Arbeids- og inkluderingsdepartement (AID)
Integrerings- og mangfoldsavdelingen
PB 8019 Dep
0030 Oslo

Høringsuttalelse: Utkast til veileder om utredning av likestillingsmessige konsekvenser knyttet til personer med innvandrerbakgrunn, samer og nasjonale minoriteter.

Departementet ønsker synspunkter på utkast til veileder om utredning av likestillingsmessige konsekvenser knyttet til personer med innvandrerbakgrunn, samer og nasjonale minoriteter.

MiRA-Senteret har med interesse gått gjennom dokumentet fra Departementet.

Nedenunder følger MiRA-Senterets kommentarer:

INTRODUKSJON

MiRA-Senteret vil at det norske samfunnet skal bli oppmerksom på minoritetskvinner- og unge jenter. Vi vil at kvinnene skal synliggjøres i samfunnet, som enkeltindivider med mangfoldig bakgrunn, historie, erfaring og ressurser. MiRA-Senteret arbeider med spørsmål knyttet til likestilling av minoritetskvinner i Norge og antirasisme. Gjennom juridisk bistand, informasjons- og bevisstgjøringstiltak, nettverksarbeid, politiske utspill, samt kulturelle og sosiale aktiviteter søker vi å bedre minoritetskvinners levekår i Norge.

MiRA-Senteret vil gjerne understreke viktigheten av at departementet ønsker å sette fokus på likestillingsmessige konsekvenser, blant annet sett på bakgrunn av likestillingspolitiske mål. Videre ønsker vi å påpeke at lovverket som skal ivareta likestillingsprinsipper for minoritetskvinner- og unge jenter bør sikres ytterligere og ikke virke mot sin hensikt. MiRA-Senteret erfaringer tilsier at det er store svakheter ved det eksisterende lovverket, siden det ikke omfatter den spesielle situasjonen minoritetskvinner- og unge jenter kan befinne seg i. Det er også viktig å påpeke at en rekke innstramninger i utlendingsfeltet direkte bidrar til å hindre minoritetskvinner- og unge jenter i å oppnå likestilling.

Svært mange faktorer er med på å hindre minoritetskvinner- og unge jenter reell likestilling. I tillegg til kjønnsbasert diskriminering, utsettes kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn for diskriminering på grunn av deres etnisitet og religion. MiRA-Senteret er derfor opptatt av at all arbeid for likestilling av minoritetskvinner- og unge jenter inkluderer også etnisitets- og raseperspektivet. Minoritetskvinner kjemper ikke bare for likestilling mellom kjønnene, men også i forhold til etnisk norske kvinner. Inkludering av rase og etnisitetsperspektivet i likestillingsarbeidet vil etter MiRA-Senterets syn bidra til å synliggjøre den trippel diskrimineringen minoritetskvinner- og unge jenter utsettes for.

Gjennom flere års arbeid med krisehjelp og rådgivning vet vi at minoritetskvinner utsettes for diskriminering innenfor arbeidsmarkedet, utdanningsinstitusjoner og i det offentlige hjelpeapparat. Vi erfarer dessverre også at situasjonen for unge jenter ofte der den samme. Det er ikke i dag noe selvfølge for at ungdom født og/eller vokst opp i Norge skal konkurrere på like premisser verken på arbeids- og boligmarked, utdanningsinstitusjonen, fritiden og i den private sfære. Jentene må ofte kjempe deres likestillingskamp både i storsamfunnet, men også innad i sine primærsosialiseringsarenaer. Flere spesifikke tiltak og lovmessige endringer er etter MiRA-Senterets syn nødvendig slik at ungdom med minoritetsbakgrunn får muligheten til å oppnå likestilling og unngår diskriminering.

For å oppnå reell likestilling må ungdom under 18 år som av ulike årsaker befinner seg i Norge få samme beskyttelse og rettigheter som andre barn/unge. Først og fremst vil MiRA-Senteret påpeke betydningen av at barneloven og internasjonale forpliktelser Norge har gått med på må intensiveres og taes i bruk. MiRA-Senteret erfaringer viser at barn/ungdom med minoritetsbakgrunn en rekke ganger har blitt rammet av innvandringsregulerende hensyn. Spesielt gjelder dette i forhold til retten til familiegjenforening gjennom ekteskap, mindreårige asylsøkere, samt minoritetsungdom som mister opphold på grunn av kriminell handling. MiRA-Senteret mener straffereaksjoner mot disse barna bør ikke være å utvise dem fra Norge, men heller følge samme reaksjonsmønster som mot etnisk norske barn. Dermed opprettholdes likhetsprinsippet og ungdoms mulighet til å oppnå likestiling og likeverd sikres.

