Kong Haralds tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016 vil bli husket som en historisk tale om det mangfoldige Norge. «Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger (..) nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige(..) Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting (..) Norge er oss» sa kongen. Fakhra nyhetsbrev bilde

Vi hører nå daglig i medieinnslag, gjerne referert fra forskning eller studier, at islamofobi, rasisme og diskriminering mot innvandrere og flyktninger øker i Europa. EU-organisasjonen «European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia» har de siste 20 årene dokumentert at muslimer i Europa er en særlig utsatt gruppe, og de utsettes for både fysiske og psykiske angrep på offentlige arenaer. Islamofobi bidrar til fremmedgjøring, hat og stigmatisering av muslimer og forårsaker store psykiske belastninger blant unge muslimer. Oppslutningen om de innvandrerfiendtlige politiske partiene øker også i mange europeiske land. 

Men, aldri før har man snakket så intenst om integreringspolitikk som i dag.

Hva handler integrering egentlig om? Vi finner mange forskjellige definisjoner både i samfunnsvitenskapelige retninger og i naturvitenskapen. Ifølge Store norske leksikon er «integrering en betegnelse på innlemmelsen av innvandrere i majoritetssamfunn». Men hvordan dette skal skje er et komplisert spørsmål. Videre tolkes og defineres integreringsbegrepet innenfor forskjellige politiske ideologier på en måte som tilpasser det til ulike politiske ideologier for et mangfoldig, flerkulturelt samfunn. For eksempel mener noen at innvandrere må tilpasse seg majoritetskulturen, slik at de blir like «det store fellesskapet» og uten synlige forskjeller. Andre mener at integrering er en toveis prosess, og at majoriteten også må åpne opp for endringer i den nye virkeligheten. Atter andre mener at man må styrke minoritetenes adgang til felles rettigheter og muligheter, slik at de utvikler sterkere tilhørighet til sitt nye hjemland. For «det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser» ifølge Kong Harald. Det bør utvikles gjensidig respekt og harmonisk sameksistens mellom ulike grupper og kulturer. Og debatten fortsetter på forskjellige nivå. Det finnes mengder av litteratur om temaet, og ikke minst er medias dekning av integreringsdebatter enorm.      

For å implementere sin innvandringspolitikk, lager alle regjeringer sine egne integreringsmeldinger.  Vi har sett flere stortingsmeldinger om integrering gjennom årene, og våren 2016 var intet unntak. Da la Regjeringen Solberg fram sin stortingsmelding om integreringspolitikk med 69 ulike tiltak.  Integreringsmeldingen ble lansert i en tid preget av ankomst av tusenvis av flyktninger til Europa. Millioner av mennesker var på flukt på grunn av krig i Syria, Irak, Afghanistan, Libya og flere andre land, og regjeringen var redd for at kanskje flere av dem skal finne veien til Norge. Fremskrittspartiet, som er en del av regjeringen og har ansvaret for integreringspolitikken, hadde allerede lovet innstramninger i sitt partiprogram. Derfor inneholder den nye integreringsmeldingen mange forslag til innstramninger i utlendingsloven, som for eksempel økt inntekts- og aldersgrense for familiegjenforening, og at 3-årsregelen for å søke om permanent oppholdstillatelse økes til fem år. Regjeringen vil også innføre et botidskrav på fem år for å få rett til kontantstøtte. Dessuten kan man gjerne bo i Norge flere tiår som innvandrer, men den dagen en bestemmer seg for å bli norsk statsborger, vil regjeringen kreve norskkunnskaper og bestått test i samfunnsfag. Og når du har bodd i landet lenge nok, klart alle eksamener og endelig blitt norsk statsborger, må du ikke hvile på dine laurbær – for regjeringen ønsker å innføre regler om tap av statsborgerskap ved overtredelse av visse bestemmelser i straffeloven.

Det er veldig fint at regjeringen vil satse på å få innvandrere fortest mulig i arbeid. Særlig fokuserer den på flyktninger, og lover å starte integreringsmottak, herunder etablering av hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for de som har fått opphold og som har med seg en kompetanse som etterspørres i det norske arbeidslivet. Arbeidslivsdiskriminering er veldokumentert av forskning, derfor ønsker regjeringen å samarbeide med partene i arbeidslivet for å fremme innvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet. Fokus på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har vært topp prioritering for alle regjeringer, og nåværende regjering vil også prioritere disse områder ved å lage en ny handlingsplan for 2017-2020.  

