Et nytt skoleår har startet og for om lag 200,000 ungdommer betyr dette starten på videregående opplæring. Dette tilsvarer en økning på 3000 elever som har søkt skolegang utover grunnskolen, sammenlignet med 2011. Som et resultat av denne økningen, har kampen om opptak til ønsket skole tilspisset seg, hvor avgjørelsene baseres ensidig på elevens karakterer. I 2009 gjeninnførte Oslo bystyre ordningen om fritt skolevalg, som baserer seg på at kun karakterer skal avgjøre hvilken skole elevene kommer inn på, etter fem år med et kombinasjonssystem basert på karakterer og bosted. Ordningen har lenge vært diskutert, med påstander om at det fører til segregering og eliteskoler. Dette skyldes i hovedsak at ferske tall fra Utdanningsdirektoratet viser at skolene med lavest snitt har den høyeste andelen elever med minoritetsbakgrunn, og flere har nå stilt seg kritiske til effekten av opptaksordningen. Fritt skolevalg, som i utgangspunktet hadde som hensikt å skape et bredere mangfold i skolen, på tvers av bydeler, tyder nå på å ha motsatt effekt, og fører til bredere segregering blant elevene. Men hvilke alternativer har vi?

Det er nødvendig å kartlegge hensikten bak fritt skolevalg før en kan diskutere eventuelle konsekvenser. I hovedsak argumenteres det for at ordningen skal sørge for at bosted ikke er avgjørende faktor når det gjelder valg av videregående skole. Allikevel tyder mye på at realiteten er annerledes. Ordningen om fritt skolevalg har ført til økt segregering blant de videregående skolene, hvor toppstudentene samles på Oslo Katedralskole, mens elever med det laveste karaktersnittet tas inn på Manglerud. Med denne trenden tallene, i kombinasjon med statistikk som tilsier at gutter og innvandrerbarn har de svakeste resultatene på skolebenken, kan det virke som om ordningen virker imot sin hensikt. Den har ført til etnisk norske jenteklasser, hvor gutter og minoritetsungdom uteblir fra prestisjeskolene.

Problemet har lenge vært at motstandere til fritt skolevalg-ordningen ikke kan legge frem fullgode alternativer til dagens system. Å gå tilbake til den tidligere kombinasjonsordningen har lenge vært diskutert, men også denne er langt fra uproblematisk. En løsning vil være å gå bort ifra dagens aktuelle modeller, enten det er fritt skolevalg, eller en kombinasjonsordning. Her kan vi hente kunnskap fra andre land. I Storbritannia er opptak basert på en kombinasjon av ulike faktorer. Karakterer vektlegges, men er ikke utslagsgivende. Elevens studieretning avgjør videre hvilke karakterer som skal anses som mest sentrale, og dermed eksisterer det ingen nedre poenggrense for opptak. I tillegg må elevene produsere et motivasjonsbrev, hvor de forteller om sin bakgrunn, og hvorfor de søker høyere utdanning. Å basere opptaket på flere faktorer knyttet til hver enkelt elev, skaper en mer variert elevsammensetning. Enkeltaspekter kan ikke automatisk diskvalifisere en søker, og det er eleven som vurderes, ikke statistikken tilknyttet hvert hode.

Dersom vi skal forebygge segregering og utviklingen av eliteskoler i Oslo, er det nødvendig med et godt opptakssystem. Både bosteds- og karakterorienterte opptaksmodeller fremstår som svake løsninger. Derimot burde vi etterlyse et friskere alternativ, hvor eleven vektlegges, i motsetning til statistikken som medfølger hver student. En kombinasjon av akademiske prestasjoner og utenomfaglige aktiviteter, burde ligge til grunne for avgjørelser rundt tilbudt studieplass. Ved å følge en slik modell, kan en mer variert elevsammensetning oppnås, på tvers av bosted og ikke minst, bakgrunn.