Innlegg presentert for voldtektsutvalget 23. mai 2007 i forbindelse med spørsmålet om tilrettelegging av møter mellom offer og gjerningsperson ved seksuelle overgrep.

MiRA-Senteret har lest Karin Sten Madsens rapport med stor interesse, og synes modellen og metodene som gjennomføres ved Center for voldtektsofre ved Rigshospitalet i København ser interessante ut.

Som et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner i Norge, er MiRA-Senteret opptatt av tiltak som kan forebygge at overgrep skjer mot minoritetskvinner, og vi ønsker at målgruppen skal motta best mulig hjelp i etterkant av eventuelle overgrep. MiRA-Senteret tilbyr blant annet rådgivning til jenter og kvinner som er berørt av ulike former for overgrep, det være seg vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep, tvangsekteskap osv. Rådgivning tilbys også ansatte innenfor det offentlige hjelpeapparatet som er i kontakt med målgruppen.

MiRA-Senteret mener at i arbeidet mot seksuelle overgrep, deriblant voldtekt, er det svært viktig å ha helhetlige perspektiver til problemstillingen. Vi må være bevisste på hvilke strukturelle forhold og maktrelasjoner som kan knyttes til overgrepene, og samtidig være bevisste på hvilke forestillinger som skapes og reproduseres av etniske minoriteter som offer og som overgriper. I arbeidet mot seksuelle overgrep må det arbeides målbevisst for å motarbeide forestillinger om innvandrerkvinnen som et hjelpeløst offer og innvandrermannen som en demon. Slike holdninger må unngås både innenfor hjelpeapparatet, politiet, politiske beslutningstakere osv.

Dersom det skal legges til rette for møter mellom offer og gjerningsperson i voldtektssaker, er det viktig at vi unngår at de som legger til rette for møtene innehar holdninger av denne typen. Det vil ikke være til den voldtektsutsatte minoritetskvinnes beste at både hun og overgriper imøtekommes med fordommer eller forutinntatte holdninger. Både offer og gjerningsperson må ses som individer med helt personlige livserfaringer og forutsetninger, og ikke kun som kulturelle kasus.

Vår erfaring er at minoritetskvinner som er utsatt for seksuelle overgrep, enten overgriper er ektemann, far, kjæreste, en bekjent eller en ukjent person, må gjennomleve mange ekstra påkjenninger i tillegg til selve overgrepet. For det første er seksualitet generelt, og seksuelle overgrep spesielt, ofte svært tabubelagt og fortiet i hennes familie og omgangskrets. I tillegg kan hun oppleve mangelfull hjelp hos politi eller offentlig hjelpeapparat, som blir handlingslammet i møte med en fremmed kultur eller miljø som de ikke tørr å gripe inn i. Disse bidrar dermed til å opprettholde de samme kreftene som undertrykker henne. Vi har også de tilfeller der de som skal hjelpe i for stor grad overstyrer kvinnen, veldig ofte ved å trekke henne fullstendig ut av sitt eget miljø, med det resultat at hennes nettverk brytes unødig.

MiRA-Senteret vil oppfordre voldtektsutvalget og regjeringen til å benytte seg av minoritetsorganisasjonenes egen kompetanse og erfaring når det gjelder videreutviklingen av tiltak som legger til rette for møter mellom offer og gjerningsperson.

Vi synes det er positivt og nødvendig at det rettes et sterkt søkelys på seksuelle overgrep i nære relasjoner og bekjentskapsvoldtekter. Vi må absolutt ikke fjerne fokuset fra de såkalte overfallsvoldtektene, men vi må samtidig, i større grad en hittil, se på hva som kan gjøres for å skape større bevissthet omkring de seksuelle overgrep som foregår i andre sammenhenger – mellom ektefeller, mellom venner og bekjente, og incest.