Likestillings- eller innvandringsmessige hensyn?
Tre års regelen – et hinder for likestilling for minoritetskvinner- og unge jenter.
Et viktig faktor som hindrer minoritetskvinner reell likestilling og som har store negative likestillingsmessige konsekvenser, er etter MiRA-Senterets syn, tre års regelen. Kvinner som har fått opphold gjennom familiegjenforening må ikke hindres i å oppnå likestilling i det norske samfunnet grunnet deres oppholdsstatus. Regelen bidrar til at vold mot kvinner i nære relasjoner forblir et innvandringspolitisk spørsmål som slår svært negativt ut for våre brukere. Regelen sørger for at svært mange kvinner forblir i sine voldelige ekteskap i frykt for å miste sin oppholdstillatelse. MiRA-Senteret anbefaler derfor at likestillingsmessige hensyn rangerer over bestemmelsene i utlendingsloven i de tilfeller det vil være klare kjønnsrelaterte faktorer som hindrer minoritetskvinner likestilling. Videre anbefaler vi at regjerningen fjerner tre års regelen som etter MiRA-Senterets syn er med på å opprettholde forskjeller mellom minoritetskvinner og etnisk norske kvinner og hindrer deres likestilling.

Departementet understreker at hovedfokuset i veilederen er å nå målet om like muligheter, likebehandling og fravær av diskriminering, uavhengig av etnisk, religiøs, kulturell eller språklig bakgrunn. MiRA-Senteret foreslår følgende tiltak innenfor de ulike kapitlene:

Mål om likestilling og ikke-diskriminering for etniske minoriteter

MiRA-Senteret mener det er vanskelig å arbeide mot rasisme og diskriminering og nå målet om reell likestilling, samt sikre like muligheter for minoritetskvinner- og unge jenter, uten at dette sees i sammenheng med hvilke muligheter målgruppen har for en vellykket integreringsprosess.

For at arbeidet mot rasisme og diskriminering skal bli vellykket på lang sikt, må man også tenke langsiktige løsninger. En vellykket integrering kan bli hindret av rasistiske og diskriminerende holdninger og handlinger. Videre kan en dårlig integreringspolitikk og lite vellykket integrering føre til økt rasisme og diskriminering. I arbeidet med utredningen er det viktig å ta i betraktning hvordan minoriteter i det norske samfunnet føler seg verdsatt. Videre må det iverksettes tiltak som gjør at denne gruppen føler at de er en likeverdig del av det norske samfunnet, samtidig som de kan beholde følelsen av at den kompetansen de har er viktig, og at de fortsatt kan føle tilhørighet og stolthet i forhold til sin kultur. Forslag til viktige integreringstiltak som bidrar til økt kulturell stolthet og likeverdig deltagelse i samfunnet, bør etter vårt syn synliggjøres i veilederen. Spesielt er det viktig at tiltak rettet mot den oppvoksende generasjonen (minoritetsungdom) ikke fører til direkte eller indirekte diskriminering. Minoritetsjenter må ikke bli fratatt muligheten til å gjøre det de selv ønsker på grunn av forskjellsbehandling og marginalisering. Deres kamp for likestilling og ikke-diskriminering må ikke hindres ved å innføre tiltak og lovmessige restriksjoner som svekker likhetsprinsippet. Det er viktig å hindre en samfunnsutvikling hvor minoriteters religiøse og etniske bakgrunn skal avgjøre om enn har krav på en rettighet eller ikke.
Veilederen bør etter MiRA-Senterets syn understreke minoritetsjenters bakgrunn som en viktig ressurs for det flerkulturelle samfunnet. Det er således viktig å gi rom for at minoritetsjenter får mulighet til å bygge egen identitet og utrykk. Her vil veilederen ha en unik mulighet til å tilrettelegge for at den oppvoksende generasjonen får muligheten til å utvikle seg til å bli likeverdige borgere med like muligheter uavhengig av deres hudfarge, religion eller kultur.

Vi vil dog få understreke at MiRA-Senteret er av den oppfatning at minoritetskvinneperspektivet bør synliggjøres i mye større grad gjennom hele veilederen, for eksempel ved å påpeke de områder der kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn med fordel kan få positiv særbehandling. Dette vil spesielt gjelde innenfor arbeidsmarked og i utdanningsøyemed. Dette vil ha gode likestillingsmessige konsekvenser for kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn.

