MiRA-Senterets diskusjonsgruppe er en viktig arena for unge jenter å komme sammen og sette fokus på temaer som omhandler deres hverdag. Gruppen møtes hver måned for å fremme egne stemmer i diskusjoner som omhandler dem, og temaene dreier seg blant annet om kropp og seksualitet, feminisme, rasisme og mobbing i skolen. På MiRA-Senteret blir minoritetsungdom utfordret til å delta i debatten i samfunnet, og samtidig dele erfaringer med hverandre. I diskusjonsgruppen har flere delt erfaringer om at det kan være lett å skille seg ut på skolen når man har minoritetsbakgrunn. Man kan føle seg annerledes og ensom, og føle at man ikke passer inn. Nedenfor følger det andre innlegget i spalten «En elevs dagbok» som setter fokus på ungdomserfaringer i skolen. Innlegget er basert på samtaler i diskusjonsgruppen, og er skrevet av en av jentene i gruppen.

«Er det noe galt med meg?»

For et par siden, flyttet jeg til Norge og ble direkte plassert i en mottaksklasse. Jeg var ukjent med systemet, så jeg var aldri klar over hvordan det skulle hjelpe meg. Jeg hadde nesten ikke noe vanlig skoleundervisning, elevene kunne ikke norsk og lærerne kjøpte hele tiden leketøy til oss slik at vi kunne leke. Jeg var i fjerde klasse på den tiden, så jeg syntes det var rart at vi fikk leketøy til å leke med isteden for å lære matte, norsk og historie. Det ble litt som en barnehage og jeg trivdes ikke. Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke ble plassert direkte i en vanlig norsk skole der jeg kunne lære språket og fagene. Er det ikke slik barn lærer best? Da året var ferdig, følte jeg dessverre at jeg ikke hadde lært noe som helst faglig. 

Etterhvert ble jeg plassert i en helt ny skole med nye mennesker, nytt språk og nye vaner. Jeg var nervøs, men første skoledag gikk over helt greit. Andre skoledag endte, første skoleuke ble ferdig, første skolemåned ble ferdig og det samme med første skoleår. Jeg, etter et år hadde ikke skaffet meg noen venner i det hele tatt. Jeg følte at jeg ble urettferdig behandlet, ikke inkludert og fikk ikke sjansen til å bli kjent med noen. Det var ikke mange som tok initiativ til å bli kjent med den nye jenta som ikke kunne språket så godt. «Dette ordner seg etter hvert» tenkte jeg, men 5 år senere hadde jeg likevel ingen gode venner som jeg kunne stole på. Jeg hadde skaffet meg en gruppe med venner, men jeg følte meg likevel ekskludert. Jeg ble ikke invitert da de skulle møtes etter skolen og jeg fikk ikke sagt så mye i gruppen. Kanskje det var jeg som var altfor stille, men jeg følte meg ikke velkommen i den gruppen. Jeg lurte alltid på hvorfor jeg skilte meg ut. Var det de som var slemme, eller var det bare jeg som var altfor sjenert? De siste årene før jeg skulle begynne på videregående handlet det bare om å holde ut på skolen med et par venner slik at jeg ikke følte meg ensom i friminuttene. Og selvsagt lærerne.

Jeg har ikke nevnt de enda, men jeg trivdes ikke med lærerne mine i det hele tatt. De plukket meg alltid ut i løpet av timene foran alle elevene og tok meg inn på et grupperom for å lære meg norsk. De gav meg et hefte med enkle bilder og ord som jeg skulle sette sammen. Det hendte ofte at lærerne mine ikke ville la meg gå på do i timene og iblant følte jeg at jeg ikke ble behandlet riktig av dem. Et eksempel på dette er et par dager siden da jeg skulle kjøpe mat i kantina. Jeg stilte meg i kø som alle andre og ventet på maten min, men køen hadde null orden, og derfor kom mange elever før meg og bestilte mat. Jeg ble nesten dyttet ut av køen, så jeg kom tilbake for å få plassen min tilbake. En lærer kom kjapt bort til meg og jeg ble kjempeglad! Jeg trodde hun skulle la meg få plassen min tilbake, men nei da, det var helt det motsatte. Hun sa «Du må stille deg i kø som alle andre. Du kan ikke snike!». Jeg sto der med et sjokk! Jeg kunne ikke fatte at etter en halv time med venting for å få mat i kantinen, hadde en lærer bedt meg om å stille meg i kø på nytt. Jeg følte meg urettferdig behandlet og tok dette veldig personlig. 

Jeg opplevde flere slike øyeblikk med både elevene og lærerne på skolen. Jeg tenkte alltid inni meg «Er det noe jeg gjør feil at jeg ikke passer inn på denne skolen, eller er det flere som mistrives?». Jeg regnet etter hvert med at flere av mine medelever med minoritetsbakgrunn mistrivdes. Da jeg begynte på videregående, fikk jeg meg mange gode venner og ble rettferdig behandlet av lærerne (for det meste), så da jeg møttes iblant med mine medelever fra den gamle skolen min, snakket vi ofte om vår tid der. Det var da jeg fant ut at jeg ikke var den eneste som følte meg utenfor. Det var visst flere enn meg som følte det slik! Dette hjalp meg med å begynne på «nytt» da jeg gikk på videregående. Jeg hadde blitt mer moden og kunnskapsfull. 

Det er veldig lett å føle seg usikker når man ikke har kontroll over menneskene og miljøet man befinner seg i. Det vil lett poppe opp spørsmål som «Er det noe galt med meg? Er det noe jeg har gjort feil?» med en gang man føler seg usikker i en situasjon. Men med en gang man takler det, så lærer man mye av det og det hjelper deg videre i fremtiden.