MiRA-Senteret følgende punkter som vi mener er av stor betydning for at dialog eller møter kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte:

  • Det er av stor betydning at eventuell kontakt eller dialog mellom offer og gjerningsperson er frivillig fra begges side.
  • Offerets interesser må ivaretas under hele prosessen, og god og grundig oppfølging av offeret i etterkant er av svært stor betydning. Prosessen må hele veien foregå på offerets egne premisser.
  • Det er svært viktig at de personer som fungerer som møteledere har gode faglige kvalifikasjoner på feltet, og at disse får den nødvendige opplæring når det gjelder metodiske tilnærminger, samt at disse blir fulgt opp av en egen faggruppe. I møtene mellom offer og gjerningsperson er det hele tiden nødvendig at man unngår at offeret opplever disse som et nytt overgrep.
  • Dersom tilbudet gjennomføres foreslår vi at det opprettes en egen tverrfaglig gruppe som kan følge med på utviklingen av tiltakene, som kan gi innspill til de personer som gjennomfører slike møter rundt om i landet, og som eventuelt kan revurdere metoder og innfallsvinkler. Det er svært viktig at personer med minoritetsbakgrunn og med minoritetsfaglig kompetanse innlemmes i en slik gruppe, og at det rekrutteres personer med minoritetsbakgrunn som møteledere. Man må være påpasselig med at disses arbeid ikke kun begrenses til saker der etniske minoriteter er involvert.

MiRA-Senteret har i tillegg ett konkret forslag som springer ut i fra våre egne erfaringer. En stor del av vårt arbeid er rettet mot minoritetsjenter i skolealder. Vi har svært gode erfaringer fra det arbeidet som gjøres av helsesøstrene ved skolene. Helsesøstertjenesten er i høyeste grad et lavterskeltilbud til en gruppe som er svært utsatt når det gjelder bekjentskapsovergrep. For ungdom, og da særlig unge jenter (også de med minoritetsbakgrunn) er helsesøster i mange tilfeller den voksenpersonen de først går til når noe er galt. Et forslag fra vår side er derfor at helsesøstertjenesten bringes sterkere på banen når det gjelder arbeid mot seksuelle overgrep. Dersom et tilbud om møter mellom offer og gjerningsperson blir gjennomført anbefaler vi at det opprettes et samarbeid mellom denne instansen og helsesøstertjenestene.

Minoritetskvinners vanskeligheter er ofte svært sammensatte. Vi ser svært ofte at kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn som er utsatt for seksuelle overgrep og voldtekt, har mange tilleggsproblemer. Dette kan være sosiale og økonomiske spørsmål, tvangsekteskap, jomfruhinneproblematikk, skamfølelse og psykiske helseplager, manglende kunnskaper om kropp og seksualitet, oppholdsstatus og problemer med å oppnå skilsmisse.

MiRA-Senteret har kontakt med svært mange kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn som er ofre for treårsregelen. Dette er kvinner som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening med herboende ektemann. De første tre årene er kvinnene uten selvstendig oppholdsstatus, noe som gjør dem spesielt utsatte dersom de blir utsatt for vold i hjemmet. Disse kvinnene lever altså på sine ektemenns gunst, og dersom de blir utsatt for vold eller voldtekt av sine ektemenn blir skilsmisse eller anmeldelse svært vanskelig på grunn av redsel for å bli sendt ut av landet. Når det gjelder gruppen av nyankomne kvinner er MiRA-Senteret av den oppfatning at en reduksjon av treårsregelen vil være et svært viktig tiltak for å bekjempe vold og voldtekt i nære relasjoner.

Sten Madsen sier i rapporten at kvinnene gjennom tilbudet om frivillig megling kan ”tre ut av en passiv offerrolle og ta til motmæle ved å gi uttrykk for følelser, reaksjoner og konsekvenser. Dette har gitt kvinnene en opplevelse av å ha fått oppreisning.” Dette er også helt i tråd med MiRA-Senterets målsetninger. Vi er i hele vårt arbeid opptatt av at kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn som er utsatt for ulike former for overgrep skal støttes og motiveres gjennom ulike tiltak og metoder som bidrar til å gjøre dem trygge på seg selv, finner trygghet i gode relasjoner og sosiale fellesskap, gjør dem bevisste på sine rettigheter som individ, som kvinne og som etnisk minoritet. Samtidig må de støttes slik at de lettere kan gjøre sine egne valg når det gjelder kropp og seksualitet.

MiRA-Senteret
ved Unni Mathisen