Forslag til tiltak: Mål om likestilling og ikke-diskriminering for minoritetskvinner- og unge jenter

Arbeidsliv
Slik det også fremkommer av en rekke arbeidsmarkedsundersøkelser eksisterer det i dag fortsatt diskriminering i arbeidsmarkedet og dette tiltross for den nye diskrimineringsloven har trådd i kraft. Derfor bør veilederen synliggjøre problemstillingen og fokuserer på tiltak som vil hindre at diskrimineringen finner sted.

Dette er etter MiRA-Senterets syn svært syn at kvalifiserte kvinner ikke får benyttet sine kvalifikasjoner til fordel for det norske arbeidsmarkedet. Departementet bør også være oppmerksom på det faktum at urimelige språkkrav fra arbeidsgivere kan være et hinder for at minoritetskvinner- og unge jenter kan oppnå likebehandling i arbeidslivet. Under tiltak og reformer som berører krav til ferdigheter i norsk språk understreker departementet at strenge nivåkrav, både skriftlig og muntlig, vil være diskriminering. MiRA-Senteret støtter departementets vurdering og tillater oss å foreslå ytterligere tiltak som vil bedre minoritetskvinner- og unge jenters muligheter i arbeidsmarkedet.

Følgende tiltak bør inkluderes og synliggjøres i veilederen.

  • Arbeidsgivere må i større grad stilles til ansvar for å ansette kvalifiserte minoritetskvinner
  • Det må legges til rette for en kvoteringsordning for kvinner med minoritetsbakgrunn. Spesielt viktig er det med kvotering av minoritetskvinner som stiller med samme kvalifikasjoner som etnisk norske.
  • I saker hvor jenter og kvinner føler seg diskriminert på grunn av hodeplagg og lignende, bør arbeidsgiver pålegges å bevise at det ikke har forekommet diskriminering. Bevisbyrden skal ikke legges på kvinnen.
  • Det må igangsettes strukturelle tiltak som fører til endringer som gjør det enklere for minoritetskvinner å oppnå jobber de er kvalifiserte for.
  • Diskrimineringsloven må håndheves innenfor arbeidsmarkedet. Enn må aktivt gå inn og satse på holdningsendring blant arbeidsgivere.
  • Videre er det viktig med individuelle langsiktige satsninger, der kvinnene tilbys muligheten til å ta videre utdanning for å bli kompetente i et arbeidsmarked som stadig er i endring.
  • Det må utarbeides klare data som kartlegger kompetansen blant minoritetskvinner, dette for å synliggjøre behovet for videreutdannelse.

Andre tiltak som bør fremheves i veilederen og som vil øke minoritetskvinners muligheter til å oppnå likestilling og ikke- diskriminering er:

  • Den yrkesmessige kompetansen til de personene som kommer gjennom familiegjenforening må dokumenteres. Kvinner som kommer gjennom familiegjenforening må få tilbud til språkopplæring og innføring i arbeidsmarkedet sammen med godkjenning av tidligere utdannelse og kvalifikasjoner.
  • Språkundervisning bør tilrettelegges med barnepass slik at kvinnene kan delta på undervisningen. Minoritetskvinner mangler ofte de nettverkene som venner, familie og kollegaer etnisk norske kvinner har, og de er derfor ofte avhengig av å kunne plassere barna sine et trygd sted for å kunne delta på organisert språkopplæring. Språkundervisningen som tilbys minoritetskvinner bør ha høy kvalitet og et pedagogisk nivå som gjør kvinnene i stand til å fungere uavhengig i det norske samfunnet. Utdanningsinstitusjonene må iverksette tiltak for videreutdanning av minoritetskvinner som skulle ønske dette.

Minoritetskvinner- og unge jenters levekår.
Møte med det offentlige hjelpeapparatet.
MiRA-Senteret er gjennom sitt mangeårige arbeid rettet mot kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn, kjent med en rekke faktorer som spiller inn i denne gruppens økonomiske situasjon i Norge. Blant annet har vi fått opplyst at kvinner føler seg forhåndsstemplet når de henvender seg til enkelte hjelpeinstanser. I mange tilfeller har minoritetskvinner som går gjennom en samlivskrise blitt mistenkeliggjort når de søker sosialhjelp for eksempel livsopphold. Dette kan i ytterste konsekvens bidra til at kvinner forblir i den situasjon som hindrer dem i å gå ut av for eksempel forhold preget av vold og overgrep. At det i tillegg stilles spørsmål om kvinnenes troverdighet, viser at det er stort mangel på empati hos mange ansatte ved det offentlige hjelpeapparatet.

En annen utfordring er hjelpeapparatets syn på minoritetskvinner som undertrykte og uten evne til å forsørge seg selv. Begrunnelsene som blir gitt, er at minoritetskvinner ikke er vant til å håndtere egen økonomi da forsørgelsesplikten i deres kultur ligger hos ektemannen. Dette synet er med på å undervurdere minoritetskvinners selvstendighet og evne til å forsørge seg selv og eventuelle barn. Resultat av dette er igjen at minoritetskvinner stiller økonomisk svakere enn det øvrige samfunnet. Likestillingspolitisk er dette svært negativt og hindrer kvinner å oppnå økonomisk selvstendig status og forblir i et avhengighetsforhold til sine forsørgere.

Unge jenter med minoritetsbakgrunn.
MiRA-Senteret mener det er særdeles viktig å se på hvilke likestillingsmessige konsekvenser dårlige levekår kan ha for minoritetsjenter. MiRA-Senteret har i en årrekke hatt storsatsning på arbeidet med unge jenter. Gjennom dette arbeidet har vi erfart at mange jenter med minoritetsbakgrunn allerede befinner seg i faresonen for å få dårligere levekår. Dermed opprettholdes fattigdomsproblematikken blant minoriteter og jentene hindres samtidig i å oppnå reell likestilling på mange viktige områder. Diskriminering og lite forståelse for jentenes situasjon, kan være en årsaksforklaring til dette. Situasjonen disse jentene befinner seg i fører ofte til at de ikke har mulighet til å ta utdannelse, leve et selvstendig liv eller delta på fritidsaktiviteter. Dette oppleves ofte sterkt nedverdigende og stigmatiserende, og er med på å bryte ned jentenes selvbilde og selvtillit. Dårlige levekår hindrer dermed ungdoms muligheter til å integreres i samfunnet, både innenfor skole, arbeid og fritid.

Gjennom sin oppvekst har jentene dette gjelder sett at foreldre har slitt økonomisk og jentene ønsker ikke det samme livet som foreldrene. I ytterste konsekvens har de avsluttet sin skolegang for å jobbe og tjene penger. Vi har også erfaring med jenter som har brutt påbegynt videregående skoleutdanning på grunn av manglende økonomiske ressurser til å finansiere skolebøker. Disse ungdommene har store vanskeligheter når det gjelder å få støtte fra ulike offentlige hjelpeinstanser. De blir henvist til å ta opp studielån og/eller stipend. For ungdom som allerede opplever at familien tynges av gjeld og dårlige levekår, er det et svært vanskelig skritt å ta opp dyre studielån. Et annet viktig aspekt ved dette, er ungdoms bekymringer når det gjelder betjening av lån fordi de vet at deres fremtidsutsikter på jobbmarkedet er mye vanskeligere enn for ungdom med etnisk norsk bakgrunn. I en del tilfeller har vi også registrert at ungdom som mottar stipend, ser seg nødt til å bruke disse midlene til å hjelpe familien i en vanskelig økonomisk situasjon.

Med begrenset skolegang har dessverre disse unge kvinnene få muligheter på arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere er ikke interessert i å ansette jentene i faste stillinger, og dermed havner de i småjobber som gir en usikker fremtid. Ofte forblir kvinnene i lavlønnede kvinneyrker og dermed opprettholdes den allerede eksisterende klasseskillet i Norge. En kjønnsdelt arbeidsmarked kan heller ikke sies å være god likestillingspolitikk. Det er viktig at myndighetene ikke er med på å begrense minoritetsungdoms valgmuligheter, men bidrar til at de får hevde seg på lik linje med etnisk norsk ungdom. Dette vil være et viktig likestillingspolitisk virkemiddel og ha gode likestillingsmessige konsekvenser for målgruppen.

Eldre kvinner- tilknytting til landet
Dårlige levekår rammer etter MiRA-Senterets erfaringer spesielt eldre minoritetskvinner. Mange eldre minoritetskvinner behersker det norske språket dårlig, og dermed er det vanskelig å orientere seg frem til instanser som kan hjelpe dem ut av økonomisk uføre. Dette er kvinner som er pensjonister eller nærmer seg pensjonsalder. Mange er enker og andre eldre kvinner har lenge vært uføretrygdede og levd på minimal trygd. De sliter med å finne frem til hjelpeapparatet for å søke på ordninger og ytelser som kan hjelpe dem til en bedre økonomi. De får ofte problemer med å betjene utgifter relatert til deres helsesituasjon, da ytelsen de mottar går til å dekke faste utgifter som husleie, strøm m.m. Kvinnene mangler ofte et nettverk som kan støtte dem økonomisk eller hjelpe dem til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon som kan bidra til at de kan søke hjelp fra for eksempel sosialkontoret. Ofte unngår eldre minoritetskvinner å søke hjelp, fordi de altfor ofte opplever kommunikasjonsproblemer i møte med hjelpeapparatet. De opplever å møte negative holdninger fra saksbehandlerne, og manglende interesse for å hjelpe kvinnene. MiRA Senteret mener det er nødvendig med en holdningsendring i hjelpeapparatet slik at minoritetskvinner og jenter som søker om økonomisk støtte får den hjelpen de har krav på.

I utredningen nevnes spesielt innvandrere som kommer til landet i høy alder og har kort botid i Norge. MiRA-Senteret er av den oppfattning at synliggjøring av eldre innvandrer i veilederen er nødvendig og vil være god likestillingspolitikk.

Enn må gå gjennom den spesielle loven om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Pensjonsreformen som vil innføres høsten 2006 må ta hensyn til den spesielle situasjonen eldre innvandrere befinner seg i. MiRA-Senteret reagerer spesielt på at spørsmål knyttet til pensjon til denne gruppen i dag blir definert som sosialhjelpsproblem og dermed tvinger minoritetskvinner ytterligere til å oppsøke sosialhjelp. De særregler* som er knyttet til ordning med supplerende stønad, er slik den fremstår i dag en dårligere ordning enn en vanlig minstepensjon.

Virkemidler som vil gi gode likestillingsmessige konsekvenser for minoritetskvinne og unge jenter. Minoritetskvinner- og unge jenters levekår. Møte med det offentlige hjelpeapparatet.

  • Kompetanseutvikling av offentlige hjelpeinstanser med fokus på den spesielle situasjonen minoritetskvinner og jenter lever under og som bidrar til at de lettere kan få dårlige levekår.
  • Veilederen bør være tydelig på hvilken rolle den sakkyndige/saksbehandler spiller i møte med brukerne. Spesielt er det viktig å være klar over at enkelte skriftlig og muntlig kommunikasjon kan oppleves vanskelig for minoritetskvinner. Det sakkyndige språket utestenger ikke bare minoritetskvinner med dårlig språkkompetanse, men også en stor andel av den øvrige befolkningen som ikke har kjennskap til fagspråket. Fagterminologien kan bidra til å utestenge viktig informasjon som kan ha stor relevans for klienten. Uforståelig og utilgjengelig informasjon kan også bidra til at informasjonsplikten innenfor ulike instanser ikke overholdes. Dette kan ha direkte konsekvenser for klientens ve og vell, samt for at likestillingsmessige konsekvenser for minoritetskvinner svekkes. MiRA-Senteret foreslår derfor at terskelen for bruken av tolk senkes slik at god kommunikasjon mellom klient og saksbehandler sikres.
  • Offentlige ansatte må pålegges å vise ansvar overfor sine brukere. Det må samtidig kunne påkreves at de utviser empati uavhengig av klientens etniske eller religiøse bakgrunn.
  • Kvotering av innvandrerkvinner inn i arbeidslivet. MiRA-Senteret mener kvotering er nødvendig for å øke andelen minoritetskvinner i arbeidslivet. Arbeid gir økonomisk frihet og bidrar til frigjøring.
  • Råd og veiledning til kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn hvor individuell veiledning blir gitt i spørsmål knyttet til dårlige levekår. Det er således viktig å stimulere minoritetskvinner- og unge jenter til å ta høyere utdanning.
  • Det er særdeles viktig at det opprettes økonomiske støtteordninger som forvaltes av sosialkontor og er rettet mot unge kvinner som grunnet ulike årsaker har måttet bryte med familien. Disse kvinnene har måttet bryte med familien på grunn av for eksempel vold, tvangsekteskap og omskjæring og befinner seg ofte i en vanskelig livssituasjon og havner lett i økonomisk uføre.
  • Styrking av organisasjoner som MiRA-Senteret som tildaglig jobber med spørsmål knyttet til kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn. Dette arbeidet er svært viktig og gir minoritetskvinner mulighet til selvorganisering- og hjelp til selvhjelp.
  • Det er særdeles viktig å sikre kvinnenes økonomiske trygghet ved situasjoner som ekteskapsbrudd, arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn og alderdom. Trygdesatser må økes slik at disse kvinnene får muligheten til selvstendig økonomi.
  • Godkjenning av utdannelse fra utlandet må gå raskere slik at kvinnene kan komme seg i arbeid og dermed bli økonomisk selvstendige. Raskere godkjenning har gjentatte ganger blitt lovet, men det tar allikevel for lang tid. MiRA-Senteret mener ansvarlige myndigheter må innskjerpe dette, slik at denne prosessen går raskere.
  • Pensjonsreformen Minoritetskvinner med under 40 års botid i Norge får fulle pensjonsrettigheter slik at de får muligheten til en god alderdom.

