Tromsø kommune
v/ Edel Pedersen
Rådhuset
9299 Tromsø

Høringsuttalelse fra MiRA-Senteret vedr. Tromsø kommunes høringsutkast «Plan mot vold i nære relasjoner 2009-2012»

MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (heretter MiRA-Senteret) takker for anledningen til å kommentere Tromsø kommunes høringsdokumentet ”Plan mot vold i nære relasjoner 2009 – 2012” . Vi tar oppgaven som høringsinstans på alvor.

MiRA-Senteret har siden 1989 jobbet for å bedre minoritetskvinners levekår i Norge. Vi tilbyr juridisk bistand, krisehjelp og veiledning, kurs og seminarer, og er et generelt møtested for minoritetskvinner i Norge. MiRA-Senteret jobber aktivt for å opprettholde og utvide et nettverk av minoritetskvinner i Norge og internasjonalt, og arrangerer kulturelle og sosiale aktiviteter. I tillegg til våre faste tjenester og tilbud driver vi en utstrakt informasjonsvirksomhet som er rettet både mot minoritetskvinner og mot samfunnet ellers.

Generelt
På bakgrunn av vår mangeårige erfaring fra arbeid med voldsutsatte minoritetsjenter- og kvinner, og basert på samtaler med ansatte i Krisesentrene, forskere og brukere av våre tilbud for øvrig, gjør vi oss følgende dystre betraktninger: Volden minoritetskvinner- og jenter utsettes for i sine nære relasjoner stillties, voldsutsatte kvinner og jenter møtes med manglende respekt og forståelse i hjelpeapparatet, minoritetsmenn som utøver vold fanges ikke opp av hjelpeapparatet, og volden minoritetsjenter- og kvinner utsettes for blir stadig grovere. MiRA-Senteret ønsker derfor handlingsplanen mot vold i nære relasjoner for Tromsø kommune velkommen.

MiRA-Senteret observerer videre at det eksisterer stor mangel på kunnskap i feltet, og at i den grad det fokuseres på vold mot minoritetskvinner, så gjelder det i stor grad tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Selv om vi synes dette er viktige kampsaker som vi selv arbeider mye med og mot – ser vi at den daglige volden minoritetskvinner utsettes for i nære relasjoner, ikke utfordres. MiRA-Senteret ser svært positivt på at det i handlingsplanen foreslås et tverretatlig utredningsarbeid for å øke kunnskap om omfang av vold i nære relasjoner blant kvinner og barn med minoritetsbakgrunn.

MiRA-Senteret mener imidlertid at minoritetsperspektiver i større grad skulle vært implementert i handlingsplanen som helhet – og vil i det følgende benytte anledningen til å presentere en rekke nyanseringer og tiltaksforslag som vi mener er nødvendige for å sikre minoritetskvinners rettigheter i arbeidet mot kjønnsbasert vold.

Et hovedpoeng i MiRA-Senterets høringsuttalelse er at det er svært viktig at ansatte i helse- og sosialsektoren, i politiet og i rettsapparatet har nødvendig kompetanse, er lett tilgjengelige, og utøver kultursensitivitet i møte med voldsutsatte minoritetskvinner- og jenter. Kulturell sensitivitet åpner for et fokus på forskjeller mellom majoritetsbefolkningen- og ulike minoritetsbefolkninger i arbeidet mot vold i nære relasjoner. MiRA-Senteret understreker samtidig sterkt at dette fokuset ikke kan gå på bekostning av en tydelig vektlegging av det som er felles og som ligger til grunn for at vi skal denne volden til livs: likeverd, likestilling, menneskerettigheter og samfunnets ansvar for å ivareta alle innbyggeres rett til å leve et liv uten vold og alle innbyggeres rettssikkerhet, uavhengig av etnisitet, kjønn, eller seksuell orientering.

MiRA-Senteret har også noen tiltaksforslag og kommentarer som angår vold mot kvinner i nære relasjoner på generell basis, uavhengig av voldsutsattes og voldsutøvers etniske bakgrunn.

