AP: Uakseptabelt å utnytte kvinner i praksis

– Praksisplass er moderne slavearbeid, slo Fakhra Salimi fast i møte med Arbeiderpartiets Hilde Magnusson. Arbeid, integrering, 3-årsregelen og vold mot kvinner var også blant temaene som ble diskutert under det andre dialogmøtet på MiRA-senteret, torsdag 13. juni.

13 kvinner fra like mange land satt spente rundt lunsjbordet da Arbeiderpartiets representant ankom senteret med en AP2013journalist fra en lokalavis på slep. Hilde Magnusson er advokat og stortingsrepresentant og er medlem av Kommunal- og forvaltningskomiteen hvor hun arbeider mye med integrering. I forrige stortingsperiode var hun medlem av Justiskomiteen og arbeidet særlig mye med vold i nære relasjoner. Begge fagområder som er av stor interesse for MiRA-kvinnene.

Arbeid og praksisplasser

Men først vil de vite hva Arbeiderpartiet tenker om NAVs praksisplasser. Senterleder Fakhra Salimi åpner:

– Vi har eksempler på kvinner som har gått fra praksisplass til praksisplass i årevis. De får ikke vanlig lønn, men en svært lav stønad. Vi føler at arbeidsgivere utnytter dem for å få gratis arbeidskraft, og ansetter ikke kvinnene når praksisperioden er over. Da henter de bare en ny praksiskandidat. Dette er sosial dumping, det er moderne slavearbeid, og det går først og fremst utover minoritetskvinner i Norge. Dette har pågått i over 20 år, og det er ikke blitt noe bedre med Arbeiderpartiet i regjering de siste årene. Når skal dette ende?

Flere av kvinnene rundt bordet bidrar med sine erfaringer og vanskeligheter med å få en ordentlig jobb. Svensker har det lettere, mener en. Hilde Magnusson er kritisk til situasjonen de beskriver og vil ha råd:

– Det er positivt å få arbeidserfaring gjennom praksisplass, men det er så klart en grense for hvor lenge man skal gjøre det. Har dere noen forslag til hvordan vi kan få til dette?

Svartelisting av arbeidsgivere som utnytter systemet er ett forslag, plikt til å ansette et annet. Kvinnene rundt bordet er opptatt av at det skal skrives avtaler om lønn for arbeidet de gjør, men sier arbeidsgiverne påstår at de ikke har økonomi til det. Likevel trenger mange arbeidskraften praksisplassene gir.

– Da bør de ansette, mener Fakhra Salimi. Hun etterlyser statistikk på midlertidige ansettelser, deltid og praksisplasser, samt at arbeidssøkere i praksis også vises på ledighetsstatistikken.

– Vi trenger forskning som går systematisk igjennom hvor mange minoritetskvinner som har midlertidig ansettelse, hvor mange som arbeider deltid og hvor mange som er reelt arbeidssøkende, men plassert i praksis av NAV. Videre trenger vi å vite hvor lenge folk er i praksis og hvor mange som får jobb. Da kan man iverksette tiltak og motvirke sosial dumping mot minoritetskvinner.

Integreringsmeldingen

Hilde Magnusson noterer seg forslagene. Hun er opptatt av MiRA-kvinnenes tanker om integreringsmeldingen. Salimi har flere innspill:

– Norskopplæring fremstilles som et problem, men her ser du kvinner som kan norsk, som har vært i praksis, som er høyt AP 201kvalifiserte og likevel skvises ut. Strukturelle forhold som hindrer integrering nevnes sjelden i meldingen. Der fokuseres det bare på svakheter ved minoritetene og ikke på svakhetene ved systemet. Det finnes i dag tusenvis av kvinner som vil ut i arbeid.

Magnusson nikker: – Politikerne fokuserer på at norsk er utfordringen, og så er det ikke slik.

Stemningen rundt bordet er engasjert, mange har historier å fortelle. En forteller en arbeidsgiver ikke ville gi henne vaskejobb fordi hennes svarte ansikt var skremmende. Hilde Magnusson lytter. Hun sier hun setter pris på dialogmøtet og å høre historiene til de forskjellige kvinnene.

– Det er trist å høre om diskriminering. Vi ser ikke menneskene. Det er farlig når politikere ser mennesker som grupper og ikke hvert enkelt menneske.

Vold i nære relasjoner

vil arbeiderpartipolitikeren gjerne snakke om stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner, hva tenker minoritetskvinnene om den?

Fakhra Salimi mener det er mye bra i meldingen, men er skeptisk til at tvangsekteskap og omskjæring fortsatt er fanesaker. Hun ønsker en helhetlig politikk for all vold som rammer minoritetskvinner og påpeker at den såkalte 3-årsregelen fremdeles gir grunn til stor bekymring:

– At kvinner må vente 3 år på å få selvstendig opphold etter familiegjenforening bidrar til vold mot kvinner og barn, det er dokumentert i en svensk utredning som anbefaler at den svenske 2-årsregelen fjernes. I Norge har man ikke gjort noe tilsvarende.

Hilde Magnusson sier det ikke er klima for å gjøre noe med 3-årsregelen nå, men at unntaksregler er mulig og at det skal være mulig å komme seg ut av et voldelig ekteskap.

MiRA-senterets kvinner er skeptiske:

– Bevisbyrden ligger hos kvinnen. En kvinne som ble presset til sex fikk vite av UNE at man måtte tåle å bli ”overtalt” til sex i et ekteskap. Da er ikke unntaksbestemmelsene gode nok og beskyttelse mot voldtekt ikke den samme for norske og utenlandske kvinner.

– Hva tenker dere om 24-årsregelen, den gjeldende aldersgrensen for familiegjenforening? spør Hilde Magnusson videre.

– Vi er imot, svarer Salimi. – Dette gjøres for å begrense innvandring, ikke for å styrke beskyttelsen mot tvangsekteskap. Det er opprettet flere hundre statlige stillinger på tvangsekteskapsfeltet og det er brukt flere millioner kroner i de siste årene. Mye er brukt på forskning, skrive rapporter og studiereiser. Men hvor er fokuset på det forebyggende arbeidet? Har man styrket minoritetenes egne ressurser? Vi ser dessverre ikke langsiktig satsning på minoritetskvinner. Det er gjort mye bra av Justisdepartementets ressursgruppe på vold i nære relasjoner, men vi savner en helhetlig politikk.

Hilde Magnusson deler ikke Salimis kritiske holdning, hun mener stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner tar temaet påAp 2013 alvor.

– Tvangsekteskap og omskjæring er egne temaer. Vold mot kvinner gjelder alle kvinner i Norge, vi kan ikke alltid skille mellom etnisk norske og minoritetskvinner. Jeg har jobbet mye for fri rettshjelp da jeg var i Justiskomiteen. De skulle spare penger og fjernet fri rettshjelp ved skilsmisse, det rammer mange kvinner og det beklager jeg. Men det var viktig at tidligere justisminister Knut Storberget tok opp vold mot kvinner. Det ga temaet prestisje og mye har skjedd.

Det er Fakhra Salimi og de andre kvinnene rundt bordet helt enige i. Neste skritt må bli at politikken blir mer helhetlig og at fokus rettes mot alle typer vold mener de.