10 år etter!fakhra

Den 22. januar 2002 var Norge i moralsk panikk. En ung svensk-kurdisk kvinne, Fadime Sahindal var skutt og drept av sin far i Sverige 21. januar fordi hun valgte å gifte seg med en etnisk svensk mann. Drapet ble betegnet som æresdrap og et fenomen som strider mot likestillingsidealer i Norge. Hendelsen ble brakt inn i norsk offentlighet gjennom medier på en slik måte som om at drapet på Fadime Sahindal var skjedd i Norge av en muslim.

Mange profilerte samfunnsdebattanter var straks ute og fordømte muslimer som tar med seg sin æreskultur og dreper sine døtre for ærens skyld. Hvis noen prøvde å si at dette har ingenting med religion og særlig med islam å gjøre ble de straks angrepet. For eksempel hevdet Shabana Rehman i Dagbladet 25.jan 2002 at ”SELVSAGT HANDLER DRAPET på Fadime om religion. Det handler om religionens påvirkning på folk, og menn som hisser opp menn til bruk av vold. Folk må forstå hva som står i Koranen. Når folk ikke forstår hva som står der, er det lett å lure dem. Religionen likestiller ikke kjønnene, det er det religionen forteller oss….” 

Lars Gule skrev i Dagbladet, 24. feb 2002 om ”Islam og æresdrap” …..” Islam har ingenting med æresdrap å gjøre, hører vi etter drapet på Fadime Sahindal i Sverige i januar. Vi har fått en omfattende debatt om islams rolle i forhold til foreldreautoritet, arrangerte ekteskap, ære og drap(….) mange muslimske lærde bruker disse historiske fakta til å argumentere for
at islam intet har med disse praksiser å gjøre, at de til og med er uislamsk. Men dette er en grov tilsnikelse, og det er en tolkningIMG_0059 som er like uhistorisk(…..)”

Unni Wikan så drapet i Sverige i lys av terrorhandlinger i USA og skrev ”Æresdrap og 11. september” i Dagbladet, 31. jan 2002.  ”I kjølvannet av 11. september var mediene og vi andre opptatt av å ikke skape fiendebilder. Det var om å gjøre å ikke fremstille islam  
som en voldelig religion, og muslimer som åpenlyste eller fordekte terrorister. I kjølvannet av den siste ukens tragiske hendelse i Sverige og den påfølgende debatt om ære, skam og tvangsekteskap, synes pendelen å svinge. Faren er stor til at vi får en demonisering
av islam”.

Det var lite i media som tydet på at Fadimes familie ikke var muslim. Selv om de fleste imamer i Norge tok avstand fra voldshandlinger fortsatte demoniseringen av Islam og muslimer lenge ut i 2002. Etter første tidens mediahysteri hvor fokuset var heksejakt på imamer og alle som hadde et mer nyansert bilde av virkeligheten, skiftet fokus av debatten til integrering av minoriteter. Hege Storhaug, som var en pådriver av debatten mente i Aftenposten, 6.aug 2002 at ”erfaring fra miljø dominert av pakistanere, somaliere, marokkanere, eller kurdere med flere, tegner et annet bilde…majoriteten av disse gruppene er tradisjonsbundne, og i deres opprinnelseskultur råder fortsatt udemokratiske verdier (mangel på likeverd og, ikke minst, likestilling samt nesten fravær av religions- og ytringsfrihet)” og dermed kan integreringsprosjekt som viser respekt for mangfold mislykkes.

Hvis vi reflekterer på hendelsene i ti år tilbake ser vi at det har skjedd en positiv utvikling blant ungdom med minoritetsbakgrunn slik at vi hører flere sterke stemmer i det offentlige rommet. Samtidig har identitetspolitikk blitt viktig for mange ungdommer med muslimsk bakgrunn. Det har kommet flere talspersoner i minoritetsmiljøer som markerer seg gjennom religiøs identitet. Islamofobi som tidligere var en del av et bredere anti-diskriminerings arbeid, er blitt hovedfokus i kampen for likestilling og like rettigheter. Det er flere jenter i dag som velger å gå med hijab og har en mer bevisst forhold til religion enn tidligere.  Drapet på Fadime Sahindal og påfølgende integreringsdebatt i norsk offentlighet siden 2002 har vært med på å styrke identitetspolitikk og bevisstgjøre mange ungdommer å definere seg selv innenfor religiøse rammer.

MiRA senteret var invitert til å holde inspirasjonsforedrag på Fadimedagen i Sverige og å snakke om likestillingsutfordringer for kvinner med minoritetsbakgrunn. Jeg mener at likestillingsdebatt, i forhold til minoritetskvinner i de siste ti årene har vært gissel av religiøse og innvandrerfiendtlige krefter. Den er blitt perifert og kommer i skyggen av mainstream likestillingsdebatt. Den største utfordring er derfor å frigjøre denne debatten fra disse rammer og drøfte likestilling for minoritetskvinner i bredere menneskerettighets perspektiv.  

IMG_0108