MiRA-Senterets høringsuttalelse vil for enkelthetsskyld følge høringsutkastets inndeling og oppsett.

Innledning
Når handlingsplanen i innledningen eksemplifiserer hvem overgriperen i nær relasjonsvold er, anbefaler MiRA-Senteret at ’samboers/ektefelles/ekspartners foreldre’ også nevnes. Vi erfarer at svigerforeldre i en rekke tilfeller av nær relasjons-vold kjenner til at deres sønn mishandler sin kone uten å gripe inn. Ofte er også svigerforeldre en aktiv deltaker i både psykiske og fysiske voldshandlinger.

MiRA-Senteret understreker behovet for å ha et tilrettelagt og helhetlig tilbud til ofre for vold i nære relasjoner, slik de to siste nasjonale handlingsplanene mot vold i nære relasjoner vektlegger.

Vi ser at handlingsplanen blant annet ikke omhandler tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller menneskehandel spesifikt. I planen står det videre at innsatsen for å bekjempe vold i nære relasjoner likevel vil innbefatte disse formene for vold. MiRA-Senteret deler kommunens oppfatning av disse voldsformene som del av vold i nære relasjoner. Men for at innsatsen mot vold i nære relasjoner også skal komme de nevnte voldsformene til livs, mener vi at det må utvikles og iverksettes målrettede tiltak knyttet til denne typen vold. Tiltakene bør være del av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner for 2009 – 2012. Dersom tvangsekteskap, kjønnslemlestelse m.m. er overgrep som skal omtales og behandles i separate handlingsplaner, må disse komme på plass samtidig med ”Plan mot vold i nære relasjoner” og som en forlengelse av denne.

Omfang (delkapittel 2.1)
Selv om det er flere forhold som spiller inn og gjør undersøkelser om vold mot minoritetskvinner til et utfordrende arbeid, betyr ikke det at slike undersøkelser er mindre nødvendige. For å lykkes med forebygging er empirisk kunnskap om faktiske forhold en forutsetning. MiRA-Senteret håper Tromsø kommune vil være en pådriver for at det iverksettes en større utredning for å kartlegge omfanget av vold mot kvinner generelt, og at denne utredningen tar høyde for å kartlegge omfanget av volden som kvinner med minoritetsbakgrunn utsettes for. For at dette skal være mulig, er det nødvendig med en kultursensitiv tilnærming og minoritetskvinner må få muligheten til å besvare spørreundersøkelser og delta i intervjuer på det språket de er mest komfortable med.

Helhetlig og samordnet hjelpetilbud (delkapittel 4.1)
For at Tromsø kommune skal kunne utvikle et helhetlig og samordnet hjelpetilbud for voldsutsatte kvinner, understreker MiRA-Senteret nødvendigheten av at kvalifiserte representanter for minoritetskvinner- og jenter er sentrale aktører i dette arbeidet.

Lett tilgjengelig oversikt over hjelpe- og behandlingstilbud (delkapittel 4.2)
MiRA-Senteret ser positivt på tiltak om å utvikle og iverksette en informasjonskampanje og utarbeide en lett tilgjengelig informasjonsfolder om hvor voldsutsatte kvinner kan henvende seg for å få hjelp. Vi påpeker imidlertid at for at informasjon og oversikt over hjelpe- og behandlingstilbud skal være lett tilgjengelig for minoritetskvinner- og jenter med begrensede norskkunnskaper, må den gjøres tilgjengelig på et språk de forstår.

Kunnskap og kompetanse (delkapittel 4.3)
MiRA-Senteret ser positivt på handlingsplanens fokus på kunnskap- og kompetanseheving i alle aktuelle enheter i kommunen. Vi understreker igjen at kompetansehevingstiltak må inkludere opplæring og sensitivitet for voldsutsatte minoritetskvinners- og jenters behov og særskilte utfordringer. Det innebærer at ansatte i hjelpeapparatet har inngående kunnskap om de deler av lovverket og rettigheter som angår minoritetskvinner spesielt.

