Ved MiRA-Senterets debattforum om valget i september ble det reflektert over betydningen av ordet demokrati. Det viste seg at mange av deltakerne har en forestilling om demokrati som til sammen reflekterer mangfoldet det enkle begrepet innebærer. For mange av dem er demokrati forbundet med frihet, ansvar, rettigheter og respekt. Det ble blant annet trukket frem at ytringsfrihet kombinert med respekt for andres meninger, kjønnslikestilling og en reell trygghet var veldig ønskede aspekter ved et frodig demokrati. I praksis er dette ting som vanskelig lar seg gjennomføre uten en felles plattform av forståelse og fremgangsmåte. I tillegg vil vi legge til korrekt ordbruk. 

I etterkant av terrorhandlingene i Norge er det nærmest uunngåelig at vi spør hypotetiske spørsmål om hvilke reaksjoner og utslag det ville gitt på nordmenn med bakgrunn i Sør. Eller gikk det mest ut over de med dersom de(n) siktede var av utenlandsk herkomst, eller rettere sagt en ytterliggående ”Islamist”. Både i USA, England og Spania er det dokumentert en økende fremmedgjøring og stigmatisering av den flerkulturelle delen av befolkningen i etterkant av terrorhandlingene som rammet disse landene for noen år tilbake. Hypotetiske spørsmål som disse fremkaller naturligvis hypotetiske svar.

”Jeg tror det, men jeg er ikke sikker”, forsøker Jonas Bals i norske Le Monde Diplomatique sin augustutgave som svar på sitt eget spørsmål om Norge ville ”bestått testen” det ville vært å bygge et mer ”åpent og inkluderende demokrati, der alle føler de kan puste og hvor uenigheter ikke reduseres til fastlåste posisjoner og konspiratoriske beskyldninger om skjulte hensikter”. Det er heller ikke sikkert  om det politiske Norge vil modnes etter dette eller falle tilbake til ”barnsligheter” som namedropping og fingerpeking mot ”innvandrere” og ”multikulturelle”. På den annen side kan en forestille seg at partier som FRP ville bli pekt på som innvandrerfiendtlige som politisk strategi av andre rivaliserende partier. Slik ville ”innvandrere” og ”multikulturelle” bli gitt en slags offerrolle som skulle forsvares av disse partiene. Partiene ville i sin tur høstet inn stemmer av utallige sympatisører.

Oppfordringen fra MiRA- Senteret for valget i år er «La din røst bli hørt» uavhengig av kjønnslig eller kulturell bakgrunn, men med fokus på kvinnelige aktører med språklig og kulturell diversitet. Det er disse forskjellige individene som skal styrkes slik de kan tale sin sak og stå for sine personlige ytringer, i felleskap med likesinnede og likeverdige medborgere. Den politiske diskursen til flere partier er ofte ikke med på å styrke denne tankegangen. Ved at politikere snakker om” våre nye landsmenn” og ”innvandrere” som en egen liten kategori ved siden av det store fellesskapet av nordmenn som sliter ekstra hardt med å delta i samfunnet utelukkende på grunn av sin bakgrunn, skapes det en defensiv og reaksjonær holdning blant de som føler seg spesielt truffet. Det er beklagelig at spørsmål som: Hva vil det egentlig si å ha en minoritetsbakgrunn? Er det i det hele tatt mulig å være en 3. 4. eller 5.generasjons innvandrer? Hvorfor skal i så fall fortiden definere hvilken plass en har i sitt nye hjem i dag? Disse spørsmålene forblir tilsynelatende uproblematisert i år 2011.  

På MiRA-Senterets valgdebatter har flere politikere anvendt en diskurs som fortsetter å fremme dikotomisering og fremmedgjøring av de påståtte «andre» – som blant annet er kvinner som deltar i samfunnsdebatten og som er en levende og pulserende del av den norske virkeligheten. Hvis en skal se fremover bør en kvitte seg med begreper som setter enkelte grupper i bås og heller adoptere en ny fremgangsmåte. Utfordringen består i å snakke om problemene som rammer enkeltmenneskene i landet på en slik måte at de føler seg inkludert, slik KrFs representant påpekte på MiRA- Senterets valgdebatt på Linderud Senter.   Det er viktig å føle at man blir regnet med. Som menneske er det viktig å ha noe å gjøre: Utdanning, arbeid, å ha noen å elske – i familien, storfamilie, venner, å ha noe å håpe på, tro og stå på noen verdier. Målet er at alle skal føle seg inkludert. En slik fremtoning åpner dører, oppmuntrer til en økt deltakelse og inspirerer til forbedring fra alle parter.

Av Nicole Rafiki