2011– I løpet av året har vi opplevd en rekke harde slag som vil påvirke mange menneskers liv i lang tid, og muligens fakhrasalimi_smallforandre den politiske debatten om det kulturelle mangfoldet i Norge, i mange år fremover. Tragedien som vil etterlate de dypeste arrene er uten tvil terrorangrepet mot regjeringskvartalet og massakren av AUFs ungdomspolitikere på Utøya den 22. juli. Den høyreekstreme gjerningsmannen tok 77 uskyldige liv og skadet mange flere. Dette er det blodigste angrepet i norsk historie siden andre verdenskrig. 22. juli, vil bli husket som en milepæl fordi dagen vil minne oss på at kampen mot rasisme og intoleranse er en kontinuerlig kamp, og at vi må være på vakt fordi vi ikke kan miste flere liv i nasjonalismens eller i religioners navn.

2011 har også vitnet et klart paradigmeskifte i Norges engasjement i internasjonale konflikter. Tidligere var Norge en del av fredsprosesser i mange land, mens i 2011 ser det ut som om Norge har vært involvert i ”regimeforandringspolitikk” ved for eksempel å være sentral i bombetoktene over Libya og det blodige fallet av Libyas president Muammar Gaddafi. Tilstedeværelsen av amerikanske og NATOs militære styrker i Afghanistan destabiliserer Pakistan, og fører til at millioner av mennesker mister sitt levebrød og er tvunget inn i ekstrem fattigdom. Mange av de menneskene som blir fratatt sitt levebrød, sin verdighet og grunnleggende menneskerettigheter, føler ofte at de har ingen ting å miste og blir ofte rekruttert av ekstremistorganisasjoner.

Folket er i opprør i den undertrykte verden. Den ”arabiske våren” er ikke bare et opprør mot arabiske diktaturer, det er også en politisk kamp mot fremmede makter som har vært med på å utnytte deres landressurser. Det ser ut som om verdens ledere ikke har lært fra tidligere historien om kolonisering og okkupasjon av andre nasjoner, og at folk vil reise seg en dag mot militære overgrep og økonomisk utnytting.    
 Den voldelige destabiliseringen som skjer på grunn av militære overgrep, fører til store flyktningstrømmer, både internt og eksternt i flere land. Hvem er ansvarlig for deres levekår og rehabilitering? Norge fører en streng asylpolitikk og er ikke villig til å gi amnesti til papirløse flyktninger.  Den 29. januar 2011 kunne vi lese i Dagbladet om en bosnisk familie som ble truet med deportasjon til tross for at den syvårige sønnen i familien er født og oppvokst i Norge. I desember ble vi vitne til urettferdighet igjen, i det en palestinsk flyktning ble brutalt deportert etter å ha kjempet for rettighetene til papirløse asylsøkere i Norge. Flere slike skjebnehistorier har fulgt oss gjennom hele 2011. Den norske regjeringen har muligheten til å ta et valg på humanitært grunnlag og gi de papirløse asylsøkerne, blant dem mange kvinner og barn, amnesti og få slutt på usikkerheten i deres tilværelse.

2011 var også valgår. Vi hadde kommune- og fylkestingsvalg i Norge, og de politiske partiene prøvde å vinne stemmer ved å debattere og fokusere på innvandringspolitikken. De høyreekstreme gruppene har vanligvis relatert innvandring til kriminalitet og kvinneundertrykking. Før 22.juli handlet debattene om integrering stort sett om den gamle retorikken, som bruken av hijab, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, religion, velferdsgoder og mangel på norsk språkkunnskap. Etter 22.juli snudde derimot debatten mot å se på Norge som et multikulturelt samfunn. I media analyserte fremtredende eksperter og andre meningsytere utfordringene ved et mangfoldig samfunn henimot like rettigheter for alle. Disse diskusjonene vil fortsette i fremtiden. Norge har fått en sjanse til å revaluere sitt kulturelle mangfold og skape betingelser for en fredfull sameksistens. Det er et vanskelig tema og vi vil alltid ha forskjellige meninger, som igjen er positivt for et velfungerende demokrati. Imidlertid er det viktig at minoritetsgrupper får like muligheter og like rettigheter så de kan kalle Norge sitt hjem. For den yngre generasjonen som er født og oppvokst i Norge er Norge deres hjem og de er målrettet mot å få innflytelse i samfunnet. De er allerede engasjert og synlige i politikken, så vel som i økonomiske og kulturelle sammenhenger. Vårt mangfoldige samfunn er en berikelse og vi håper mange flere engasjerer seg i arbeidet for mer likestilling og menneskerettigheter i 2012.

Vi ønsker alle våre lesere et håpefullt nytt år!