Straffrihet i ytringsfrihetens navn

”Trusler, hets og sjikane er veldig usselt. Jeg vil ikke la det usle ødelegge mulighetene jeg har til å delta i offentligheten” sier studenten Florence Aryanik til Aftenposten denne uken. Hun er blitt truet på livet og til taushet av høyreekstreme og islamistiske miljøer, men slår nå tilbake og hever sin stemme igjen.Fakhra nyhetsbrev bilde

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen. Jeg ser 30 år tilbake i tid, til da mine rasifiserte[1] venninner og jeg begynte å engasjere oss i kampen mot rasisme i Norge. Vi var mørke og vi var kvinner. Hets og trusler fikk vi via brev og telefon, (sosiale medier kom seinere) og de hadde bestandig både rasistisk og sexistisk innhold. Til tider var truslene så grove at vi måtte anmelde det til politiet. Anmeldelsene ble alltid henlagt, og til slutt måtte vi selv ta forholdsregler for å beskytte oss. Vår vilje til å engasjere oss økte og vi styrket vårt arbeid for å gjøre Norge til et mer demokratisk og mangfoldig samfunn.    

Jeg pleide å kalle disse hatbrevene for «kjærlighetsbrev». Ofte er menneskene som sender dem anonyme og du har ikke personlig forhold til dem. Men allikevel er de opptatt av det du gjør og bruker mye av sin tid til å følge med på alle dine offentlige utspill. De tar seg tid til å reagere på det du sier og prøver å få din oppmerksomhet ved å bruke drastiske midler som trusler. Hadde de kun vært interessert i samfunnsdebatten, hadde de skrevet et motinnlegg. Men de viser personlig interesse i deg som kvinne og som minoritet. Det er en tynn linje mellom hat og kjærlighet, og disse menneskene operer i dette trange rommet. De har sterke følelser og viser dem ved å forakte alt som er annerledes. Kanskje er den verbale volden deres måte å vise kjærlighet til det de står for.

Hatprat er dessverre mer enn en individuell handling. Hat mot kvinner og minoriteter er en del av den patriarkalske og rasistiske samfunnsstrukturen som tillater diskriminering av disse gruppene. For å bekjempe hatprat, må vi avsløre ideologier og strukturer som aksepterer og tillater slike ytringer. Det må utvikles nulltoleranse for hatprat i det offentlige rom og de som utsettes for hatprat må få nødvendig beskyttelse. Den beste beskyttelsen er ikke en voldsalarm, men at de som sender de truende «kjærlighetsbrevene» ikke lenger får nyte straffrihet i ytringsfrihetens navn.

 


[1] Jeg tar i bruk begrepet rasifisert (fra engelsk racialization) om kvinner og grupper som tradisjonelt refereres til som minoriteter, innvandrere etc. fordi begrepet rasifisering synliggjør den rasistiske prosessen hvor en dominerende gruppe skaper stereotypier om andre på grunnlag av fordommer om disses hudfarge, bakgrunn eller opprinnelse. Begrepet viser hvordan rasistiske forestillinger oppstår, og hvordan sosiale forskjeller oppfattes som biologiske og nedarvete, og til slutt tas i bruk av de undertrykte gruppene de gjelder. (se: http://en.wikipedia.org/wiki/Racialization)