likestilling

I Norge og ellers i den vestlige verden har minoritet kvinners likestillingskamp siden 1970- tallet omhandlet særlig to sentrale temaer, nemlig rasisme og problemstillinger knyttet til migrasjon. I Norge har vi hatt betydelige utfordringer i forhold til den etnisk norske kvinnebevegelsen, som gjennom historien ofte har vist liten eller ingen forståelse for den spesielle situasjonen minoritetskvinner befinner seg i. Siden 1980 har minoritetskvinner i Norge kjempet for parolen ”Kamp mot rasisme er også kvinnekamp!” i 8. mars toget. I år bærer vi denne parolen igjen, og den er like aktuell i dag – mer enn 30 år senere. Bli med i 8.marstoget på torsdag og støtt vår parole!

Norge: Ingen rasisme i likehetens hjemland
Norges historie er ikke preget av slaveri og kolonisering på samme måte som en del andre nasjoner. Dette har medført en myte om at det i Norge så godt som ikke finnes strukturell rasisme. I virkeligheten har det i alle år blitt ført en kombinert assimilerings- og eksklusjonspolitikk, først overfor samer, finner, tatere og jøder, og de siste 40 årene, overfor andre etniske minoriteter som har migrert til landet. Gjennom historien har den norske staten ført en aktiv politikk for å tvinge den dominerende norske kulturen og språket på minoritetene. Den grunnleggende ideologien har vært at samfunnet er mest tjent med homogenitet. Samtidig har myten om likhet og rettferdighet vært vel så mye til stede.
   

Samene har gjennom historien hatt territorielle rettigheter, men ble ikke gitt lov til å praktisere sin egen religion eller kultur. Språket deres var forbudt i skolen og norsk ble påtvunget dem. Minoritetsgrupper uten territorielle rettigheter har lidd på en annen måte enn samene, fordi deres adgang til landet reguleres av immigrasjonslovgivningen. Den norske utlendingsloven fra 1930-tallet var åpenlys i sin diskriminering av jøder, Roma-folk og tatere. Allerede i 1927 forbød Stortinget jøders adgang til landet ved lov. Det var også diskusjoner i Stortinget om hvordan man skulle sørge for at landet opprettholdt en ren rase. Mange politikere uttrykte at Norge ikke skulle tillate innvandring av ”underlegne elementer” fra Østen. De mente mennesker fra den østlige og sørlige halvkule hadde dårligere gener og dermed kunne besudle den overlegne, nordiske rasen. På bakgrunn av slike rasistiske holdninger ble ideologien om homogenitet videreført. De som har sittet med makten i Norge gjennom de siste 100 årene, har det meste av tiden forsøkt å føre en assimileringspolitikk med medfølgende utvisninger av ikke-vestlige mennesker og ved å tilsløre den heterogeniteten som faktisk eksisterte i landet. Makteliten i Norge har sjelden ønsket å anerkjenne språklig, rasemessig og kulturelt mangfold.

Det var til et slikt samfunn arbeidsinnvandrere fra Asia og Afrika kom på slutten av 1960-tallet. De ble ønsket velkommen for å imøtekomme behovet for billig arbeidskraft innenfor den voksende industrien og oljeproduksjonen i Norge. Det ble snart klart at leve- og arbeidsvilkårene for disse arbeiderne ikke skilte seg stort fra forholdene svarte innvandrere i Storbritannia levde under. Den institusjonelle og strukturelle rasismen medvirket til å definere disse innvandrerne kun som billig arbeidskraft og annenrangs borgere. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet opplevde innvandrermiljøene problemer med hensyn til bolig, utdanning og arbeidsmuligheter.

8marstale

 

Foreign Women’s Group, en norsk minoritetskvinnebevegelse tar form
Som en reaksjon på situasjonen minoritetene opplevde i Norge på denne tiden valgte mange å organisere seg i organisasjoner og grupper. Den første paraplyorganisasjon for innvandrere, Fremmed Arbeider Forening (FAF), ble etablert tidlig på 1970-tallet. Immigranten Kollektivet bestående av svarte og etnisk norske intellektuelle ble også dannet. Det ga ut tidsskriftet ”Immigranten” samt organiserte store kampanjer for minoriteters rettigheter. I 1979 kom en bred koalisjon av kvinner med ulik bakgrunn sammen og dannet den første formelle organisasjonen for innvandrer- og flyktningkvinner; Foreign Women’s Group (FGW). Dette ble forløperen til MiRA-Senteret som vi kjenner det i dag. Det er viktig å huske at Norge på 1970-tallet ikke var rede for å erkjenne sin egen rasisme. Generelt sett antok folk at strukturell rasisme var noe som eksisterte enten i Sør-Afrika eller USA. Derfor var det både modig og risikofylt av personer i den antirasistiske bevegelsen å synliggjøre den strukturelle rasismen i Norge. De mottok stadig trusler fra nazister og ekstreme høyreorienterte grupper.

