Shwan Dler Qaradaki er kunstner og kommer fra Irakisk Kurdistan. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1999 og levde 11 år i uvisshet som asylsøker, før han fikk opphold i mai 2011.Lisa_artkomp

Jeg møter Shwan på Galleri Boa (Billedkunstnerne i Oslo og Akershus), i forbindelse med utstillingen ”Tapte baller”. Sammen med en annen kunstner, Lars Sandås, vil de sette fokus på æresbegrepet.

Menns feiltolking av æreskodekser, og hva som ligger i machobegrepet, fører ofte til at kvinner blir utsatt for overgrep og undertrykking over hele verden. Utstillingen ”Tapte baller” skildrer æresbegrepet, både i Kurdistan og i Norge. Her tar de for seg problematikk som tvangsekteskap, religiøs undertrykking og vold i nære relasjoner. Shwan bruker sterk symbolikk i form av kvinnehår. Han sier at hår er et viktig religiøst symbol for å undertrykke kvinnen, enten gjennom at de må skjule det, eller klippe det. Han har laget et sjal som er sydd sammen av hår fra en muslimsk kurdisk kvinne som i flere år måtte skjule sitt hår under en hijab, og en kristen etnisk norsk kvinne som fikk beskjed om å klippe av seg håret da hun var medlem av en religiøs sekt. Begge fikk beskjed om at hår tiltrekker menn og at det må bort for at menn ikke skal bli fristet til å (mis)bruke kvinnen. Han har også brukt hår rundt små leirskulpturer som en installasjon på en vegg, kalt ”Gud i fragmenter”. 300 hårskulpturer forestiller fostre. Dette er et symbol på de mange kvinnene som tar livet sitt når de blir utsatt for overgrep og tvangsekteskap i Kurdistan. Hårsymbolikken er mektig. Ved å bruke hår viser Shwan hvor undertrykkende religion kan være når det gjelder kvinners frihet. Jeg kjenner jeg både blir kvalm og fascinert over at hår har en slik sterk betydning i religion og kultur. 
 
Lars Sandås skildrer ”familietragedien” gjennom en mixed media- billedserie. Bildene skildrer en mann som dreper sin kone og barn, for så å begå selvmord. Vi har sett det før i norske nyheter. Omtalt som en tragedie. Ingen spør noe mer. Dette er noe som ties i hjel i samfunnet, noe vi ikke bør snakke om. Kontrastene mellom Norge og Kurdistan er ikke så store som en kanskje tror og har hatt fordommer om. Vold skjer om du er norsk eller kurdisk. Men hvordan kan vi jobbe for mer åpenhet, eliminere det feilaktige æres – og machobegrepet, og forebygge vold?

Shwan sier at menn må involveres mer i arbeidet for å forebygge vold og undertrykking av kvinner. Ekteskap må handle om kjærlighet og ikke tvang. Han selv er politisk engasjert i mange saker som omhandler asylsøkere, vold og menneskerettigheter. Gjennom kunsten får han uttrykt sine følelser og erfaringer. Det er en viktig arena for å kunne sette fokus på aktuelle samfunnstemaer som er vanskelige å snakke om. Kunst kan føre til et mer åpent samfunn og vekke et bredere engasjement. 

Jeg spør om han vil kalle seg en politisk kunstner?

Han sier han alltid tar bevisste avgjørelser i valg av tema for prosjekter med klare politiske undertoner. Reaksjoner som kommer i ettertid er en viktig del av prosjektet. Han liker å provosere av og til, ikke bare for provokasjonens skyld, men også for å skape engasjement og debatt rundt det han synes er viktig. Våre egne fordommer kommer ofte fram i det vi blir provoserte av. Derfor, sier han, ”må jeg bruke sterke virkemidler i kunsten for å ”vekke” betrakteren”. Kunst har et stort potensial i å kommentere aktuell samfunnsproblematikk. Selv bruker han sine egne livserfaringer til å skape og få personer til å betrakte viktige samfunnsproblemer i et nytt lys. Et av hans mest kjente verk er ” Be patient”. En piggtrådinstallasjon som forestiller et avslagsbrev fra UDI. Dette vekker sterke følelser av fangenskap. Et brev som kan bety liv eller død. Hvordan det er å sitte og vente på svar fra UDI uten å kunne legge fremtidsplaner. Ventetiden er sterkt preget av utrygghet og kan oppleves som et fengsel. Noe som er virkeligheten for mange asylsøkere i Norge. 

Hans siste videoinstallasjon ”Salte kyss 1 & 2, er en skildring av hans livshistorie. Hvordan det var å være barn i Kurdistan, å se slektninger dø av kjemiske angrep og å frykte Saddam Husseins hær. Vi får også et innblikk i flukten fra Kurdistan og ankomsten til Norge.  Det å bruke livserfaringer gir kunsten en ny dimensjon. En kommer nærmere inn på kunstneren og hans sårbarhet. Hans engasjement i å sette fokus på viktige samfunnsproblemer kan være en inspirasjon for andre, både kunstnere og menn. Flere menn må med i det viktige arbeidet for å forebygge vold blant kvinner. Å bruke kunsten for å sette søkelys på aktuell samfunnsproblematikk, er en effektiv måte for å vekke et bredere publikum.

Shwan Dler Qaradaki er en kunstner som vil fortsette å provosere og engasjere. Ved å visualisere og bruke sterke virkemidler er han med på å bidra til at ”kunstbetrakterne” vekkes til kunnskap og engasjement. Men det er ikke bare ”kunstbetrakterne” som trenger en oppvåkning, hele samfunnet trenger å være med for å jobbe mot vold og overgrep, for det er enkeltindivider som utgjør fellesskapet.

Av: Lisa Roth