria på en benk i parken og snakker om en type som den ene av dem er interessert i, og som, typisk nok, den andre hadde noe på gang med året før. Den ene spør forsiktig «Vil du jeg skal fortelle om hva som skjedde mellom oss i fjor, eller?» Den andre: «Jaaa…Nei. Ja. Neeei… Ja,…men kan du ikke si det på en sånn forsiktig måte da.» Den første begynner «Det ble litt intimt da…» Så ser hun på venninna og sier «Du vil ikke at jeg skal fortelle det du!» Da ser de på hverandre og ler.
I filmen er guttene mer i periferien, og det er befriende på mange måter. Slik kommer jentene mer i fokus, selv om det lett kan fremstilles som om det er de som styrer hele skolen. Og det vet vi jo ikke. Det komplekse sosiale spillet mellom dem går ut på både solidaritet, ærlighet, men også utestengelse og negative sanksjoner. Dette topper seg når Mahsa et sted i filmen sier «Jeg hater å være jente!» For de som er interessert i jentedynamikk anbefales filmen på det sterkeste! Jentene i filmen er både voksne, veslevoksne, barnslige, tøffe og veldig sårbare på én gang. Ungdomsskolen er ikke for pyser!
Anmeldt av Unni Mathisen, MiRA-Magasinet 1/2007