Kamp mot rasisme er også kvinnekamp!
På begynnelsen av 1980-tallet utviklet det seg en opphetet debatt mellom den etnisk norske kvinnebevegelsen og minoritetskvinner omkring temaene feminisme og rasisme. FWGs erfaringer viste at mange etnisk norske kvinner, særlig kvinneorganisasjonene, forventet at minoritetskvinnene skulle få dem til å forstå grunnlaget for rasismen i det norske samfunnet. Disse feministene arrangerte sjelden møter hvor de i felleskap utforsket eller gransket sine egne holdninger og handlinger overfor minoritetskvinner. Ved å tillegge minoritetskvinner ansvaret alene for å sette søkelyset på rasistisk kjønnsdiskriminering, ved å ikke inkludere kampen mot rasisme  i den norske kvinnebevegelsen og ved å ikke utfordre utlendingsloven og betegne den som et uttrykk for patriarkalsk kontroll, usynliggjorde norske feminister de problemstillingene som var viktig for minoritetskvinner. Mange norske kvinner hadde vanskeligheter med å innse at rasisme i Norge var et norsk fenomen med bakgrunn i norsk historie og kultur. Det at de fleste norske feminister ikke kunne se sin egen rolle i usynliggjøringen av minoritetskvinner, hadde mange paralleller til menns undertrykkelse av kvinner generelt. Disse parallellene kunne merkes blant annet ved at etnisk norske kvinner ikke så sin egen maktposisjon og at de brukte hersketeknikker for å underminere minoritetskvinners stemmer.

I 1980 var minoritetskvinner fra FWG for første gang aktivt deltakende i planleggingen av den internasjonale kvinnedagen 8.8.mars mars. Minoritetskvinnene forlangte at blant annet ”kamp mot rasisme er også kvinnekamp” skulle inkluderes som en hovedparole i toget. Det medførte heftige debatter fordi de fleste etnisk norske kvinneorganisasjonene kun ville godta parolene som underparoler i seksjonen for internasjonal søstersolidaritet. En del av disse feministene mente at innvandrerkvinnene ikke var en del av den norske kvinnebevegelsen og at deres saker derfor ikke hørte hjemme blant de norske kvinnekravene. Men kvinneaktivister fra FWG ga seg ikke, og det tok flere år før deres kampsaker ble anerkjent og inkludert som viktige kvinnekampsaker i 8. marstoget.

De siste fire årtienes utvikling av debatten om integrering og feministiske og multikulturelle spørsmål i Norge, har dessverre avpolitisert kampen for likestilling. Den multikulturelle diskursen har aktivt overskygget minoritetskvinners kritikk mot den rasistiske kjønnsdiskrimineringen. På slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet arbeidet minoritetskvinnebevegelsen mot den institusjonaliserte og strukturelle rasistiske kjønnsdiskrimineringen, og for å få utvidet definisjonen av begrepet ”likestilling”. Målet har vært at minoritetskvinners spesifikke situasjon skulle inkluderes i statlig likestillingspolitikk. Selv om vi har kommet langt i utviklingen i Norge de siste 40 årene, har vi fortsatt en lang vei å gå for reell likestilling for minoritetskvinner og et samfunn fritt for strukturell rasisme. I dag er det for eksempel forbud mot diskriminerende og hatefulle ytringer og arbeidsmiljøloven forbyr forskjellsbehandling av arbeidssøkere på bakgrunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning eller samlivsform. I NOU 2011: 18 Struktur for likestilling foreslås det endelig en lovbestemmelse som vil forby sammensatt diskriminering, det vil si diskriminering på grunn av kjønn i kombinasjon med blant annet etnisitet, i flere lover som for eksempler likestillingsloven. Allikevel opplever MiRA-Senteret at kvinner med minoritetsbakgrunn stadig blir diskriminert i forholdt til jobb, bolig og utdannelse. Lite konkret blir gjort i likestillingsdebatten i forhold til minoritetskvinner; de blir fortsatt skjøvet ut av likestillingsdebatten og over i integreringsdebatten.

Dette skyldes framfor alt den store graden av ”kulturifisering” av viktige politiske spørsmål. I den multikulturelle feministiske diskursen vurderer man ofte minoritetskvinnenes situasjon i forhold til deres opprinnelseskultur, til tross for at denne kulturen har liten direkte påvirkning på deres hverdag i Norge. Dette betyr dessverre en gjeninnføring av antagelsene om at minoritetskvinnenes problemer er mer relatert til deres kulturelle opprinnelse, enn til de sosiale og økonomiske forholdene de lever under i det norske samfunnet.

22.juli 2012
Norge er sett på av mange i dag som et mangfoldig land, bestående av mange forskjellige minoriteter. Dette mangfoldige Norge ble angrepet 22. juli i fjor. I etterkant har det vært mye snakk om demokrati, åpenhet, samhold og ytringsfrihet. Dessverre har dette ført til mange rasistiske ytringer fra deler av høyresiden i samfunnet, som mener at angrepet på Utøya skyldes venstresiden ”snille” politikk, som slipper altfor mange innvandrere inn i Norge. På den andre siden har vi sett en utvikling av en tøffere asylpolitikk, der familier blir skilt grunnet strenge familiegjenforeningsregler, nye tvangsreturavtaler til land som for eksempel Etiopia og der kvinner og barn må bo i årevis under uverdige forhold og uten grunnleggende rettigheter på asylmottak. Etter 22. juli har vi opplevd en sterkere ”oss og dem politikk”, en politikk som ikke har vært synlig i Norge på en stund. Det er derfor vi i år, igjen, bærer parolen ”Kamp mot rasisme er også kvinnekamp!”.

Bli med oss i 8. marstoget på den internasjonale kvinnedagen nå torsdag. Støtt parolen vår og stå sammen med oss for å bekjempe rasismen.

 Deler av denne artikkelen er utdrag fra MiRA-magasinets jubileumsnummer fra 2004: Minoritetskvinnebevegelsen i Norge gjennom årene Feminisme og rasisme.