Nordisk Råd
Den norske delegasjon
Stortinget
0026 Oslo

Høringsuttalelse fra MiRA-Senteret vedrørende medlemsforslag A 1433/velferd fra FrP om tiltak for å hindre kjønnslemlestelse av kvinner

MiRA-Senteret takker Nordisk Råd for anledningen til å kommentere FrPs medlemsforslag A 1433/velferd om tiltak for å hindre kjønnslemlestelse av kvinner.

Vold mot kvinner har mange uttrykksformer, noe omskjæring av kvinner er ett eksempel på. MiRA-Senteret har i en årrekke arbeidet mot vold mot kvinner og er svært opptatt av hvordan man skal kunne kvalitetssikre ulike tiltak som kan sikre kvinners og jenters rettigheter, og ønsker med dette å kommentere medlemsforslaget fra FrP i forhold til kjønnslemlestelse av kvinner.

Medlemsforslag A 1433/velferd foreslår for det første at Nordisk Råd rekommanderer Nordisk Ministerråd å se nærmere på problemstillinger knyttet til kjønnslemlestelse med sikte på å fremme tiltak for å hindre kjønnslemlestelse av nordiske borgere og andre som oppholder seg i et nordisk land.

MiRA-Senteret er glad for at Fremskrittspartiet ønsker å forebygge kjønnslemlestelse av nordiske borgere og andre som oppholder seg i et nordisk land, men ønsker samtidig å påpeke at et slikt forslag krever innsikt i hva de ulike problemstillingene dreier seg om. Det er essensielt at instanser som utarbeider tiltak er bevisst hvilke problemstillinger som bør belyses og hva et slikt fokus innebærer i et flerkulturelt samfunnsperspektiv. Senteret påpeker samtidig viktigheten av å være bevisst på at det i forhold til omfanget av kjønnslemlestelse i Norge, ikke finnes konkrete tall. FrP viser til at det i Norge befinner seg ca. 9000 kvinner under 20 år fra land som praktiserer omskjæring av kvinner, og at det i noen av opprinnelseslandene er en praksis som rammen 99% av alle kvinner. I tillegg finnes det statestikk publisert i tidsskriftet Dagens Medisin som viser til at Poliklinikken for omskårede på Ullevål sykehus i Oslo i perioden 2004 – 2007 har blitt besøkt av omkring 500 kvinner, noe som tilsvarer et gjennomsnitt på 125 kvinner i året. Statistikken sier derimot ikke noe om dette er et tall som også innbefatter gjengangere, eller om dette er kvinner som er omskåret før de kom til Norge. I tillegg har det hittil ikke vært konkrete saker på omskjæring, der lemlestelsen har skjedd i Norge eller i utlandet på norske borgere. I arbeidet mot kjønnslemlestelse, er dette fakta det er viktig å være klar over før man igangsetter tiltak som påvirker både individer og politiske beslutninger for øvrig.

I bakgrunnen for medlemsforslag A 1433/velferd påpekes det at det er barn som er mest utsatt for kjønnslemlestelse, antagelig fordi overgrepet lettere lar seg gjennomføre ovenfor denne gruppen, …. og at…. det må fremheves at det dreier seg om et alvorlig problem som rammer særlig svake og forsvarsløse grupper, og at det mot den bakgrunn bør tas et nordisk initiativ for å beskytte disse gruppene. Selv om MiRA-Senteret både er enig i prinsippet i at svake og forsvarsløse grupper bør beskyttes, samtidig som senteret har vært aktivt involvert i arbeidet mot kjønnslemlestelse over flere år, ønsker vi å stille spørsmålstegn ved ordlyden i Medlemsforslaget da den minimaliserer et stort og viktig samfunnsproblem til å omfatte enten sterke overgripere eller svake ofre.

Kjønnslemlestelse er en straffbar handling som er forbudt ved lov. Kampen mot omskjæring av kvinner har pågått over flere år, og ført til flere ulike handlingsplaner, tiltak og initiativ som ikke bør bli usynliggjort i en videre prosess i forhold til forebygging av denne type vold mot kvinner – også på et nordisk plan. Det er meget viktig å anerkjenne det arbeidet som har blitt gjort tidligere, og ikke minst resultatene av dette – på både godt og ondt. Det offentliges arbeid i Norge mot kjønnslemlestelse strekker seg tilbake helt til 1995, hvor denne praksisen ble forbudt i en egen lov. Den første Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse ble lagt frem i desember 2000, og den pågående Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse 2008 – 2011, der tiltak nr. 1 er en veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, sendt ut fra Barne – og likestillingsdepartementet juni 2008, er i startgropen i forhold til iverksetting av ulike tiltak. I forhold til et nordisk perspektiv, bør man samkjøre den kunnskapen vi har i dag og det arbeidet som nå blir gjort i Norge med hva som har blitt og blir gjort på dette feltet i de andre nordiske landene.

