Til Helse og omsorgsdepartementet (HOD)
Fra Fakhra Salimi, leder for MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, januar 2011

Generelt høringssvar:

Vi på Mira-Senteret er fornøyde med at den nye helse- og omsorgsplanen vektlegger universelle ordninger som skal nå ut til flest mulig, og at det erkjennes at grupper med minoritetsbakgrunn og innvandrere krever særlig oppmerksomhet i folkehelsearbeidet.

Vi slutter oss gjerne til høringssvarene fra NAKMI (Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse) om utfordringer i forhold til innvandreres helse, og til SOMHEMIs (Helsedirektoratets rådgivende organ innenfor migrasjon) generelle høringssvar om bedre helse og helsetjenester i et multietnisk Norge. Vi vil imidlertid understreke enkelte temaer vi mener det bør tas ekstra hensyn til:

Vår erfaring fra å være et ressurssenter av og for kvinner med minoritetsbakgrunn, og som også forskning viser, er at innvandrerkvinner er en spesielt sårbar gruppe helsemessig, og særlig når det gjelder psykisk helse, selv om det er store variasjoner gruppene i mellom. Det er derfor viktig med et godt lavterskeltilbud innefor den psykiske helsetjenesten, samt å styrke frivillige organisasjoner som møter minoritetenes behov. På MiRA-Senteret opplever vi for eksempel at det å gi kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn gode sosiale nettverk og empowerment-rettede kurs og aktiviteter, er med på å styrke deres psykiske helse.

Vi er derfor også glade for å lese at frivillige organisasjoner ses på som sentrale aktører i folkehelsearbeidet, og at samarbeidet med frivillige organisasjoner skal styrkes og videreutvikles. Her vil vi imidlertid understreke at frivillige organisasjoner må ha en forutsigbar finansiering skal de kunne bidra til dette arbeidet på en god måte.

Minoritetsbefolkningen bør også involveres sterkere som helseutdannede fagpersoner, som er ved sin kompetanse og kunnskap vil kunne gi et positivt bidrag i forhold til å gi likeverdige helsetjenester til alle. Generelt bør det, slik NAKMI foreslår, opprettes møteplasser hvor representanter for ulike innvandrergrupper og ulike kategorier helsepersonell kan komme sammen for informasjonsutveksling og gjensidig læring, og hvor innvandrere kan involveres i nettverksbygging og i tillitskapende arbeid.

Et siste poeng vi vil understreke er viktigheten av å utvikle et bedre tilbud om kvalifisert, profesjonell tolk til alle som trenger det, noe som ikke fungerer adekvat i dag. Minoritetskvinner med dårlig norsk forteller oss stadig hvor uverdig det føles, og hvilket overgrep det kan være overfor deres barn, når barna brukes som tolk ved de mest intime temaer, eller i forhold til alvorlige beskjeder som skal overbringes.