Regjeringen har nylig lagt frem forslag om endringer i trygderegelverket, hvor det kuttes i flere velferdsordninger, og særrettigheter for flyktninger oppheves. Man ønsker blant annet å innføre botidskrav på fem år for mottak av kontantstøtte, mens botidskravet økes fra tre til fem år for ytelser som uføretrygd, alderspensjon, arbeidsavklaringspenger og stønad til enslige forsørgere. Alderspensjon og uføretrygd for flyktninger over 67 år foreslås fjernet og erstattet av en supplerende stønad som er behovsprøvd og må søkes en gang i året.

Høringsnotatet er utredet av Arbeids- og sosialdepartementet i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet, samt Justis- og beredskapsdepartementet. Det fremkommer at forslagene er utarbeidet på grunn av fjorårets høye ankomsttall av flyktninger og asylsøkere til Europa og Norge. Det legges vekt på at Norges velferdsordningssystem ikke skal føre til at Norge blir valgt ut som destinasjonsland for flyktninger og innvandrere.

MiRA-Senteret mener at disse endringene vil ramme flyktning- og innvandrerkvinner særlig hardt. Kvinner møter allerede strenge ordninger, som i mange tilfeller er knyttet til deltagelse i arbeidslivet, og som ofte ikke sammenfaller med den reelle lønnsveksten i samfunnet. Å stramme inn regelverket for trygdeordninger ytterligere vil føre til større økonomisk ulikhet og svekkede rettigheter for kvinner med minoritetsbakgrunn.  

Når det gjelder ytelser som opparbeides gjennom arbeid, opplever vi at innvandrere og flyktninger stiller svakere enn majoritetsnordmenn. Omstillingen til et nytt land er stor for de nyankomne, som skal lære seg et nytt språk og omvende sin yrkeskompetanse for å tilpasse den til nye arbeidsforhold. Mange kan være traumatisert som følge av opplevelser i tilknytning til flukt, hvilket vanskeliggjør overgangen til arbeidslivet. Flere møter også ytterligere barrierer i arbeidssammenheng fordi de har vanskeligheter med å få sin utdanning godkjent i Norge. I tillegg er det vår erfaring at flyktning- og innvandrerkvinner som ønsker å begynne en ny utdanning møter spesielle utfordringer, da utdannelsesløpet ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for kvinner med barn. Vi ser at mange kvinner går fra praksisplass til praksisplass over en uforholdsmessige lang periode, uten reelle utsikter til fast jobb. Resultatet er at flere lever på sosial stønad. Situasjonen er enda vanskeligere for de som er enslige forsørgere, og vi er bekymret for hvordan innstrammingene vil ramme barn av nyankomne flyktninger.

MiRA-Senteret mener at å innføre botidskrav på fem år for kontantstøtte er å forskjellsbehandle innvandrerkvinner, og å frata dem retten til økonomisk bistand som andre kvinner i samfunnet nyter godt av. Dette sender signaler om at hensynet til familiestiftelse og muligheten til å kombinere familieliv med arbeidsliv tilsidesettes av regjeringen når det gjelder nyankomne flyktningkvinner. Muligheten til å kunne velge å tilbringe ekstra tid med barnet i dets første leveår viser seg å være en rettighet som kun forbeholdes enkelte kvinner og menn i Norge. Forslaget om botidskrav for rett til kontantstøtte vil bidra til å sette kvinner som allerede har svakere muligheter for selvforsørgelse i en ytterligere sårbar situasjon, og svekker deres rettsvern. Dette vil medføre større sosiale skiller mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen hva gjelder muligheter til selvforsørgelse og til å leve uavhengige liv.

MiRA-Senteret er videre særlig bekymret for kvinner som kommer til Norge på familiegjenforening, og som i «opptjeningsperioden» for å få opphold på selvstendig grunnlag blir utsatt for vold i nære relasjoner. Når botidskravet for ytelser økes, vil dette kunne føre til at kvinner i verste fall må forbli i et voldelig forhold fordi de ikke har opparbeidet rettigheter til å motta ytelser på selvstendig grunnlag. Mange kvinner vil i større grad bli økonomisk avhengige av sine ektemenn, noe som truer deres trygghet og rettsikkerhet, og som svekker likestillingen mellom kvinner og menn som vi ellers setter høyt i Norge. 

Med dagens ordning har flyktninger unntak fra regelen om 40 års opptjening når det gjelder rett til pensjon. Regjeringen forslår å erstatte denne ordningen med supplerende stønad, og å halvere tillatt oppholdstid i utlandet fra 90 til 45 dager årlig med møteplikt fire ganger i året for å behovsprøve stønaden. Dette vil føre til usikkerhet for de det gjelder, og innskrenker deres liv og autonomi. Det vil også kunne virke belastende for den enkelte å bli mistenkt for ikke å ha rett til disse ytelsene. Det at en person gang på gang må bevise sin rett på supplerende stønad er ressurs- og tidskrevende. Krav om dokumentasjon og halvering av oppholdstiden i utlandet går hardt utover kvinner, som allerede har tilleggsoppgaver som hovedomsorgen for familie og slekt i ulike situasjoner og livsfaser.

I følge Flyktningkonvensjonen av 1951 skal flyktninger likestilles med et lands borgere når det gjelder velferdsordninger. MiRA-Senteret mener derfor at det vil være svært uheldig om flyktninger påføres ytterlige belastninger med hensyn til å kunne starte en trygg tilværelse i et nytt land. Flyktninger trenger kontinuitet i hverdagen, og medlemskap i folketrygden fra første dag gir en trygghet som gjør det lettere å bli integrert og delta i samfunnet. 

Vi vil fraråde regjeringen å iverksette de foreslåtte endringene i trygderegelverket. Endringene vil ramme de mest sårbare gruppene, og da spesielt innvandrer- og flyktningkvinner og deres barn. For mange er det allerede vanskelig å komme inn i arbeidslivet og oppnå selvforsørgelse med dagens utlendingslov og trygderegelverk. Å innføre og skjerpe botidskrav for retten til å motta diverse ytelser, og å erstatte pensjonsrett med supplerende stønad, vil ikke bidra til å øke arbeidsinsentivene for flyktninger, men vil dømme flere av dem til evig fattigdom. Mange har flyktet fra krig og kan bære på store traumer, og bør få mulighet og trygghet til å skape seg et godt og selvstendig liv i et nytt land, ikke påføres ytterligere usikkerhet, kontroll og mistenkeliggjøring.