CEDAW, FNs kvinnekomité, stilte mange konkrete spørsmål til norske myndigheter om minoritetskvinners situasjon under eksaminering av Norges 8. rapport til FN om oppfølgingen av forpliktelsene etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon i Genève. Det eneste konkrete Norge hadde å vise til var introduksjonsprogram for nyankommende innvandrere og tiltak som Ny sjanse. Når skal myndigheter ta minoritetskvinner på alvor?

Norge eksamineres av FNCEDAW2
MiRA- Senteret la på møtet med CEDAW frem flere viktige spørsmål relatert til minoritetskvinner og arbeidsliv. Vi informerte komiteen om at blant de 43 % av kvinnelige arbeidstakere i Norge som jobber deltid eller i vikariater er mange minoritetskvinner. Arbeidsledighetsstatistikken er også mye høyere for minoritetskvinner enn etnisk norske. Hvorav arbeidsledigheten generelt er på 2.2 %, er den for minoritetskvinner 7.6 %. I følge rapporten ”Diskrimineringens omfang og årsaker” fra Institutt for samfunnsforskning og FAFO som kom ut tidligere år, ble det påvist at en har 25 % mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju hvis en har et utenlandsk navn. I tilegg er mange muslimske kvinner som bruker hijab ekskludert fra arbeidsplasser som politiet og domstoler. 
En ekspert fra komiteen stilte direkte spørsmål til statsråd Lysbakken om ”er det noen lov som forbyr ansettelse av kvinner som bruker hijab i politiet og domstoler eller er det et spørsmål om diskriminering?” Statsråden brukte mye tid å svare på andre spørsmål og unnlot å svare på dette spørsmålet.
 CEDAW-komiteen stilte også spørsmål om minoritetskvinners adgang til topplederstillinger og ledende posisjoner i politikken. Norge svarte med at de har store utfordringer på dette punktet.

Regjeringens delegasjon nevnte flere ganger handlingsplanen for likestilling mellom kjønnene ”Likestilling 2014” som en tiltakspakke for å oppnå likestillingsmål i Norge. I handlingsplanen nevnes det at ”det er (…) noen særskilte utfordringer for personer med innvandrerbakgrunn. En kvinne med innvandrerbakgrunn kan oppleve dobbel diskriminering, hvor hun blir diskriminert både fordi hun er kvinne og fordi hun er innvandrer. Politikken må ta høyde for dette”. Dessverre går ikke handlingsplanen videre til flere konkrete handlingsforslag for å møte disse utfordringene. Blant 86 tiltak finner vi bare noen få som går på å forbedre likestillingskår for kvinner med minoritetsbakgrunn. 

CEDAW

Minoritetskvinner og arbeidsliv
Ikke som reserve men regulær arbeidskraft
MiRA-Senteret har gjennom mange års arbeid erfart at minoritetskvinner ofte blir brukt som reservearbeidskraft. Vi etterlyser statistikken om hvor mange kvinner med minoritetsbakgrunn det er som jobber ufrivillig på deltid og er midlertidig ansatte. Vi ser også kritisk på bruken av minoritetskvinner på praksisplasser som arbeidstiltak. Mange kvinner forteller at de får praksisplass i tre til seks måneder for jobbtrening, hvor de avslutningsvis skal komme i en fast stilling. Statistikken viser der i mot at kvinnene ikke får fast jobb etter endt praksis, men i stedet blir plassert i ny praksisplass. Dette kan gjenta seg over en periode på flere år. MiRA-Senteret mener derfor at minoritetskvinnene blir brukt som billig arbeidskraft av bedrifter som ikke har noen intensjoner om å ansette dem fast, og ikke ønsker å betale dem en verdig lønn for arbeidet. Mens kvinnene er i praksis kommer de ikke med i arbeidsledighetsstatistikken.

På bakgrunn av dette anbefalte MiRA-Senteret til CEDAW-komiteen at Norge må lage en konkret handlingsplan for å redusere arbeidsledighet, ufrivillig deltid og bruk av praksisplass som billig arbeidskraft. Handlingsplanen må inneholde konkrete tiltak for å øke sysselsettingen for minoritetskvinner.
CEDAW komiteen var også opptatt av at Norge må bygge opp kompetansenivået hos kvinner med minoritetsbakgrunn. MiRA-Senteret er en kompetanse og ressurssenter og har jobbet over flere år med rettighetsinformasjon til minoritetskvinner og ungejenter. Senteret har også bygget tillitt og har adgang til store deler av minoritetsbefolkning. Vi mener derfor at senteret må tildeles økonomiske ressurser for å bygge kompetanse til minoritetskvinner gjennom kunnskap og rettighetsinformasjon samt empowerment gjennom selvorganisering i egne organisasjoner.