Vold mot kvinner. Hinder for likestilling
MiRA-Senteret reagerer på at vold mot kvinner ikke er nevnt under ”saker det kan være relevant å utrede konsekvenser for etniske minoriteter”. Det er etter MiRA-Senterets syn et svært alvorlig problemstilling som hindrer minoritetskvinner i å oppnå reell likestilling både innenfor familien og storsamfunnet.

MiRA-Senteret mener det er svært viktig at utredningen kommer med konkrete tiltak i forhold til minoritetskvinner som utsettes for vold i nære relasjoner. Statlige og kommunale instanser bør skoleres i problemstillingen slik at kvinnenes behov ivaretas.

Vi har ved flere anledninger pekt på at minoritetskvinner som anmelder familievold ikke får den oppfølgingen de har behov for. MiRA-Senterets erfaring er at offentlige ansatte ved hjelpeinnstansene ofte forklarer vold mot kvinner som et familieproblem med grobunn og opphav i fremmede kulturer. Når fokus er familien, kulturen eller fremmede verdisystemer blir vold mot kvinner en del av hele innvandringsproblemet, og man forventer at innvandrere selv må gjøre noe med dette. Det fører til at man isolerer minoritetskvinner fra den generelle og universelle vold mot kvinner-problematikken.

MiRA-Senteret foreslår følgende tiltak for å styrke likestillingsmessige konsekvenser for minoritetskvinner utsatt for familievold.

  • Mer satsning, både i form av økonomisk støtte og kompetansehevende tiltak på krisesentrene, samfunnssentre og generelt forebyggende arbeid blant minoriteter.
  • Bevisstgjøringstiltak blant ansatte på statlige instans som politi, påtalemyndighet og domstoler m.m.
  • Hjelpeapparatet må kurses i hvordan de skal håndtere situasjoner hvor unge jenter ber om hjelp i saker hvor de føler de er i faresonen for tvangsekteskap og omkjæring.
  • Kravene til fri rettshjelp for minoritetskvinner må gjøres mindre strenge slik at flere får tilgang til rettshjelp.
  • Minoritetskvinners opphold på krisesentrene er ofte lengre enn oppholdet til norske kvinner. Grunnen til dette er ofte det manglende sosiale nettverket kvinnen sitter igjen med etter å ha måttet bryte med familien. Diskrimineringen på boligmarkedet er en forlengelse av de problemer minoritetskvinner ofte møter i denne sammenheng. Minoritetskvinner trenger ofte en spesiell assistanse for å kunne orientere seg i for eksempel boligmarkedet slik at de kan starte et nytt liv som selvstendige individer.
    – Lettere tilgang til kommunale boliger for minoritetskvinner- og unge jenter. Hospits er ikke et tilfredsstillende alternativ for vår målgruppe.
    – Staten må i større grad ta ansvar for å sikre økonomien og driften av minoritetsorganisasjoner og deres grasrotarbeid mot vold mot kvinner. Den øvre grensen for støttebeløp bør heves, og det bør i større grad gis støtte til store langsiktige prosjekter enn til mange små og kortsiktige.

* maksimum tre måneders opphold i hjemlandet, reduksjon i stønad dersom man har arbeidsinntekt eller kapitalinntekt eller har en annen offentlig eller privat pensjon, Reduksjon i stønaden dersom ektefelle har slike inntekter m.m.