Mitt navn er Uma Feed, jeg er en norsk multidisiplinær samtidskunstner, samfunnsdebattant og aktivist. Jeg arbeider med tematikk som omhandler identitet, tilhørighet og eksistensielle spørsmål og jeg jobber ut i fra et selvbiografisk utgangspunkt.

Fordi jeg virkelig tror på hva det personlige utgangspunkt kan komme til å romme når en løfter det opp og ut fra seg seg selv og en våger å strekke ens personlige erfaring opp til noe universelt. For meg, har det vært å si noe om hva det betyr å være meg, i min samtid, i mitt land, Norge.

Dette har nok vært ekstra viktig for meg fordi jeg er utenlandsadopterte og jeg har ikke slik mange i dag har, ett ben plantet i hver sin kultur. Den norske stat fant ikke noen grunn til å integrere meg engang, jeg skulle assimileres. Og når jeg har møtt og fremdeles møter rasisme, ansikt til ansikt, har jeg ikke foreldre som personlig kan forstå hvordan det føles. Jeg kan ikke forflytte vekten, og lene meg litt mer på det benet som er plantet i øst.

Jeg er utenlandsadopterte og dermed har jeg heller ikke blitt automatisk representert i rasismedebatten, vi er for få og muligens for norske til å bli regnet som en ekte minoritet.

Jeg har lånt den danske forfatteren Kim Leine sitt sitat «Å dele er å fordele» fordi jeg synes dette sitatet sier det så enkelt, hva det å dele faktisk kan bety.

Jeg har valgt å være så direkte og åpen om mitt eget liv og mine erfaringer fordi min interseksjonalitet gjør at jeg har blitt og fortsatt blir, i gitte sammenhenger diskriminert, forskjellsbehandlet og utsatt for rasisme. Min identitet gjør at faller mellom stolene. Dette skjer i min samtid, dette skjer i mitt samfunn, i mitt land. Og jeg mener det er et samfunnsanliggende.

Men også fordi jeg savnet å kunne bli speilt i kunsten og kulturen da jeg vokste opp.

Dikt Brynjulf Young Tjønn

Når eg blir stor
vil eg kamme
det lyse håret mitt bakover
dei store, blåe auga mine
skal ikke gøymast bak solbriller
når eg blir stor
skal eg bli solbrent
eg skal gå rundt med raud hud
eg skal vere stolt av
freknene mine
håret mitt
skal bli så slitt og kvitt at det brekker av
eg skal aldri aldri aldri be om noko anna viss
eg berre blir kvit

Grunnen til at jeg bruker kunsten som en plattform eller talerør er fordi jeg tror at gjennom kunsten kan jeg få tilgang til rom hos min meningsmotstander som jeg ellers ikke ville, si i en diskusjon eller når jeg skriver kronikk.

Det vil ikke si at det ikke er viktig å snakke, diskutere eller ytre seg i det offentlige rom, si gjennom kronikker eller den offentlige samfunnsdebatten. Disse tingene skal i aller høyeste grad sameksistere.


Men håpet kunsten gir meg er, at der hvor mine ord i en samtale eller skrevne ord i en kronikk faller til kort, kan kunsten være med å åpne opp de lukkede rommene. Fordi jeg vil at min kunst skal være en aktivt henvendelse til publikum, fordi jeg vil at den skal igangsette refleksjon og handling.

Da jeg hørte Angela Davis her i Oslo i sommer, på åpningen av Mela Festivalen, sa hun noe om kunstens og kunstneres rolle som jeg gjerne vil dele med dere.

«Kunst og kunstopplevelser kan gi sitt publikum tilgang til tanker, følelser og ideer vi ikke visste vi hadde. På den måten åpner kunsten opp nye og uante rom. Og derfor kan kunsten og kunstneren tillate seg, på en helt unik måte, å strekke seg mot drømmen eller det utopiske.»

 Men, for det er et men, eller rettere sagt det er en forutsetning, dette er kun mulig hvis kunsten, kunstplattformer og kunstinstitusjonene er et demokratisk prosjekt tilgjengelig for alle hvor en har full ytringsfrihet.

Historisk sett forteller kunsthistorien oss at kunst ikke alltid har vært tilgjengelig for alle og institusjonene har ikke alltid hatt et mandat om å inkludert alle. Et godt eksempel på dette er gjennom samlingen til Nasjonalmuseet i 1 etg.

Før ble kunsten blant annet brukt til å signalisere makt, privilegier, rikdom og status og det var et bevisst valg å ekskluderte noen grupper.

Dette er tatt fra Museumsmeldingen fra 2021: Noko vert valt inn, og noko anna vert valt bort. Med dette fylgjer makt til å velja ut historier, perspektiv og innfallsvinklar. Med det igjen fylgjer ansvaret for den sjølvhevdinga som ligg i slik framsyning, anten det er av stordom og prakt gjennom kunst og unikum, levevilkår i det gamle bondesamfunnet eller framtidsvisjonar i ny teknikk. Musea skaper historia og påverkar på den måten sjølvforståing og identitet

 Så! Det skjer noe, nå i vår tid.
Dette var blant annet Angela Davis med på å igangsette for over 60 år siden!!! og det er et ennå pågående prosjekt. I vårt land er mangfold, inkludering og representasjon for fult satt på agendaen mye på grunn av at det kommer fra det øverste politiske hold.

