Utlendingsmyndighetene ønsker adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer. MiRA-Senteret har forståelse for den praktiske betydningen av en slik lov, men er svært uenig i at slike hensyn skal gå på bekostning av personvernet og taushetsplikten. Også minoriteter har krav på rettssikkerhet og vern mot mistenkeliggjøring. En kan ikke sette institusjoners behov foran et menneskes behov.

_____________________________________________________________

 

Justis- og politidepartementet,
Innvandringsavdelingen, Postboks 8005 Dep,
0030 Oslo                                                                           

Oslo, 2. september, 2011

Vår ref: 201104746- / JRS 

Høringsbrev i forbindelse med forslag om utlendingsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer

MiRA-Senteret takker for muligheten til å komme med en uttalelse angående høringsbrevet – Utlendingsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer.

MiRA-Senteret er et ressurssenter og møtested for minoritetskvinner i alle aldre. Selv om vi hovedsakelig jobber med kvinner så involveres hele familien. Vi ser ofte i mange saker at byråkratiske prosesser forsinker familiegjenforening og andre rettigheter for personer med minoritetsbakgrunn. En person med minoritetsbakgrunn som søker hjelp i de offentlige instansene må på lik linje med andre borgere få sin integritet beskyttet.

Mange av de som er kommet til Norge som flyktninger, er kommet hit på bakgrunn av traumer i sitt eget hjemland. Det å møte et system som ikke gir tillit til å kunne ivareta et enkeltindivids beskyttelse og rettsikkerhet, kan føre til at mange vegrer seg for å fortelle om sine traumer, noe som igjen kan føre til en usikker fremtid og mangel på den nødvendige hjelpen de trenger for å kunne fungere i samfunnet.  En kan ikke sette institusjoners behov foran et menneskes behov. I dette tilfelle vil utlendingsmyndighetenes ”modus operandi” – å innhente opplysninger fra andre offentlige organer når de finner det ”nødvendig”, mistenkeliggjøre alle utlendinger som kommer hit for å komme med usannheter rundt sin person. Et av argumentene for denne lovendringen er at ”I noen situasjoner kan det være i brukerens interesse å holde tilbake informasjon eller gi uriktige opplysninger til utlendingsforvaltningen, for å oppnå goder eller unngå sanksjoner”( s.2 i høringen). Dette blir spekulasjoner som mistenkeliggjør enhver utlendings bruk av sosiale ytelser.  

Vi ser ingen grunn til at utlendingsmyndighetene skal ha rett til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer mest på bakgrunn av at de sparer tid. I denne høringen må personvernet stille sterkere enn tidssparing.
Taushetsplikten skal gjelde for alle innbyggere i Norge uavhengig av hvor de kommer fra og hvilken status de har i en evt. søknadsprosess om opphold i Norge.  Hvis adgangen til å innhente opplysninger om utlendinger via andre offentlige organer skal tre i kraft må dette også gjelde den øvre befolkningen. Det bør ikke eksistere en politikk som ikke likestiller rettighetene til alle individer i samfunnet vårt. En slik forskjellsbehandling vil også føre til en vanskeliggjøring av integreringsprosessen for de som ankommer Norge.  

Det er mer sannsynlig at instansene mottar korrekte opplysninger dersom vedkommende som må gi fra seg opplysningene føler seg trygg på at den informasjonen ikke blir misbrukt eller brukt i andre sammenhenger enn det opplysningen ble gitt for. Det er synd at en skal bruke ”effektiviseringsgevinster” som et argument i denne evt. lovendringen.

Det er også vanskelig å ta stilling til argumenter som fører til inngrep i den enkeltes privatliv. Det skrives at ”inngrepet må være berettiget, dvs. være i samsvar med lov og nødvendig i et demokratisk samfunn (forholdsmessig) av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”( s. 5). Hvilke kriterier ligger til grunn for at disse vide begrepene kan føre til inngrep i enkeltpersoners privatliv? Inngrep i et privatliv kan ikke baseres på mistanke. Tvilen må komme til gode når det gjelder enkeltpersoners privatliv hvis ikke instansene har håndfaste bevis for å foreta en slik handling.

Sensitive personopplysninger som blir sendt fra en instans til en annen, og som gir adgang for utlendingsmyndighetene til å innhente de opplysningene når som helst, kan også føre til en uriktig og urettferdig behandling av en sak. Personvernet og tillit til instansene er hva en bør legge hovedvekt på når en skal legge alle argumentene til grunn for å foreslå en lovendring.  I dagens Norge hvor det multikulturelle bildet utvides hver dag er vi ikke tjent med en lov som mistenkeliggjør utenlandske personer som kommer eller befinner seg i landet. Den integreringsprosessen som vi vil at utlendinger skal ta del i blir svekket hvis en lovendring om at utlendingsmyndighetene kan innhente opplysninger fra hvilken som helst instans blir vedtatt. Det kan føre til at flere føler seg ”tråkket på” og uten rettsikkerhet. Respekten for menneskeverdet er noe vi alle bør legge vekt på i hverdagen. Dette gjelder også i de offentlige organene.

MiRA-Senteret takker igjen for anledningen til å komme med en høringsuttalelse i forbindelse med høringen – utlendingsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer (lov 15.mai 2008 nr.35, forskrift 15.oktober 2009 nr.1286).

 

Med vennlig hilsen

MiRA-Senteret

Fakhra Salimi

Leder

 

Se høringsbrevet som PDF >>>