Skrevet av: Asla Maria Bø-Fuglestad, rådgiver ved MiRA-Senteret.

Deler av denne artikkelen ble holdt som innlegg på lanseringen av antologien Vi tar ordet – Minoritetskvinnekamp gjennom 40 år, 8.mars.

Minoritetskvinnebevegelsen i Norge har kjempet for likestilling og inkludering i over 40 år. Mange minoritetskvinner har tatt ordet og kjempet for å få de samme rettighetene og mulighetene som andre mennesker i dette landet. De har kjempet for å ikke bli nedvurdert på grunn av sitt kjønn eller sin etniske bakgrunn og for å bli sett på som unike individer – og ikke bare blir betraktet som representant for en gruppe. I løpet av de siste 40 årene har mye skjedd. Vi har langt bedre representasjon i dag. Vi har, og har hatt ministre, direktører og ledende politikere som både har minoritetsbakgrunn og er kvinner. Mange kulturpersonligheter, artister og kunstnere, leger og jurister med minoritetsbakgrunn fungerer som forbilder og synliggjør at Norge i dag er et mangfoldig samfunn. Det er også en langt større bevissthet i kvinnebevegelsen og i samfunnet ellers om at klasse, kjønn og etnisitet må sees i sammenheng når man skal forstå samfunnets undertrykkelsesmekanismer.

Men dessverre går ikke utviklingen rett vei på alle områder. Spesielt er det ett område der kampen for menneskerettsprinsipper, humanisme og likeverd ikke har gått fremover – nemlig innen innvandringspolitikken. Selv om Norge har forpliktet seg til å etterleve idealene om ikke diskriminering, likhet for loven, vern om familielivet og at barns beste skal vektlegges, ser den reelle utviklingen innenfor utlendingslovgivningen ikke ut til å speile dette. Isteden trumfer hensynet til «innvandringsregulerende hensyn» gang på gang hensynet til disse idealene.

Innvandringsregulerende hensyn er for eksempel et tungtveiende argument for det skjerpede botidskravet som ble vedtatt i desember av regjeringspartiene og FrP, uten offentlig debatt eller komitébehandling. Denne regelen handler om hvor lenge man må bo i Norge for å få permanent oppholdstillatelse – og i desember vedtok regjeringen at for flyktninger, så økes denne perioden fra 3 til 5 år.

For kvinner som kommer til Norge gjennom familiegjenforening med en flyktning, betyr denne regelen at de må forbli i ekteskapet i minst frem år før de kan søke om permanent oppholdstillatelse. Dermed vil de ikke ha mulighet til å skille seg – før det har gått minst fem år – uten å risikere å bli utvist fra Norge. Som mange av dere vet, har MiRA-Senteret protestert mot denne regelen i årevis fordi regelen kan føre til at voldsutsatte innvandrerkvinner ikke står fritt til å skille seg.

Vi har riktig nok en mishandlingsbestemmelse som skal sikre at kvinner som utsettes for vold, kan få opphold på selvstendig grunnlag. Men slik denne bestemmelsen blir praktisert, gir den ikke tilstrekkelig beskyttelse, fordi det er svært vanskelig å bevise at man blir utsatt for vold i ekteskapet eller i familien. På MiRA-Senteret møter vi stadig kvinner som har vært utsatt for vold av sine ektemenn, og som ikke har blitt trodd når de har meldt fra om volden. Dersom det er barn involvert, kan det være spesielt vanskelig, fordi den voldsutsatte risikerer å bli mistenkeliggjort for å komme med falske anklager for å få omsorgsretten over egne barn.

Konsekvensen av botidskravet, som nå har blitt enda strengere, er altså at en av de mest sårbare gruppene i samfunnet må vente enda lengre enn før, før de har den grunnleggende  rettigheten vi andre kvinner i Norge tar for gitt, nemlig friheten til å kunne bryte ut av et ekteskap dersom man utsettes for vold og kontroll.

