Barne- og likestillingsdepartementet
v/Elisabeth Lund
PB. 8036 Dep
0030 Oslo

Deres ref: 200802106-/ELUS

Høringsuttalelse fra MiRA-senteret i forhold til Barnelovutvalgets forslag til endringer i barneloven

MiRA-senteret takker Barne- og likestillingsdepartementet for anledningen til å kommentere Barnelovutvalgets forslag til endringer i barneloven.

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner er en landsdekkende, frivillig organisasjon som har mange års erfaring med spørsmål knyttet til likestilling og juridiske rettigheter for kvinner, unge jenter og barn med minoritetsbakgrunn i Norge. Erfaringer fra senterets arbeid viser at barn som på forskjellige måter lever mer marginale liv enn hva gjelder majoriteten er mer sårbare i forhold til en ivaretakelse av hva som er til beste for barnet. Årsaker til en slik sårbarhet kan være sosial og økonomisk fattigdom, rusproblematikk, eller det at barnet og dets familie er en del av en etnisk minoritet i Norge. Endringer i barneloven bør derfor spesielt ta hensyn til at utsatte barns behov for å få beskyttet sine rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

I forhold til barneloven §34 første ledd og §35 andre ledd om at foreldre sammen har foreldreansvar for felles barn, bortsett fra i de tilfeller foreldrene ikke bor sammen eller er gift ved barnets fødsel, der hovedregelen er at mor får tilkjent foreldreansvar, støtter MiRA-Senteret utvalgets flertall om at dagens regler bør opprettholdes. Loven gir her åpning for at foreldrene kan inngå individuelle avtaler om ansvar der ansvaret i utgangspunktet ligger hos mor.

Etter gjeldende rett må begge foreldre som har foreldreansvar samtykke for at det skal kunne gis helsehjelp til barn under 16 år. Utvalget ble bedt om å se nærmere på en foreldres mulighet til å hindre at barnet undergis nødvendig undersøkelse og behandling, og foreslår at barnet kan gis helsehjep dersom helsepersonell mener at det er til barnets beste og èn av foreldrene samtykker. Den forelder som motsetter seg behandlingen, kan imidlertid få domstolen til å avgjøre spørsmålet. MiRA-Senteret støtter her utvalgets forslag, da spørsmålet om nødvendig medisinsk behandling i så fall ikke kun hviler på foreldrenes ønsker. Barnets rettigheter styrkes ved at helsepersonells mening om hva som er barnets beste vil få et tellende utfall dersom en av foreldrene samtykker. Barnets rettigheter styrkes videre gjennom en lovfestet ordning der den forelder som motsetter seg behandling kan kjøre saken gjennom domstolen. En avgjørelse i forhold til om et barn i en vanskelig helsemessig situasjon skal motta medisinsk behandling eller ikke, vil dermed ha mulighet til å befestes også i ulike sakskyndiges vurderinger.

Utvalget ble i mandatet bedt om å se nærmere på bostedsforelderens rett til å flytte med barnet uten samværsforelderens samtykke. Utvalgets flertall går inn for at begge foreldre med felles foreldreansvar må samtykke dersom bostedsforelderen skal kunne flytte med barnet, men der kortere flyttinger og flyttinger som er å se på som barnets beste blir sett på som unntak. Ved uenighet skal spørsmålet avgjøres av domstolene. Utvalgets første mindretall mener at bostedsforelderen alene skal kunne ta beslutning om flytting, men at det innføres varslingsplikt, mens det andre mindretallet mener at bestemmelsen bør være som i dag – der bostedsforelderen tar avgjørelsen alene og der det ikke finnes varslingsplikt for denne avgjørelsen. MiRA-Senteret støtter utvalgets flertall, da det er til beste for barnet å ha begge foreldre mest mulig tilgjengelige. Saker som vedrører barn med spesiell behov, barn som har vært utsatt for vold i hjemmet eller nærmiljøet, eller barn som har levd i hjem der det har vært vold mellom foreldrene, bør vurderes og eventuelt avgjøres i domstolene. Utsatte barn bør få muligheten til å bli hørt også i forbindelse med flytting. Selv om barnet ikke har opplevd vold rettet mot egen person, kan det være minst like skadelig å være vitne til at en forelder utøver gjentagende vold mot den andre.