Fra MiRA-Senterets arbeid med minoritetskvinner gjennom mange år har vi lært at deler av hjelpeapparatet ikke bare har manglende kompetanse, men også ved flere anledninger utviser en manglende interesse overfor denne gruppen. Minoritetskvinner utsatt for vold i hjemmet er i en særlig utsatt og sårbar situasjon, da de ikke bare må forholde seg til en voldelig partner, men også gjerne opplever å bli betraktet som annenrangs borgere i samfunnet forøvrig. Videre ønsker kvinner heller ikke å bekrefte majoritetssamfunnets fordommer om ’innvandrerkvinnen som kuet’. Språklige utfordringer, ulike virkelighetsforståelser, tradisjoner, oppvekster, og forventninger, samt sosialt og økonomisk press legger ytterligere vanskeligheter til byrde for minoritetskvinner, og kan bidra til at voldsproblemet tilsløres i kommunikasjonen med det offentlige.

MiRA-Senteret understreker særlig behovet for at ansatte ved sosialkontorene gjennomgår kunnskaps- og kompetansehevingstiltak. For mange minoritetskvinner er sosialkontorene det offentlige tjenestetilbudet de kjenner best og det er derfor hit de henvender seg.

MiRA-Senteret ser det som spesielt viktig at ansatte i hjelpe- og sosialtjenesten har tilstrekkelig og god kunnskap om lovverket knyttet til treårsregelen i familiegjenforeningssaker. Vår erfaring er at både ansatte i hjelpeapparatet og mange minoritetskvinner mangler svært viktig kunnskap om denne loven. Av frykt for å bli kastet ut av landet, velger mange voldsutsatte kvinner som har kommet til landet på familiegjenforening å bli i voldelige forhold til tre år har gått, på bekostning av helsa og med livet på spill. Mange kvinner med opphold basert på familiegjenforening har av ulike grunner dårlige erfaringer fra møter med UDI som ligger til grunn for at de ikke våger å søke om selvstendig opphold før tre år har gått. I følge unntaksbestemmelsen i treårsregelen, skal kvinner og jenter som utsettes for vold av partneren de fikk familiegjenforening med, innvilges opphold selv om tre år ikke har gått. Det er verdt å merke at 59 av 72 søknader om opphold på selvstendig grunnlag før tre år hadde gått, ble innvilget i 2007. Det kan være av livsviktig betydning for voldsutsatte kvinner som er i landet på familiegjenforening å vite at de har krav på selvstendig oppholdstillatelse hvis partnerne utsetter dem for vold. For ansatte i hjelpeapparatet er det også nødvendig å vite at UDI sender vedtaksbrev pålydende:

”grunnlaget for opphold er borte” (eller tilsvarende) så snart de mottar informasjon om eventuelle samlivsbrudd i familiegjenforeningssaker. Ettersom mange kvinner som er i landet på familiegjenforening ikke kjenner egne rettigheter, er det flere som ikke vet at det finnes muligheter for å søke om opphold på selvstendig grunnlag, og de tar derfor vedtaksbrevet som en bekreftelse på at oppholdstillatelsen er ugjenkallelig inndratt.

Tiltak overfor barn som lever med vold (delkapittel 4.4.)
MiRA-Senteret ser positivt på at det utarbeides et tilbakemeldingssystem for offentlig ansatte som sender bekymringsmelding – samtidig som taushetsplikten ivaretas.

MiRA-Senteret ber videre kommunen vurdere å åpne for at lærere og ansatte i skolen skal kunne sende inn bekymringsmeldinger anonymt overfor foreldrene til barnet bekymringsmeldingen gjelder. Slik vil terskelen for å melde fra senkes. Det er grunn til å mistenke at flere lærere lar være å sende bekymringsmelding om mistanker de har på et tidlig tidspunkt fordi de vet at foreldrene vil få vite hvem som sendte bekymringsmeldingen. Dersom grunnlaget for bekymringsmeldingen ikke blir bevist eller sannsynliggjort godt nok, vil ofte forholdet mellom lærer og aktuelle foresatte, og i mange tilfeller forholdet mellom lærer og aktuell elev, være ødelagt for framtiden. Foreldrene kan ta barnet ut av skolen og flytte ham/henne til et annet skoledistrikt. Dersom bekymringsmeldingen og mistanken refererer til faktiske overgrep, vil barnet i slike situasjoner ha tapt et forhold til en viktig voksenperson som han/hun senere kunne ha åpnet seg for, eller som senere kunne ha sendt inn nye bekymringsmeldinger som avdekker overgrepene.