Det har også kommet en rekke andre bestemmelser som gjør at nåløyet for å oppnå permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap blir stadig mindre:

  •  Fra og med 1. januar i år gjelder f.eks. den nye integreringsloven. Med denne loven stilles det enda høyere krav til norskkunnskaper for å få innvilget statsborgerskap. Man må nå ha B1 nivå i muntlig norsk for å kunne få statsborgerskap.
  • Siden 2017 er det også innført et inntektskrav for å få permanent oppholdstillatelse, dette er nå på 253 000 kroner før skatt. Det er også et krav om at man ikke skal ha mottatt sosialhjelp det siste året for å oppnå permanent opphold. Fra januar i år er unntaksbestemmelsene også snevret inn: Man får ikke lengre unntak fra inntektskravet hvis man er fulltidselev ved voksenopplæringen for å fullføre videregående skole, dersom ikke skoleplassen er innvilget av NAV og anses som nødvendig for å kunne få jobb.

AP, SP og FrP fikk også i desember flertall for en rekke andre innstramninger som skal komme:

  •  det blir enda strengere krav for å bevise at man har korrekt identitet når man søker om permanent oppholdstillatelse, og inntektskravet i familieetableringssaker blir også strengere – ved at det blir færre unntak.
  • I tillegg vil flyktninger som ikke faller inn under FN’s flyktninge-definisjon, få færre rettigheter, til tross for at dette er personer som Norge ikke kan sende tilbake uten å bryte menneskerettighetene: Ingen kan tvangsreturneres dersom de risikerer tortur eller umenneskelig behandling i sitt hjemland. Selv om disse personene altså har rett til opphold, skal de nå i større grad gis midlertidige oppholdstillatelser framfor permanent opphold, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å få familiegjenforening.

Konsekvensene er at en stor del av innbyggerne i landet – personer med gyldig oppholdstillatelse – som bor og har bodd i Norge i lang tid, ikke har de samme rettighetene som andre:

  • Barnefamilier med dårlig råd vil ikke kunne søke om sosialhjelp uten å måtte vente enda lengre på permanent oppholdstillatelse.
  • Voldsutsatte kvinner uten permanent opphold, kan ikke skille seg uten å risikere utvisning.
  • Foreldre med barn eller ektefeller i andre land får ikke bo sammen med disse dersom de ikke får jobb og stabil inntekt.
  • Personer som ikke klarer å fremskaffe gode nok bevis på hvem de er, blir gående i årevis uten å kunne opprette en bankkonto og få et vanlig bank-kort.
  • Og personer som bruker lang tid på å lære norsk – eller har så mange andre utfordringer i livet sitt at norskstudier ikke blir prioritert, vil ikke få norsk statsborgerskap med de rettighetene og den sikkerheten som ligger i det.
  • Stadig flere av Norges innbyggere vil altså ikke ha stemmerett ved stortingsvalgene.

Jeg kom over en artikkel på Stortinget.no som omhandlet at det i 2019 var 100 år siden man i realiteten fikk allmenn stemmerett i Norge, fordi Stortinget først i 1919 opphevet bestemmelsen om at man mistet stemmerett dersom man mottok fattigstøtte. Tidligere hadde altså de fattigste ikke hatt stemmerett. Som det sto i artikkelen på Stortinge.no ble vedtaket i 1919 ble begrunnet med at: «sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper ikke lenger skulle være bestemmende for om man hadde fulle borgerrettigheter […] Suspensjon av stemmeretten til fattige ble et utrykk for sosial urettferdighet.»[1]

På mange måter virker det jo som et fjernt og et tilbakelagt stadium i dag, det at norske borgere skulle miste stemmeretten dersom man mottok fattigstøtte eller sosialhjelp. Men samtidig er det jo denne tenkningen som preger innvandringspolitikken når inntekt blir avgjørende for om man får permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap, og dermed stemmerett. Jeg håper vi ikke igjen er på vei mot et samfunn der «sosial og økonomisk status» og «personlige egenskaper» blir bestemmende for om man har fulle borgerrettigheter.


[1]  Stortinget: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/stemmerettsjubileet-2019/rett-til-a-stemme.-stemmerett-for-alle-i-100-ar/ Sist oppdatert 11.03.2019.