I forhold til gjeldende rett om samvær, er hovedregelen at foreldrene selv avtaler omfanget på bakgrunn av hva som er best for barnet, samtidig som loven definerer hva som er vanlig samværsrett; 1 ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. Utvalgets flertall mener dagens regel om vanlig samværsrett bør beholdes, men i tillegg utvides til 5 overnattinger per 14 dager, 3 uker sommerferie og at også høst- og vinterferier blir gjeldende ferier. Utvalgets mindretall mener at regelen om vanlig samværsrett bør tas ut av loven. MiRA-Senterets erfaring er at foreldre i en skillsmissesituasjon sjelden tar utgangspunkt i hva de mener er best for barnet. Regelen om vanlig samværsrett bør derfor ikke tas ut av loven. En utvidelse til 5 overnattinger per 14 dager er derimot et stort steg fra 1 ettermiddag i uka, og ligner mer på delt bosted enn på samværsrett. MiRA-Senteret anbefaler derfor at barn over 12 år skal kunne bli hørt i forhold til samvær med samværsforelderen, men at dagens regel om vanlig samvær – der også høst og vinterferie inkorporeres – skal opprettholdes for barn under 12 i de tilfeller der en avtale om delt bosted ikke er blitt inngått. I de tilfeller hvor foreldrene ikke enes, bør avgjørelsen bli tatt av domstolen med tanke på hva som er best for barnet.

Etter gjeldende rett kan foreldre avtale delt bosted, eller det kan idømmes i tilfeller der foreldrene ikke har blitt enige. Delt bosted innebærer ikke nødvendigvis like mye botid hos hver av foreldrene, men de får samme avgjørelsesmyndighet – for eksempel når det gjelder flytting. MiRA-Senteret støtter her utvalgets flertall om at loven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Dersom loven går ut i fra delt bosted, vil nyanser og forskjeller i hva som er det beste for barnet i en skillsmissesituasjon falle bort. Utvalgets flertall mener videre at domstolene skal gis kompetanse til å idømme delt bosted, og av disse mener et flertall at det bør inntas et vilkår om særlige grunner for å idømme delt bosted. MiRA-Senteret støtter begge anbefalingene. Erfaringer gjort på senteret viser at behovet for kompetanseheving i den kommunale og statlige sektoren er stor, og da særlig i saker som vedrører minoriteter. Dersom domstolene skal få makt til å idømme delt bosted, er det helt essensielt at disse instansene har kompetanse på de problemstilingene og bakenforliggende årsakene som har ført til at saken har kommet for retten. Det kan videre ha store konsekvenser for barnet å få idømt delt bosted hos foreldrene, og det må ligge særlige grunner til grunn for at dette skal kunne gjøres. Det bør videre spesifiseres i loven at idømmelse av delt bosted ikke vil kunne være mulig i tilfeller der det har vært ulike former for vold eller rus i hjemmet, også i saker der barnet kun har vært et potesielt vitne.

Etter gjeldende rett er tvangsbot eneste virkemiddel ved tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser. Utvalgets flertall mener her at også fysisk avhenting bør være tilgjengelig som tvangsmiddel mot mindretallet som mener at det ikke bør åpnes for fysisk avhenting og at dagens regel ikke bør endres. Fysisk avhenting – uavhengig av om det er samværsforelderen eller namsmannen som henter barnet – vil etter MiRA-Senterets syn kunne gjøre ubotelig psykisk skade på barnet. Selv om det skulle være til barnets beste å ha samvær med begge foreldrene, er det helt klart ikke til barnets beste å oppleve – kanskje gang på gang – en fysisk avhenting der konflikten mellom foreldrene åpent spilles ut og der barnet blir en brikke i dette spillet. MiRA-Senteret støtter derfor utvalgets mindretall i dette spørsmålet.

MiRA-Senteret takker igjen for anledningen til å kommentere Barnelovutvalgets forslag til endringer i barneloven, og ser frem til en endelig avklaring av lovendringen.

Med vennlig hilsen
MiRA-Senteret

Fakhra Salimi
Leder