Det må videre erkjennes at det ikke er offentlige tiltak og handlingsplaner som har gitt de største resultatene i arbeidet mot kjønnslemlestelse – også internasjonalt; det er den stille revolusjonen blant kvinner som selv har blitt utsatt for dette overgrepet, og der forebygging gjennom bevisstgjøring og kunnskapsøkning i målgruppen har vært hovedverktøy, som har vist seg mest suksessfull i denne kampen. MiRA-Senterets poengterer sterkt at overordnede mål, tiltak, lover og regler som verken inkluderer eller klarer å rotfeste seg i det som anses å være grasrota til problemstillingen – nemlig menneskene som til daglig lever med den og berøres av den – ikke vil kunne lykkes, selv om tanken bak både er edel og ment til det beste for utsatte grupper i samfunnet. Det er viktig at arbeidet mot omskjæring foregår på flere plan og at ansvarlige myndigheters lovarbeid utføres parallelt med forebyggende tiltak. Myndighetene må blant annet legge til rette for at organisasjoner som representerer berørte grupper kan arbeide langsiktig og forebyggende for å hindre at unge jenter og kvinner blir utsatt for omskjæring, noe som på sikt vil gi best resultater. Frivillige organisasjoner i norden – som MiRA-Senteret, som har jobbet mot kjønnslemlestelse i årevis – bør her sees på som viktige ressurser og samarbeidsparnere.

Ved eventuell utarbeidelse av lover som skal gjelde på et nordisk plan, ønsker MiRA-Senteret å påpeke at lovens ordlyd må være klar, og at den ikke gir rom for tolkning som kan skade barn i faresonen ytterligere. MiRA-Senteret mener man uansett må avverge og hindre overgrep mot barn, dette være seg kjønnslemlestelse eller andre former for overgrep. Det er derfor viktig at lover og tiltak mot kjønnlemlesting ikke glemmer overgrepsperspektivet mot barn. Det er videre viktig at yrkesgrupper som kommer i kontakt med mennesker som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse gis klare retningslinger. I denne sammenheng er det viktig at myndighetene skiller statlige instansers rolle fra frivillige organisasjoners rolle. Frivillige organisasjoner har ikke mandat, myndighet eller et apparat som i samme grad som statlige organer kan avverge omskjæring.

Dersom nordiske myndigheter ikke viser seg ord-sensitive i forhold til målgruppen, kan en aktuell problemstilling som vil komme som en naturlig konsekvens av et aktivt og offentlig nordisk initiativ i arbeidet mot omskjæring være at miljøer som praktiserer dette i mye større grad vil ”gå under jorden”. Dette vil gjøre arbeidet mot omskjæring vanskeligere og forebyggende arbeid vil i stor grad bli umulig. Et annet resultat kan også være at unge jenter ikke tar opp disse problemstillingene med hjelpeapparatet. Det er derfor viktig at man finner en balanse som kan virke oppfordrende for målgruppen.

MiRA-Senteret ønsker også å fokusere på at de aller fleste kvinner i norden som berøres av denne praksisen, er kvinner som allerede er blitt kjønnslemlestet. Det er derfor meget viktig å fokusere på hvordan man skal håndtere tilfeller der omskjæring allerede har funnet sted, både i forhold til medisinsk og annen oppfølging. Norge opplevde i kjølvannet av tidligere storstilte kampanjer mot kjønnslemlestelse, at resultatet var at mange kvinner og unge jenter som hadde vært utsatt for dette følte seg stigmatisert og uglesett av majoriteten, selv om intensjonen hadde vært en annen. Spesielt kvinner som har vokst opp i Vesten, og som lever med en følelse av at de har blitt utsatt for noe kriminelt samtidig som de ønsker å være en del av sitt eget miljø, kan oppleve å få langvarige psykiske konsekvenser av at det offentlige blander seg inn i et særdeles privat område av livene deres. MiRA-Senteret håper at tidligere erfaringer med ulike kampanjer som har satt søkelyset på individer i stedenfor på samfunnsproblem, vil bli tatt til etterretning i et eventuelt nordisk samarbeid mot kjønnslemlestelse.

Medlemsforslag A 1433/velferd foreslår videre at Nordisk Råd anbefaler de nordiske landenes regjeringer å ta et videre initiativ internasjonalt, særlig rettet mot land der kjønnslemlestelse praktiseres, med sikte på at disse land etablerer et lovverk som effektivt motvirker kjønnslemlestelse. MiRA-Senteret vil gjøre FrP oppmerksom på at det i dag finnes et sterkt internasjonalt press på land som praktiserer kjønnslemlestelse både gjennom FN og gjennom ulike frivillige organisasjoner. Kjønnslemlestelse er i tillegg en praksis som er i stadig endring. Dette gir seg blant annet utslag i forhold til hvilke former for kjønnslemlestelse som praktiseres av ulike grupper, og alderen på barnet som lemlestes. Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse 2008 – 2011 påpeker sterkt at samtidig som praksisen griper om seg som følge av konflikt, er det positivt å se at omfanget av praksisen i mange land, som i Etiopia, Eritrea, Kenya og Tanzania, er på vei ned på grunn av satsning på blant annet utdanning og støtte til lokale endringsprosesser. Endring starter innenifra, heter det. Og det passer ikke minst på arbeidet mot kjønnslemlestelse, et internasjonalt arbeid som må utføres på lokalt plan, på grasrotas premisser og i forhold til befolkningens behov for ressurser og tilgang på kunnskap.

Med vennlig hilsen
MiRA-Senteret

Fakhra Salimi
Leder