Helhetlig integreringspolitikk – savner satsning på minoritetskvinners egne ressurser!

På fredag la Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen frem en ny stortingsmelding om en helhetlig integreringspolitikk i Norge. Det er mye bra i meldingen og det nevnes mange gode tiltak for å byggeFakhra_nyhetsbrev mangfold og fellesskap slik at alle borgere uansett bakgrunn, føler tilhørighet til landet. Vi savner imidlertid en styrking av minoritetskvinners egne ressurser i integreringsarbeidet.

Mangfold av kulturer, religioner, språk og levesett er en realitet i dagens Norge. Integrering av dette mangfoldet i alle samfunnslag er en to-veis prosess, til forskjell fra assimilering. I denne prosessen er maktforholdene mellom minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen avgjørende. I meldingen legges det vekt på at menneskerettigheter og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i det norske samfunnet og det er innenfor disse rammene regjeringen ønsker at mangfold utvikler seg. Så lenge alle innbyggere respekterer disse rammer er det legitimt at folk gjør individuelle prioriteringer og verdivalg.

Kvinner med minoritetsbakgrunn nevnes i alle kapitler som en gruppe med store utfordringer med tanke på integrering i det norske samfunn. Det er gode situasjonsbeskrivelser for å forstå årsaken til problemene. For eksempel i punkt 6.3.6 om vold i nære relasjoner. Studier viser at andelen kvinner med minoritetsbakgrunn er overrepresentert og bor lengre på krisesentrene enn kvinner med etnisk norskbakgrunn. Det presiseres imidlertid at ut ifra denne statistikken kan en ikke trekke konklusjonen at det er mer vold i nære relasjoner i familier med minoritetsbakgrunn.

”Én forklaring er at en økende andel voldsutsatte kvinner i majoritetsbefolkningen har egen inntekt, god støtte fra eget sosialt nettverk og økt kunnskap om sine rettigheter. Dette gjør at de kan forlate voldelige partnere på et tidligere tidspunkt enn før, samtidig som de har mulighet til å benytte andre botilbud enn et krisesenter. Mange voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk utgangspunkt” (s.84).

Denne forklaringen dekker mange aspekter ved minoritetskvinners liv. Dårlig rettsikkerhet, manglende boligtilbud særlig til enslige mødre, begrensede muligheter i arbeidsliv og lite sosiale nettverk er noen av de utfordringer som mange minoritetskvinner møter i hverdagen. Disse er ikke bare integreringsutfordringer men også kjønnslikestillings-utfordringer. Når kvinner med minoritetsbakgrunn har en så svak sosioøkonomisk utgangspunkt som studiene referert i integreringsmelding viser, må vi sette spørsmålstegn ved norsk likestillingspolitikk i de siste 20 årene. Det er kanskje der de største utfordringer for regjeringen ligger!

Skjeie-utvalget var klar i sin tale da de la frem NOUen Politikk for likestilling for noen uker siden – kjønnslikestilling koster og det er kvinnene selv som må styrkes både i arbeidslivet og på samfunnspolitiske arenaer. Noe av den samme tankegangen vises også i den aktuelle stortingsmeldingen, i det at regjeringen setter opp bedre utnyttelse av minoritetenes egne ressurser samt at flere kvinner med minoritetsbakgrunn kommer i arbeid, som tydelige mål for integreringsarbeidet. Men hvordan er dette tenkt gjennomført, og på hvilke – eller skal vi si hvem sine – premisser?

De nasjonale ressursmiljøene på minoritetsfeltet, deriblant MiRA-Senteret, har som kjerneoppgave å være en kilde til alternativ kunnskap, formidling av erfaringer og kunnskap. MiRA senteret jobber for en helhetlig likestillingspolitikk for kvinner med minoritetsbakgrunn og mener at dersom regjeringen virkelig ønsker reell likestilling må dette arbeidet styrkes økonomisk. Likestilling av minoritetskvinner kan heller ikke være gratis.

FNs kvinnekomité CEDAW er også opptatt av marginalisering av kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge og etterlyste klare handlinger fra den norske regjeringen for å bedre kvinnenes situasjon. Integreringsmeldingen har mange interessante tiltak med tanke på å bedre forholdene for kvinner med minoritetsbakgrunn i det norske samfunnet. Men når maktforholdene er så skjeve som de er i dag, hvordan kan minoritetskvinner komme i en forhandlingsposisjon om integrering på egne premisser? Slik det er i dag, er integreringstiltak i stor grad noe som gjøres for minoritetskvinner uten at de selv er hovedaktører i prosessen.

Offentlig sektor og tradisjonelle norske frivillighetsorganisasjoner gjør mye bra arbeid for å bedre integreringen av minoritetsbefolkningen, men vi savner styrking av minoritetskvinners egne ressurser i den nye stortingsmeldingen om en helhetlig integreringspolitikk.