Arbeids- og sosialdepartementet
PB 8019 Dep
0030 Oslo

Deres referanse
200504522

Innspill fra MiRA-Senteret til fattigdomsproblematikken: Kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn.

MiRA-Senteret er gjennom sitt mangeårige arbeid rettet mot kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn, kjent med en rekke faktorer som spiller inn i denne gruppens økonomiske situasjon i Norge. Blant annet har vi fått opplyst at kvinner føler seg forhåndsstemplet når de henvender seg til enkelte hjelpeinstanser. I mange tilfeller har minoritetskvinner som går gjennom en samlivskrise blitt mistenkeliggjort når de søker sosialhjelp for for eksempel livsopphold. Etter MiRA-Senteret syn stilles det dermed spørsmål om kvinnenes troverdighet i spørsmålet om separasjonen er reel eller ikke. Dette rammer ofte kvinner som er hjemmeværende, med omsorg for mindreårige barn og som aldri har vært yrkesaktive, og vært økonomisk avhengig av sin ektemann. Å nekte disse kvinnene økonomisk hjelp til livsopphold midt i en fase der de prøver å stå på egne ben, er etter MiRA-Senterets syn en fattigdomsfelle.

En av konsekvensene av dette, er at kvinnene dette rammer blir tvunget til å opprettholde et samlivsforhold som kan være preget av psykisk eller fysisk vold. Dette påvirker i stor grad barnas oppvekst i en negativ retning. På lengre sikt vil dette bidra til at sosialtjenesten er med på å skape en underklasse bestående av minoritetskvinner. En annen problemstilling er hjelpeapparatets syn på minoritetskvinner som undertrykte og uten evne til å forsørge seg selv. Begrunnelsene som blir gitt, er at minoritetskvinner ikke er vant til å håndtere egen økonomi da forsørgelsesplikten i deres kultur ligger hos ektemannen. Dette synet er med på å undervurdere minoritetskvinners selvstendighet og evne til å forsørge seg selv og eventuelle barn. Resultat av dette igjen er at minoritetskvinner stiller økonomisk svakere enn det øvrige samfunnet.

Unge jenter med minoritetsbakgrunn
MiRA-Senteret har i en årrekke hatt storsatsning på arbeidet med unge jenter. Gjennom dette arbeidet har vi erfart at mange jenter med minoritetsbakgrunn allerede befinner seg i faresonen for å havne i fattigdom. For ungdom kan dette oppleves spesielt vanskelig, og konsekvensene være alvorlig. Dette er ofte barn av foreldre som har hatt vanskelige levekår og har vært avhengig av sosialstønad for å klare seg. Situasjonen disse jentene befinner seg i fører ofte til at de ikke har mulighet til å ta utdannelse, leve et selvstendig liv eller delta på fritidsaktiviteter. Dette oppleves ofte sterkt nedverdigende og stigmatiserende, og er med på å bryte ned jentenes selvbilde og selvtillit. Fattigdommen hindrer dermed ungdoms muligheter til å integreres i samfunnet, både innenfor skole, arbeid og fritid.

Gjennom sin oppvekst har jentene dette gjelder sett at foreldre har slitt økonomisk og jentene ønsker ikke det samme livet som foreldrene. I ytterste konsekvens har de avsluttet sin skolegang for å jobbe og tjene penger. Vi har også erfaring med jenter som har brutt påbegynt videregående skoleutdanning på grunn av manglende økonomiske ressurser til å finansiere skolebøker. Disse ungdommene har store vanskeligheter når det gjelder å få støtte fra ulike offentlige hjelpeinstanser. De blir henvist til å ta opp studielån og/eller stipend. For ungdom som allerede opplever at familien tynges av gjeld og fattigdom, er det et svært vanskelig skritt å ta opp dyre studielån. Et annet viktig aspekt ved dette, er ungdoms bekymringer når det gjelder betjening av lån fordi de vet at deres fremtidsutsikter på jobbmarkedet er mye vanskeligere enn for ungdom med etnisk norsk bakgrunn. I en del tilfeller har vi også registrert at ungdom som mottar stipend, ser seg nødt til å bruke disse midlene til å hjelpe familien i en vanskelig økonomisk situasjon.

Med begrenset skolegang har dessverre disse unge kvinnene få muligheter på arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere er ikke interessert i å ansette jentene i faste stillinger, og dermed havner de i småjobber som gir en usikker fremtid. Ofte forblir kvinnene i lavlønnede kvinneyrker og dermed opprettholdes den allerede eksisterende klasseskillet i Norge. Det er viktig at myndighetene ikke er med på å begrense minoritetsungdoms valgmuligheter, men bidrar til at de får hevde seg på lik linje med etnisk norsk ungdom.