MiRA-Senteret støtter tiltak for å gjøre barnevernstjenesten mer synlig og dermed også mer tilgjengelig.

Tiltak overfor den voldsutsatte (delkapittel 4.5)
MiRA-Senteret stiller seg positive til bruk av individuell plan som virkemiddel for å oppnå et helhetlig helsetilbud for den enkelte voldsutsatte kvinne.

MiRA-Senteret ønsker å påpeke at voldsutsatte eldre minoritetskvinner utgjør en spesielt sårbar gruppe i den eldre befolkningen. Språklige utfordringer, ulike virkelighetsforståelser, tradisjoner, oppvekster, og forventninger, samt sosialt og økonomisk press, manglende rettighetskunnskap og fordommer vil være med på å tilsløre volden eldre minoritetskvinner utsettes for. Vern for eldre-tiltak må ta disse aspektene med i utformingsprosessen og i utviklingen av tjenester og kompetanse.

For at mange eldre minoritetskvinner skal kunne henvende seg direkte til hjelpeapparatet, uten ventetid og uten forpliktelser, er det nødvendig med lett tilgjengelige tolker, eventuelt språkkyndige ansatte som utøver kultursensitivitet i praksis.

Videre utpeker handlingsplanen kvinner og barn med minoritetsbakgrunn som utsatt for krenkelser og voldshandlinger som ikke gjelder befolkningen for øvrig. MiRA-Senteret er glade for at Tromsø kommune vil ha oss som samarbeidspartner for å bekjempe disse voldsformene (tvangsekteskap og kjønnslemlestelse). Men det er svært viktig ikke å glemme minoritetskvinner- og barn i arbeidet mot den ”hverdagslige” og langt mer utbredte volden som denne handlingsplanen primært omhandler. Som tidligere nevnt er det knyttet spesielle utfordringer til ivaretakelsen av voldsutsatte minoritetskvinners rettigheter og behov.

MiRA-Senteret understreker i denne sammenhengen betydningen av:

  • At informasjon om kvinners rettigheter, hjelpe- og behandlingstilbud gjøres tilgjengelig på flere språk. Her må informasjon om unntaksbestemmelsen i treårsregelen for familiegjenforeningssaker inkluderes.
  • At organisasjoner som spesialiserer seg på å hjelpe minoritetskvinner og på å fremme minoritetskvinners rettigheter synliggjøres bedre.
  • At hjelpeapparatet ansetter kompetente personer med minoritetsbakgrunn.
  • Møteplasser for minoritetskvinner- og jenter
  • Språkundervisningstjenester kombinert med barnepasstilbud med sikte på å gi yrkeskompetanse og arbeidstrening, som et godt utgangspunkt for uavhengighet.
  • Lett tilgjengelige tolketjenester – i hjelpeapparat, sosialtjeneste, politi og rettsvesen.
  • Lavterskeltilbud om kriserådgivning
  • Fri rettshjelp
  • Utvikling og utbedring av tjenestetilbudet ved Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre, jfr NOU 2008:4, kapittel 9.4.9.