Dette er regjeringens innvandringspolitikk. Men hva med partiene som er utenfor regjeringen og de som er i opposisjon? Hvilken visjon har de for integrering i det flerkulturelle, mangfoldige Norge?

Venstresiden, som ellers ikke bryr seg om religion, har kommet med sin integreringspolitikk i form av «ti bud» for å bedre integreringen av innvandrere. Deres tankesmie, Agenda, sentrumspartiene og noen forskere har nå laget en rapport. Og siden de kaller sine tiltak «bud», er det vel ikke urimelig å kalle rapporten deres «Mosebok for integrering». Deres første bud handler også om arbeid, og de vil åpne for flere midlertidig arbeidstillatelser. De vil også ha mer kontroll over selvbosettingen, og bosette innvandrere mer strategisk utover landet – der jobbene finnes. Det virker som om innvandrere kun har verdi som arbeidskraft, og ikke er ansett for å være mennesker med rett til frie valg.

Å forby niqab i skolen, og også som hovedregel i offentlig sektor og i kontakt med offentlige organer, er også et viktig bud i deres integreringspolitikk. I Herrens navn skal det ikke åpnes for kjønnsdelt svømmeundervisning, og segregering av elever på bakgrunn av religion eller kjønn skal hindres. Ifølge lederen for utvalget som har utarbeidet ti bud for integrering, har norske myndigheter hittil gitt blanco-fullmakt til trossamfunn til å forbigå likestillingsloven. Derfor er tankesmien Agendas bud ingen blanco-fullmakt, men den krever at trossamfunn aktivt må søke dispensasjon fra likestillingsloven. Etter å ha fjernet mye av det synlige mangfoldet er budet at «formidling av felles verdier, som likestilling, ytringsfrihet, solidaritet, vitenskapelig tenkemåte etc. via barnehager, skoler, integreringsprogrammer osv» er viktig nå når Norge stadig blir mer kulturelt og religiøst mangfoldig.  

Stortingsmeldingen om integrering og de ti budene er partienes visjon for integreringspolitikken i Norge. Det er my bra i både regjeringen og tankesmien Agendas forslag, men vi ser tydelig at begge er produkter av vår samtid – en tid som er preget av frykt og fobier for «de andre». Og det merkes åpenbart i begge dokumenter. Det er mange implisitte antagelser om at «de andre» ikke er integrert, i hvert fall ikke på den måte «vi» (majoriteten) ønsker at de skal integreres. Samfunnet er blitt mangfoldig, men det er en bestemt type mangfold «vi» ønsker, derfor må «vi» endre regelverket slik at avvik fra «felles verdier» kan sanksjoneres. 

Integreringspolitikk i frykt og fobiers tid kjennetegnes av innskrenkninger av borgerrettigheter og tvang mot minoriteter for at de skal tilpasse seg majoritetssamfunnet på majoritetens premisser. I stor fart er integreringspolitikk blitt innstrammingspolitikk i hele Europa, og den har innkapslet store deler av det politiske landskapet. Bilder av fransk politi som tvinger en muslimsk kvinne til å kle av seg sin burkini på stranda, føles veldig surrealistisk for å være 2016. Men, dessverre er det blitt realitet for mange.  Ekstreme krefter utnytter skepsisen til folk og dyrker hat. Når minoriteter blir betraktet som et fremmedelement i samfunnet, skaper det grobunn for diskriminering. Det blir da også legitimt å ta fra dem rettigheter og kreve assimilering istedenfor reell integrering. For å fremme en inkluderende integreringspolitikk som gir tro på at mangfold er en styrke, trenger vi visjonære og uredde stemmer i politikken. Vi trenger politikere som løfter mangfoldstenkning – ikke for å vinne valget, men for å fremme humane verdier og styrke rettighetspolitikken. Å tenke på integrering, mangfold og sameksistens i fobienes tid, er som å vente på den store kjærligheten i koleraens tid. Vi har den ikke i sikte umiddelbart, men vi er helt sikre på at det er mulig å oppnå den en vakker dag.

Kong Haralds tale på hagefesten bringer oss et stykke nærmere denne visjonen da han oppmuntret til at «når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk».