Av Turid Heiberg

Det er ikke uvanlig at Mirasenterets arbeid over 20 år usynliggjøres i media og i andre sammenhenger. Men jeg blir trist når dette skjer også i Klassekampen, som i mange år var opptatt av å følge opp vårt antirasistiske budskap til kvinnebevegelsen og andre. Om avisen nåtidige journalister tok seg bryderiet ville de finne mange artikler om senterets arbeid allerede fra tidlig på 80-tallet. Vi startet opp i 1979 og het dengang Foreign Women’s Group (FWG). På 90-tallet fikk vi midler gjennom NRKs TV-aksjon for kvinner i sør til å etablere oss som en institusjon med navnet MiRA-Senteret.

Allerede fra begynnelsen av 80-tallet var vi aktivt med i kvinnebevegelsen i Norge og i 8 mars arrangementene under vår hovedparole: ”Kamp mot rasisme er også kvinnekamp”. Vi utgjorde en egen selvstendig gruppering ved siden av Kvinnefronten, Nyfeministene, Brød og Roser og andre sammenslutninger og stod fram som et alternativ med synspunkter på alle de tema som var oppe i tiden. Vi hadde meninger om arbeidsspørsmål, abort, homofili, solidaritet etc. Hvert eneste år måtte vi kjempe for vår hovedparole og en annen viktig parole om: ”selvstendig status til innvandrerkvinner”.

Vår hovedparole er åpenbart like viktig i dag som tidligere. Minoritetskvinner utestenges fra reell samfunnsdeltakelse på de fleste områder fortsatt. De må kjempe mye mer enn andre for å komme inn på utdannings-, arbeids-, bolig- og politikk markedet. Om de i det hele tatt får tilgang. Det er ydmykende å oppleve at en gruppe i samfunnet ikke blir tatt alvorlig. Hvem er det som kjemper for selvstendig status til minoritetskvinner i dag? Fortsatt er kvinner som kommer gjennom familiegjenforening ifølge loven betraktet som et haleheng til sin mann i de første år av sitt opphold i Norge. Til sammenligning kan kvinner som kommer gjennom familiegjenforening fra et EU land få jobb og selvstendig status samme dag hun ankommer Norge. Og hvem kjemper for minoritetskvinners rett til en ordentlig pensjon? De taper når det stilles krav til ganske mange års botid for å få anstendige rettigheter.

Minoritetskvinner blir ofte synliggjort. Men som oftest i karikerte roller i forhold til deres liv, som et bilde av etnisk norskes forestillinger om hvordan minoritetskvinner lever og har det. Hvorfor spørres de ikke og hvorfor spørres ikke et mangfold av minoritetskvinner om hvordan de oppfatter Norge, samfunnsforhold og deres håp og visjoner til framtiden?

Men mest av alt hvorfor forteller ikke de kvinner som var med i kvinnebevegelsen på denne tiden om FWG’s bidrag? I en artikkel i klassekampen 27.mars er det en lang artikkel om kvinnebevegelsen uten at FWG/Mirasenterets arbeid blir integrert i helheten. Verken fra journalisten eller fra representantene fra de andre grupperingene. Er det fortsatt slik at de er mest opptatt av seg og sitt og ikke klarer å se, høre eller lytte?

I en annen serie om kvinnebevegelsen kalt ”Førstedamene” ga Klassekampen rundt juletider innsikt i mange viktige pionerer for norsk kvinnekamp. Jeg leste med spenning og ventet på en presentasjon av pionerene innenfor svart kvinnekamp, samisk kvinnekamp, roma kvinnekamp osv i Norge. Jeg ble så skuffet da dette ikke skjedde at jeg ringte redaksjonen og fikk til svar at for eksempel Fakhra Salimi, leder av Mirasenteret hadde de intervjuet mange ganger tidligere. Men de kunne godt lage noe nå om de aktuelle innvandringsdebattene. Jeg svarte at det var ikke det som var poenget, et intervju måtte være en framstilling på lik linje med de andre førstedamene. Dessverre var imidlertid denne serien slutt.

Også forskningen, akademikere og aktivister av like slag usynliggjør den lange kampen og de trange kårene til den svarte kvinnebevegelsen. Istedenfor taler de titt og ofte på vegne av og avisene er fulle av ”ekspert” uttalelser. Flere av ”førstedamene” bekymret seg om minoritetskvinnene men igjen uten henvisninger til den kampen som pågår.

Kunne det ikke være ålreit en gang i mellom for norske kvinner å jobbe fram reelle møtesteder, hvor også minoritetskvinner og den svarte kvinnebevegelsen kan bli lyttet til og støttet på noen av sine grunnleggende krav til et anstendig liv? Kan det ikke være en ok oppgave å løfte fram de erfaringer som allerede er gjort og støtte synliggjøringen av det som er gjort og gjøres av svarte og minoritetskvinner? Jeg bare spør.