Et tiltak som vil bedre mange minoritetskvinners rettssikkerhet er å tilby introduksjonsprogrammet til kvinner og jenter som kommer hit på familiegjenforening. Dette har MiRA-Senteret arbeidet for i mange år. I dag er det bare flyktninger og flyktningers ektefeller som har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Kvinner som kommer gjennom familiegjenforening har ofte bare partneren å forholde seg til, og får ikke automatisk kjennskap til sine rettigheter, hvor denne informasjonen kan hentes eller hvor de kan henvende seg for hjelp. Det strider mot allmenn rettsforståelse at kvinner som kommer til Norge på familiegjenforening er tilgodesett med informasjonen eventuelle voldelige ektemenn gir dem. Introduksjonsprogrammet bør inkludere opplæring i og informasjon om kvinners rettigheter i forhold til vold og overgrep.

Tiltak overfor voldsutøver (delkapittel 4.6)
Vår organisasjon stiller seg positiv til tiltakene planen fremmer overfor voldsutøver, men vi ønsker å komme med noen videre anbefalinger:

Alternativ til vold rapporterer at minoritetsmenn er underrepresentert i behandlingstilbudene sine, og forklarer dette med manglende kulturell sensitivitet og fleksibilitet i behandlingstilbudene – og etterlyser en mer pragmatisk tilnærming i hjelpeapparatet. I en pragmatisk tilnærming er ikke målet å gjennomføre behandlingen slik den er tillært i følge vestlig medisin og psykologi, men snarere å tilby en behandlingsform tilpasset den enkelte bruker, og som derfor har effekt og motvirker det høye frafallet av menn med minoritetsbakgrunn. Hjelpetilbudet for menn med voldsproblemer i Tromsø kommune må ta hensyn til spesielle utfordringer og behov som behandling av menn med minoritetsbakgrunn med voldsproblemer forbindes med. MiRA-Senteret stiller seg positive til et samarbeid mellom Tromsø kommune og ATV for å utvikle et behandlingstilbud for voldelige menn. MiRA-Senteret mener at både etablerte og potensielle voldsutøvere må ha tilbud om hjelp.

For å komme kjønnsbasert vold til livs er det nødvendig å handle proaktivt. MiRA-Senteret påpeker at for å forebygge vold i nære relasjoner, er det viktig å innføre holdningsskapende arbeid i skolen. Her kan Tromsø kommune være en foregangskommune, og arbeide med bevisstgjøring av unge jenter og gutter om årsaker til og konsekvenser av vold i nære relasjoner, og videre tilrettelegge for undervisning om kjønnsroller og kjønnsbasert vold gjennom for eksempel rollespill.

MiRA-Senteret ønsker samtidig å understreke voldsutøveres personlige og strafferettslige ansvar for overgrep de begår. Det er viktig å holde overgripere strafferettslig ansvarlige. I dag begås vold mot kvinner stort sett uten strafferettslige konsekvenser for overgriperen, og det er et alvorlig brudd på kvinners rettssikkerhet og menneskerettigheter, og et uttrykk for politiets og myndigheters lave prioritering av saker som gjelder vold mot kvinner. MiRA-Senteret er overrasket over at økt innsats for strafferettslig forfølgelse av overgripere ikke er inkludert i handlingsplanen. Vi mener det er svært bekymringsfullt at anmeldelseshyppigheten og domfellingene er så lave når det gjelder kjønnsbasert vold. For å bekjempe vold mot kvinner, mener MiRA-Senteret at strafferettslig forfølgelse av overgripere må gis høy prioritet. Dette vil ha forebyggende effekt.

Øvrige merknader
Avslutningsvis viser vi til Amnesty International Norges rapport ”Vold mot kvinner i asylmottak” (2008). MiRA-Senteret stiller seg bak Amnesty Internationals krav i rapporten. Vi ber om at Tromsø kommune er en pådriver for at kravene innfris i asylmottak tilknyttet kommunen.

MiRA-Senteret takker for muligheten til å komme med innspill til høringsdokumentet ”Plan mot vold i nære relasjoner 2009-2012”, og vi håper at våre synspunkter blir tatt til etterretning i Tromsø kommunes videre arbeid mot vold i nære relasjoner. Vi ser frem til et godt samarbeid i forbindelse med utredningsarbeidet om overgrep begått mot kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn.

Med vennlig hilsen
MiRA-Senteret

Fakhra Salimi
Leder