MiRA- Senteret synes det er oppsiktsvekkende og tragisk at det høye tallet av spedbarnsdødelighet blant minoritetsfamilier i Norge har fått så lite oppmerksomhet og plass i media. Det er to dimensjoner til denne saken som er urovekkende; på den ene siden spør vi hva denne problematikken skyldes og hvorfor det ikke er satt i gang tiltak for dypere forskning, og for det andre lurer vi på hvor medias stemme er i denne viktige saken.

Det er viktig å erkjenne at forklaringen på et slikt problem er kompleks og har flere sider. Noen av MiRA- Senterets brukere har i ulike sammenhenger gitt utrykk for at de har opplevd en krenkende og diskriminerende holdning i møte med helsevesenet i Norge. Vi ønsker å rette søkelyset mot minoritetskvinners perspektiv slik at deres erfaringer kommer til syne.

Mange av de negative erfaringene som mange kvinner med minoritetsbakgrunn har gjort seg, består i blant annet å få krenkende kommentarer, bli umyndiggjort, og bli snakket til og ikke snakket med. Dette har bidratt til å gi dem en følelse av at de blir bedt om å overvinne deres ’fremmede, tradisjonelle, ignorante, svake’ kultur for å strebe hardere etter å bli ’godt nok integrerte/ mer norske, moderne og sterke’. Den åpenbare forutsetningen for slike holdninger fører til at noen minoritetskvinner ikke føler seg ’bra nok’ eller likeverdig, og dermed må strebe hardt for å fortjene anerkjennelse, verdighet og lik behandling.

Å leve med dette som utgangspunkt i møte med helsevesenet, gjør at livet for enkelte minoritetskvinner blir til en bitter strid mellom hva som blir ansett som rett og galt, godt og ondt, norsk og fremmende, og aksepterende og fordømmende. Holdinger i helsevesenet som bidrar til denne kampen må bli tatt på alvor da det skaper frykt, mistillit, fordommer, og avstand mellom behandler og pasient.

MiRA- Senteret spør; hva er de mekanismene i systemet som bidrar til det høye tallet av spedbarnsdødelighet blant minoriteter i Norge? Hvor langt skal det gå før denne problematikken fanger offentlighetens oppmerksomhet? Og med dette inviterer vi alle relevante aktører til å rette perspektivet mot denne alvorlige saken, og vi vil understreke viktigheten av å lytte til kvinnene som har erfart dette. Disse kvinnenes opplevelser må få komme til syne i debatten. Usynliggjøring og bortforklaringer av et slikt problem fører til mer avstand og separasjon og dette ser vi på som sterkt forstyrrende elementer i prosessen av dialog, integrering og reel likestilling.