Vi ser ( bl.a. på museumsmeldingen) at det har vært nødvendig med en bevisstgjøring rundt institusjoners rolle, og å ta et oppgjør rundt de strukturene som har vært gjeldene før. For det er ikke før det mulig å utforme en fornyelse av mandat, syn, normer, strukturer og endre historien. Men eller riktigere la meg påpeke, før det kom fra det politiske hold, har det vært gjort en jobb, kjempet frem av mange synlige, men kanskje enda flere usynlige personer.

George Eliot: Skrev under pseudonym, fordi kvinner var ikke lett antatt som forfattere Disse usynlige personene er blant annet MIRA senterets kvinner et godt eksempel på. Og hvorfor var de usynlige? fordi de ikke var representert. De har satt minoritets kvinners rettigheter, liv og hverdag på agendaen siden den gang ingen andre gjorde det. Og la meg minne dere på at den gang, var det heller ikke en felles bevissthet rundt temaet i samfunnet. De måtte sette det på agendaen først, så begynte kampen om likeverd.

Hvorfor er dette viktig å trekke frem?

Jo fordi, en står alltid på andres skuldre, og det er viktig å anerkjenne! Og jeg tror det har en verdi å trekke det frem i denne delen av verden, hvor individ-fokuset har blitt ekstremt disproporsjonalt mot felleskapet, eller det kollektive. Jeg tror vi er tjent med å være ærlig, å tørre å snakke om at institusjoner, og kunstinstitusjoner kan og har vært gatekeepers. Så, for at det er mulig for meg å kan vise min selvbiografiske utenlandsadopsjonskritiske videokunst her på Nasjonalmuseet i vår, er det takket være at noen andre har gått foran meg! Det mangfoldet de ikke opplevde og som dermed gjorde at de ble utelatt fra felleskapet, er her nå! mye mer enn før.

Noen åpnet de dørene som før var lukket for slike som meg og min type kunst. De har kjempet en kamp mot de som har ville holdt døren igjen. Og mange av de fikk selv aldri oppleve å innta de lukkede rommene. Fordi deres kamp gjorde dem «vanskelige». For dynamikken er ofte slik at den som peker på utfordringene/det problematisk blir ofte den som blir ansvarlig for å finne eller se løsninger, men når utfordringen ligger i det systemiske er det institusjonen selv som må vise vilje til å forandre den grunnleggende infrastrukturen, står en der sjakkmatt.

 Dermed blir den som kritiserer skviset ut. Det blir sett på som den vanskelige eller litt for høylytte, fordi den ikke passer inn i den rådende malen, strukturen eller forståelsen. En annen viktig faktor for meg å løfte opp er viktigheten å bli speilet i kunsten, for når en søker etter forbilder eller rollemodeller så er det slik at en ofte ser til andre som ligner en selv, dvs. noen som speiler ditt eget liv og din erfaring, din bakgrunn og ikke minst, og kanskje viktigst, de type mulighetene som gjelder for deg, som ligger der fremme som en fjern drøm. For hva gjør det med identiteten, selvforståelsen og selvbilde når du ikke finner deg selv representert i media, kunst, kulturen eller som en del av majoriteten? Det er faktisk ekstremt førende og avgjørende om en ser seg selv som en del av et felleskap eller ikke. Selvbilde og selvverdi speiler seg i drømmen, posisjoner og mulighetene en ser ut for deg selv.

I dag på internasjonal Dag åpner pop up utstilling som er laget av kvinner som er tilknyttet MIRAsenteret i Biblioteket til Nasjonalmuseet. Utstillingen synliggjør ulike kunstuttrykk og er et fantastisk og tydelig eksempel på nettopp hvorfor det er så viktig med et demokrati som har et mangfold, som inkludere og ikke minst som er representativt. For først da kan vi se trickle down effekten i institusjonene, holdninger og i storsamfunnet. For når vi ser denne utstillingen så kommer vi ikke unna at fortidens og dagens forståelse, eller definisjon på hva som er «norskt» er veldig forskjellig. Og på den måten ser vi tydeligere hvorfor det er viktig å stille kritiske spørsmål til Kunstens rolle, makt og muligheter Jeg tror i nettopp disse tider, når snøballen for fullt har begynt å rulle, er det er ekstra viktig å ha med seg slike kritiske spørsmål, fordi det kan være avgjørende for mangfoldet, inkluderingen og representasjonen i kunsten, på kunstplattformer og i institusjonene og i samfunnet generelt. Vi må våge å stille oss kritiske spørsmål som eksempelvis dette: Hvem sitter med makten til å definerer hva som er bra kunst? Hvem forteller hvem sin historie? Hvilket narrativ fortelles? For hvem er kunsten for? Hvem er kunstneren? Hvilke kunstnere blir løftet opp? Hvem får eie sin egen historie / narrativ ? Hvem og hvordan blir det formidlet? Hvorfor er disse spørsmålene så viktige?

Fordi vi må få kunstplattformer og institusjoner til å faktisk speile hele samfunnet og sin samtid. Ikke før da kan Kunsten, kunstplattformer og institusjoner faktisk kan være relevant for alle og for alle. Og først da kan kunsten minne oss på at det finnes nøkler der ute som kan låse opp de mest avstengte rom. Kunst kan da, for alle, gi håp, fremtidstro og ikke minst kan den minne oss på at det går an å drømme om en utopi!