Det skjærer i MiRA-Senterets hjerte at visse krigsflyktninger får helt unikt store lovnader, sammenlignet med andre krigsflyktninger. Men når Oslo nå engang har lovet både gull og grønne skoger, er det minste vi kan gjøre å levere. 

I avisene kan vi lese om store ord og imponerende lovnader fra byråden. Store lovnader om åpne armer, ekstra ressurser og mange frivillige. Likevel erfarer MiRA-Senteret at Oslo overhodet ikke setter i gang helt elementær bistand. Vi kan for eksempel lese i NRK at det er kaos på landets nasjonale mottakssenter og mangel på tolk.

MiRA-Ressurssenter for minoritetskvinner møter ukrainske mødre med barn og bagasje, som har ankommet Oslo med tog. De er helt alene når de møter sentralbanestasjonen. Ingen informasjon møter dem. Komplett rådville om hva neste steg bør være, fortvilt, sliten og med smart telefon, virker MiRA ressurssenter for minoritetskvinner for mange som det neste og beste alternativet.

Som et rådgivende ressurssenter undersøker vi med alle krefter hvor Oslo kommunes store ord manifesterer seg i å hjelpe handlekraftige ukrainere. Svaret er nedslående. Jovisst finnes det et hotell på Helsfyr, som tar imot større grupper på over 10 personer (1) Men uansett hvor på Østlandet en ukrainsk familie dukker opp, er hun kapabel må hun alene ta bussen til Råde, Moss. Et annet fylke.

Aksepterer Oslo kommune at slitne, traumatiserte flyktninger for egen maskin skal google seg frem til hvor Norges nasjonale mottakssenter ligger, og deretter laste ned Ruter-appen for å finne ut hvilken rutebuss som går til Råde?

Det er rett og slett null assistanse som møter de ukrainske flyktningene idet de går av toget i Oslo. MiRA-Senteret savner koronateltene som så eksemplarisk ble satt opp over hele byen, alle de ansatte som ble opplært til å følge mennesker gjennom vaksine, registrering og hjelpetelefon. MiRA-Senteret lurer på hvor lang tid det vil ta før Oslo velger å omskolere disse til å assistere flyktninger. Dere trenger vel ikke engang børste støvet av koronateltene. Sett dem opp enda en gang, utenfor Rådhuset, utenfor Sentralstasjonen, på Gardemoen. Vi må bare spørre, er det komplett umulig å kunne registrere asylsøkere direkte i Oslo by? For å videre kunne sette opp busser direkte fra Oslo og til et asylmottak?

Råde mottakssenter anbefaler selv ikke flyktningene å komme dit, før de har fått en avtale som det tar timevis med telefonkø for å booke. Uten nettverk og overflod står disse kvinnene uten noe annet valg enn å reise til Råde, og vente der. Dette påfører Råde sitt nasjonale mottakssenter mer overkapasitet og ukrainerne mer personlig stress som gjør det vanskeligere å bearbeide krigstraumene. 

MiRA-Senteret foreslår at Oslo kommune engasjerer mennesker til å informere de nyankomne flyktningene i Oslo sentrum om registrering og samtidig setter opp egne busser og transport direkte fra Oslo sentrum og ut til hotellene som mottakssenteret i Råde har avtaler med.