– men innvandrerkvinner sliter fortsatt med å komme inn på arbeidsmarkedet

Tall fra NAV viser en svak nedgang i arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere i Norge over det siste året. Men det er i første rekke innvandrermenn som har blitt bedre integrert i arbeidsmarkedet, tallene viser at andelen arbeidsledige innvandrermenn er blitt redusert for alle landgrupper; både Vest-Europa, Øst-Europa, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika.

Hva skjer med kvinnene? Tallene for arbeidsledighet blant kvinner med innvandrerbakgrunn er nedslående lesning, og viser at det fortsatt må gjøres mye for å bedre arbeidsintegreringen. Samlet sett er arbeidsledigheten blant innvandrerkvinner uendret, arbeidsledigheten har blitt noe høyere for enkelte landgrupper mens den synker noe for andre.

Det er kjent at arbeidsledighet er spesielt stor blant innvandrere med flyktningbakgrunn, og regjeringen satser stort på introduksjonsordningen for at denne gruppen kommer over i arbeid. Men det er flere ting som tyder på at kvinner og menn har ulikt utbytte av introduksjons-programmet.

FAFO-rapporten Kvinner i kvalifisering (2011) viser at kvinner med lite utdanning og store omsorgsoppgaver i praksis ofte får Kvinner_og_kvalifiseringet tilbud som har lavere intensitet og er mindre arbeidsrettet enn andre deltakere. Introduksjonsprogrammet er et fulltidsprogram, og hverken store omsorgsoppgaver i hjemmet eller egen sykdom er grunn god nok til å få delta på deltid. Ansatte i introduksjonsprogrammet forteller at kvinner som kommer til skolen og åpenbart er slitne eller av ulike årsaker har vansker med å konsentrere seg, ofte får lov til å gå hjem igjen. I praksis deltar de kun på deltid, og ettersom dette offisielt sett ikke er mulig får de ikke muligheten til å kompensere for fraværet gjennom lengre tids deltakelse i programmet. Introduksjonsprogrammet har en maksimal varighet på 2 år, også for de deltakerne som ikke har overskudd til å delta i et fulltidsprogram.

Den gylne middelvei…

MiRA-Senteret er enig i at en rask kvalifisering for arbeidslivet er et udiskutabelt gode både for samfunnet som helhet og for den enkelte innvandrer. Normen må være fulltids deltakelse i introduksjonsprogrammet. Men vi mener det er urealistisk å forvente at dette skal kunne fungere for alle. De strenge og lite fleksible kravene til fulltids deltakelse kan for mange bety et valg mellom pest eller kolera – enten avbryte introduksjonsprogrammet helt, eller ofre egen helse eller hensynet til familielivet for å forsøke å henge med på fulltid. Ellers i samfunnet utvises det stor forståelse for at man i enkelte livsfaser kan ha behov for redusert arbeids- eller studietid. Mange flyktninger sliter med traumer, for andre er det en utfordring å ivareta familien. Noen har vært skilt fra barna sine gjennom lang tid, og når de endelig finner sammen gjennom familiegjenforening må brutte bånd knyttes på ny.

Vi mener at bedre tilrettelegging for deltidsarbeid i introduksjonsordningen kan øke kvaliteten på undervisningen som gis de mest utsatte deltakerne, og på sikt bidra til at færre faller utenfor arbeidslivet. Det er feil å tvinge kvinnene til å velge mellom deltakelse i arbeidslivet, og ivaretakelse av egen familie! Dersom de to ikke lar seg kombinere, er det ikke til å undres over at mange familier velger en ordning hvor mor er hjemme.