Post Breivik Norge!Fakhra_nyhetsbrev

22. juli nærmer seg. Minner om fjorårets grusomme terrorhandlinger fra høyreekstremisten Anders Behring Breivik kommer til å forfølge oss i enda større grad de kommende ukene, for sårene etter fysisk og psykisk vold mot ungdommer og drapene på 77 mennesker er fortsatt like friske i minnet til dem som ble utsatt for terrorangrepene. I tillegg kommer sorgen over en tapt øy, hvor samfunnsengasjerte ungdommer tilbrakte lyse sommerdager og drømte om fremtiden. 
 

Alle er enige i at rettssaken mot Breivik var verdig en rettsstat som Norge og at han kommer til å få straff i henhold til juridiske prinsipper. Norge idealiseres av mange for å ha håndtert situasjonen etter 22. juli på en human måte.  Men hvordan kommer familiene til de berørte til å føle det med tanke på rettferdighetsprinsippet?  Mange av dem er sikkert enige i at terroristen, selv om han er utilregnelig, må dømmes for det han har gjort.  Vi vet at jussen ikke er a-politisk og at rettsprinsipper diskuteres hele tiden for å følge utviklingen i samfunnet. Anders Behring Breivik representerer en høyreekstremistisk politisk ideologi og det må tas i betraktning når han skal bedømmes. I en rettsstat som Norge trenger borgerne beskyttelse mot alle slags ideologiske terrorister og vi kan ikke bagatellisere Breiviks innflytelse på høyreekstreme miljøer.  Til tross for Breiviks klartale om hans politiske overbevisninger, merkes det at mange i Norge vegrer seg mot å ta debatten om høyreekstremismen og fortsetter å tro på at terrorismen er et ”muslimsk” fenomen. Det er heller ikke overraskende fordi uken etter at rettsaken ble avsluttet, leser vi kun om muslimske terrorister som til og med, ifølge nyhetene, har klart å konvertere etniske nordmenn til islam og kan bruke dem til å gjennomføre terrorhandlinger i Europa.

Post Breivik Norge ser ikke ut til å være særlig åpent for å debattere hvordan vi skal stoppe utviklingen av høyreekstremismen. Ytringsfriheten er en hellig ku hvis frihet er ubegrenset. Mangfoldet i befolkningen krever en mer bevisst rettighetspolitikk og selvfølgelig mer demokrati. Det viktigste av alt er likevel at mennesker i Norge uansett kjønn, hudfarge, seksuell legning, eller politisk tro skal kunne føle seg trygge i samfunnet. Hvordan skal vi klare å skape et åpent og trygt samfunn uten å ta tak i de rasistiske understrømningene som ligger under overflaten i den harmoniske hverdagen?