MiRA Ressurssenter for minoritetskvinner takker for muligheten til å bli hørt i denne viktige saken. Vi vil kommentere på to punkter, regjeringens arbeidspolitikk og innvandringspolitikk.

1. Arbeidsliv og familieliv

Regjeringens melding til Stortinget skisserer noen viktige grep for å bedre innvandreres integrering i arbeidsmarkedet. Det satses spesielt på kvinner med innvandrerbakgrunn, og foreslås en rekke gode tiltak som videreføring av Jobbsjansen, styrking av introduksjonsordningen og tredeling av omsorgspermisjon, og en gjennomgang av grenseflatene og samarbeidet mellom NAV og kommunene blant annet om deltakere i introduksjonsprogrammet.

Full integrering av innvandrere i arbeidslivet er svært viktig. Regjeringen viser, gjennom sin melding til Stortinget, at deres ambisjon er at ”alle skal med” – også innvandrere som har liten eller ingen erfaring med skolegang eller arbeidsliv fra før. Det er bra. Meldingens svakhet er at den ikke tar tilstrekkelig hensyn til at helsemessige forhold eller store omsorgsoppgaver i hjemmet ikke alltid er forenelig med fulltids deltakelse i opplæringstiltakene.

Dagens arbeidslinje fremstår som lite fleksibel, og representerer en enten-eller tenkning som kan ha negative ringvirkninger med hensyn på integrering, likestilling, helse, barne- og familievern. Vi oppfordrer komiteen, og Stortinget i sin helhet, til å be regjeringen vurdere hvilke muligheter det er for å tilby deltidsprogram og ordninger for ”Aktiv sykemelding” innen introduksjonsordningen og andre arbeids- og integreringstiltak.

Barnevern, familie- og arbeidspolitikk på kollisjonskurs

Vi savner en forståelse for av at det i en del familier – kanskje spesielt familier med flyktningbakgrunn – kan være gode grunner for at en av foreldrene er hjemmeværende en periode. Dagens integreringspolitikk fører til stigmatisering av innvandrerbefolkningen og tvinger mange familier til å velge mellom pest eller kolera; enten deltar begge foreldrene fullt i arbeidsliv eller kvalifiseringsprogram, på bekostning av barna og familielivet. Eller så må en av partene – som oftest kvinnen – trekke seg helt ut av yrkeslivet/kvalifiseringsprogrammet, med de mange utfordringer og problemer det kan medføre.

Dagens system er slik at en enten 1) deltar i Introduksjonsordningen på fulltid, 2) søker permisjon på fulltid eller 3) faller fra. FAFO-studien Kvinner i kvalifisering (Djuve og Kvali m. flere 2011) viser at mange kvinner i realiteten kun deltar på deltid, da sykdom eller store omsorgsoppgaver hjemme fører til at de mangler energi og overskudd til å nyttiggjøre seg et fulltidsprogram. I meldingen refereres det til denne studien, men det foreslås ingen konkrete tiltak for å bøte på problemet.

Dersom det ble lagt til rette for deltidsprogram, ikke bare i praksis men også offisielt, ville personer som ikke makter å delta på fulltid kunne strekke introduksjonsprogrammet over tid slik det normalt gjøres ved deltidsutdanninger. Dette vil øke kvaliteten på tilbudet, og bedre deltakernes muligheter for å ivareta egen helse. Videre vil det kunne legges til rette for at noen av de personene som i dag velger å søke om full permisjon, pga sykdom eller fødsel, kan opprettholde språkkunnskapene gjennom permisjonen gjennom deltakelse i enkelte tilpassede programmoduler.

Heller enn å forsøke å presse alle inn i fulltidsnormen, må vi evne å lage mer fleksible løsninger. Vi må legge til rette for at alle personer, også de som på grunn av sykdom eller store omsorgsoppgaver i hjemmet ikke har muligheten til å delta på fulltid, allikevel kan bevare selvrespekten og opprettholde kontakten med skole, praksisplass eller arbeidsgiver.

 

  1. 2.Innvandringspolitikk og integrering

Regjeringens melding til Stortinget tar i liten grad for seg den innvirkning regjeringens innvandringspolitikk har for integrering. Det er forhold ved dagens innvandringspolitikk som etter vår mening har en negativ innvirkning på innvandreres rettssikkerhet og likestilling i det norske samfunn.

Det er de siste årene blitt gjennomført en rekke innstramminger i utlendingsloven – og forskriften. Det er behov for en helhetlig gjennomgang av regelverket, for å vurdere om lovbestemmelsene fungerer etter hensikten. Vi vil spesielt peke på 3-årsregelen som regulerer familiegjenforentes mulighet for å innvilges opphold på selvstendig grunnlag, og krav til referansepersonen med hensyn på dokumentert inntekt samt fire års utdanning eller arbeid.

Treårsregelen – selvstendig status og oppholdstillatelse for ektefeller, også når de kommer fra et land utenfor EØS

I Sverige har et offentlig nedsatt anbefalt at 2-årsregelen (tilsvarende vår 3-årsregel) fjernes eller modifiseres (SOU 2012:45). MiRA-Senteret og flere andre organisasjoner har over mange år påpekt uheldige virkninger av 3-årsregelen som regulerer familiegjenforentes mulighet for å innvilges opphold på selvstendig grunnlag. I lys av konklusjonene fra den svenske rapporten, mener vi det er gode grunner for å gjennomgå virkningene av 3-årsregelen også i Norge, og vurdere alternative måter å regulere innvandring på.

Underholdskravet

Regjeringen skriver i sin melding til stortinget at det er igangsatt en evaluering av endringene i familieinnvandringsreglene, og at UDI er blitt bedt om å følge særskilt godt med på hvilke konsekvenser regelendringene har for kvinner. MiRA-Senteret vil stille spørsmål ved at justis- og beredskapsdepartementet, samtidig med at den omtalte evalueringen gjennomføres, har fremsatt et forslag om å heve underholdskravet og ytterligere komplisere regelverket gjennom kategorisering av ulike former for gjenforening. Vi oppfordrer Stortinget til å be regjeringen avvente situasjonen, og ikke foreta flere innskjerpinger i regelverket før utlendingslovens reguleringsmekanismer for familiegjenforening har blitt grundig vurdert av en uavhengig og kompetent instans.