Eldre kvinner
Fattigdomsproblematikken rammer etter MiRA-Senterets erfaringer spesielt eldre minoritetskvinner. Mange eldre minoritetskvinner behersker det norske språket dårlig, og dette hinder dem i å finne fram til instanser som kan hjelpe dem ut av fattigdommen. Dette er kvinner som er pensjonister eller nærmer seg pensjonsalder. Mange er enker og andre eldre kvinner har lenge vært uføretrygdede og levd på minimal trygd. De sliter med å finne frem til hjelpeapparatet for å søke på ordninger og ytelser som kan hjelpe dem til en bedre økonomi. De får ofte problemer med å betjene utgifter relatert til deres helsesituasjon, da ytelsen de mottar går til å dekke faste utgifter som husleie, strøm m.m. Kvinnene mangler ofte et nettverk som kan støtte dem økonomisk eller hjelpe dem til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon som kan bidra til at de kan søke hjelp fra for eksempel sosialkontoret. Ofte unngår eldre minoritetskvinner å søke hjelp, fordi de altfor ofte opplever kommunikasjonsproblemer i møte med hjelpeapparatet. De opplever å møte negative holdninger fra saksbehandlerne, og manglende interesse for å hjelpe kvinnene. MiRA Senteret mener det er nødvendig med en holdningsendring i hjelpeapparatet slik at minoritetskvinner og jenter som søker om økonomsikk støtte får den hjelpen de har krav på.

MiRA-Senteret ønsker at følgende virkemidler blir satt i verk i arbeidet for avskaffelse av fattigdom blant minoritetskvinner og unge jenter.

  • Informasjonsarbeid rettet mot offentlige hjelpeinstanser med fokus på den spesielle situasjonen minoritetskvinner og jenter lever under og som bidrar til at de lett faller i fattigdomsproblematikken.
  • Kvotering av innvandrerkvinner inn i arbeidslivet. MiRA-Senteret mener kvotering er nødvendig for å øke andelen minoritetskvinner i arbeidslivet.
  • Økt kunnskap blant offentlige tjenestemenn vil bidra til en bedre forståelse for den situasjonen og de levevilkårene som mange minoritetskvinner og jenter lever under. Dette vil også være med på å synliggjøre de ubrukte ressursene som finnes blant minoritetskvinner og jenter. Både arbeidslivet og samfunnet generelt vil ha nytte av dette. Samtidig vil minoritetskvinner få en større mulighet til å ta del i de demokratiske systemer som eksisterer i samfunnet. Aktiv deltakelse i arbeidslivet er etter MiRA-Senterets syn både viktig for å endre levevilkårene blant minoritetskvinner og jenter, men også for økt samfunnsdeltakelse.
  • Råd og veiledning til kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn hvor individuell veiledning blir gitt i spørsmål knyttet til fattigdomsproblematikken. Det er også viktig å gi økonomisk støtte til minoritetskvinners egne organisasjoner som etter mange års arbeid med spørsmål knyttet til likestilling, diskriminering har opparbeidet bred kunnskap og erfaring på feltet.
  • Rettighetskurs for kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn i regi av MiRA-Senteret.
  • Det er særdeles viktig at det opprettes økonomiske støtteordninger som forvaltes av sosialkontor og er rettet mot unge kvinner som grunnet ulike årsaker har måttet bryte med familien. Disse kvinnene har måttet bryte med familien på grunn av for eksempel vold, tvangsekteskap og omskjæring og befinner seg ofte i en vanskelig livssituasjon og havner lett i økonomisk uføre.
  • Styrking av organisasjoner som MiRA-Senteret som tildaglig jobber med spørsmål knyttet til kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn. Dette arbeidet er svært viktig og gir minoritetskvinner mulighet til selvorganisering- og hjelp til selvhjelp.
  • Det er særdeles viktig å sikre kvinnenes økonomiske trygghet ved situasjoner som ekteskapsbrudd, arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn og alderdom. Trygdesatser må økes slik at disse kvinnene får muligheten til selvstendig økonomi.
  • Stimulere kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn til å ta høyere utdanning. Undervisning må tilrettelegges slik at flere jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn får en reell mulighet til å fullføre påbegynt utdannelse.
  • Godkjenning av utdannelse fra utlandet må gå raskere slik at kvinnene kan komme seg i arbeid og dermed bli økonomisk selvstendige. Raskere godkjenning har gjentatte ganger blitt lovet, men det tar allikevel for lang tid. MiRA-Senteret mener ansvarlige myndigheter må innskjerpe dette, slik at denne prosessen går raskere.
  • Pensjonsreformen må ta hensyn til innvandrerkvinner som kom til Norge i voksen alder. Myndighetene må gå gjennom den spesielle loven om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Denne må ta hensyn til den spesielle situasjonen eldre innvandrere befinner seg i. MiRA-Senteret reagerer spesielt på at spørsmål knyttet til pensjon til denne gruppen i dag blir definert som sosialhjelpsproblem og dermed tvinger minoritetskvinner ytterligere til å oppsøke sosialhjelp. De særregler* som er knyttet til ordning med supplerende stønad, er slik den fremstår i dag en dårligere ordning enn en vanlig minstepensjon.
    MiRA-Senteret foreslår i denne sammenheng følgende: Minoritetskvinner med under 40 års botid i Norge får fulle pensjonsrettigheter slik at de får muligheten til en god alderdom.

Med vennlig hilsen
MiRA-Senteret

Meltem Safak Lundsten
Nestleder

*) maksimum tre måneders opphold i hjemlandet, reduksjon i stønad dersom man har arbeidsinntekt eller kapitalinntekt eller har en annen offentlig eller privat pensjon, Reduksjon i stønaden dersom ektefelle har slike inntekter m.m