Statsråd Sylvi Listhaug ønsket å holde appell på 8. mars på vegne av minoritetskvinner. «Jeg ønsker å gi disse kvinnene en stemme på kvinnedagen» sa hun i et brev til 8. mars-komiteen i Bodø.Fakhra nyhetsbrev bilde

Det var jo noble motiver fra en adelskvinne. Men dessverre så kunnskapsløst. Sylvi Listhaug, for tiden landbruks- og matminister og leder i Fremskrittspartiets kunnskaps- og familieutvalg, har ikke vært med i den norske kvinnebevegelsen. Det er kanskje derfor hun ikke har vært kjent med at kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge bruker sine stemmer på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Det har vi gjort helt siden Listhaug tråkket sine barnesko på 1980-tallet.

Samtidig er jeg enig med Listhaug i at en stor del av den norske kvinnebevegelsen fortsatt mener at kvinneundertrykking kun skal forstås ut fra kjønnsperspektiv. Den ignorerer dermed ofte den flerdimensjonale undertrykkingen minoritetskvinner er utsatt for i det norske samfunnet. Men jeg undrer meg over hvor hun har det fra, når hun påstår at de viktigste kampsakene for minoritetskvinner er kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Hadde Listhaug vært kjent med minoritetskvinner og deres historie i Norge, så hadde hun visst at nettopp disse to kampsakene har skapt enormt engasjement både i den norske kvinnebevegelsen, norsk offentlighet og norske medier. Engasjementet har vært så stort at Norge har kriminalisert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Forrige regjering brukte flere millioner kroner på tiltak for å hindre slik kriminalitet, og den sponset store forskningsprosjekter for skaffe mer kunnskap om kulturer og tradisjoner som undertrykker kvinner på denne måten.

Kvinner med minoritetsbakgrunn har på sin side kjempet i flere tiår for å synliggjøre den strukturelle kjønnsdiskrimineringen som hindrer dem i å ta aktivt del i det norske samfunnet og fra å få beskyttelse mot vold i nære relasjoner. Ta for eksempel 3- årsregelen. Den fratar innvandrerkvinner muligheten til å etablere seg selvstendig når de kommer til Norge gjennom familiegjenforening. Dette lovverket gjør kvinner mer utsatte for vold og begrenser deres mulighet til å ta selvstendige valg. For å forebygge vold mot minoritetskvinner, inkludert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er det viktig at de får selvstendig juridisk status fra aller første dag i Norge. Dette har vært et viktig krav fra minoritetskvinner i mange år. Vi har båret paroler og hevet stemmen hver eneste 8. mars. Dessverre har Sylvi Listhaugs parti prioritert rigid kontroll med innvandring fremfor å styrke innvandrerkvinners rettigheter og deres rettssikkerhet under utlendingsloven.

Kamp mot arbeidslivsdiskriminering er også en svært viktig sak for minoritetskvinner. For den norske kvinnebevegelsen har kampen for lik lønn, offentlig barnehage og mot seksualisering av kvinnekroppen vært grunnleggende. Kamp mot den flerdimensjonale diskrimineringen minoritetskvinner utsettes for i arbeidslivet, har imidlertid vært fraværende. Flere forskningsrapporter viser at hvis du har et fremmed navn eller bruker hodeplagg, så har du mindre sjanse for å få jobb. Kvinnekamp er rettighetskamp og den må inkludere alle kvinners rettigheter.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse handler ikke om islam eller religion, men om patriarkalske ideologier som vi også finner i Norge. I et internasjonalt perspektiv ser vi at patriarkalske, kvinneundertrykkende tradisjoner praktiseres i alle religioner, det være seg av kristne, muslimer, hinduer eller andre trossamfunn. Men det er ikke religionene som er det egentlige problemet. Det er de patriarkalske ideologiene som underminerer kjønnslikestilling, og det er disse kvinnebevegelsen må bekjempe – ikke islam.

Det var ikke bare etnisk norske kvinner som gikk i tog for sine rettigheter 8. mars, det gjorde minoritetskvinner også. I alle år har vi kjempet for å sette våre saker på den politiske dagsorden. Årets paroler handlet om retten til lønnet arbeid og kamp mot rasisme og diskriminering. Om Sylvi Listhaug virkelig ønsker å støtte minoritetskvinnene, burde hun ha gått sammen med dem og i sitt daglige arbeid synliggjøre minoritetskvinnenes egen kamp, endre diskriminerende lovverk og lytte til dem. Minoritetskvinner er sterke kvinner med egne stemmer som kan tale sin egen sak. Og gjør det.