Av Fakhra Salimi

Nå er milleniumsfeberen på tilbakegang og livet er tilbake i sin vante gjenge. En av de første tingene vi blir presentert for er Barne- og familiedepartementets (BFDs) forslag til endringer i Likestillingsloven av 1978, og det er allerede glemt at vi med det nye milleniumet fikk sjansen til å rette opp tidligere feil.

Forslaget til endringer har nå vært ute til høring, og vi kan konstatere at departementet har oversett det faktum at det har skjedd store endringer i det norske samfunnet siden den første likestillingsloven ble vedtatt i juni 1978. Norge er siden da blitt et flerkulturelt samfunn, dette er også slått fast av regjering og storting gang på gang.

På det tidspunktet likestillingsloven først ble utformet var landet ikke oppmerksom på realitetene, og loven ble kun en lov om likestilling mellom kjønnene. Man tok ikke hensyn til minoritetsperspektivet i 1978, til tross for at for eksempel samekvinner var en viktig minoritet allerede da, og at BFD i 2000 her velger å nok en gang utelate minoritetsgruppers spesielle situasjon er forstemmende. Nå som det er uttalt at Norge er et multikulturelt samfunn må man stille seg spørsmålet om hvordan en ny likestillingslov kan ivareta også minoritetskvinners interesser, hvordan den kan sikre deres representasjon i fora de vanligvis er utestengt fra og hvordan loven kan utformes slik at den dobbelte diskrimineringen minoritetskvinner er utsatt for blir både synliggjort og gjort ulovlig.

Det er positivt at departementet i høringsnotatet i en kommentar anerkjenner den dobbelte undertrykkelsen minoritetskvinner opplever p.g.a. kjønn og minoritetsbakgrunn. Allikevel antas det at likestillingsloven vil være dekkende også for disse kvinnene, og det fremkommer ingen konkrete forslag til endringer av loven. BFDs dokument anerkjenner problemet, men mangler totalt visjoner og føringer som kan bidra til at Norge kan ligge i tet av utviklingen i likestillingsarbeidet. Hovedtyngden av likestillingsloven dreier seg om arbeidsmarkedet og områder som likelønn og seksuell trakassering. BFD sier i sitt notat at Likestillingsombudet i forbindelse med klagesaker (blant annet fra MiRA-Senteret) har konkludert med at forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet av kvinner som bruker hodeplagg er i strid med likestillingsloven. Dette er selvfølgelig positivt, men samtidig ikke nok, fordi det kun omhandler synlig diskriminering som er lett å oppdage og slå ned på. Det er altså ingen konkrete forslag til hvordan likestillingsloven kan være dekkende på alle områder, også for den diskriminering og usynliggjøring som spesifikt rammer minoritetskvinner. Hvordan BFD utfra uttalelser fra ombudet i en bestemt type sak kan mene at det ikke er nødvendig å inkludere generell minoritetsdiskriminering i likestillingsloven er vanskelig å forstå.

I høringsnotatet konstateres det at EØS-lovens §2 innebærer at likestillingsloven skal gå foran andre lover og forskrifter som regulerer samme forhold. Den norske utlendingsloven er i utgangspunktet kjønnsnøytral, men den såkalte treårsregelen er et eksempel på at innvandrer- og flyktningkvinners posisjon er lite verdsatt, og den bidrar i praksis til en ytterligere diskriminering av minoritetskvinner. Til tross for at utlendingsloven altså erfaringsmessig diskriminerer kvinner går den foran likestillingsloven i dette tilfellet, men denne problemstillingen er allikevel ikke berørt i endringsforslaget.

Likestillingslovens §21 fastsetter at det skal være minst 40% kvinner i utvalg og styrer oppnevnt av det offentlige. I høringsnotatet redegjøres det for de positive resultater av denne bestemmelsen, blant annet at kvinners særinteresser ofte blir ivaretatt bedre av kvinner enn av menn. Man undres derfor over hvordan departementet kan overse sannsynligheten for at personer fra minoritetsgrupper er bedre i stand til å ivareta interessene til denne gruppen. En styrket representasjon av minoriteter i offentlige styrer og utvalg ved ellers like kvalifikasjoner bør også lovfestes, ettersom mennesker fra minoritetsgrupper har et annet erfaringsgrunnlag enn majoriteten.

Likestillingsspørsmål som vold mot kvinner er også totalt utelatt fra lovforslaget. Sosialisering i familien avgjør i stor grad hvilke holdninger de unge vokser opp med. Kjønnsdiskriminering, vold og undertrykkelse innen familien er med på å bygge opp under de føringer i samfunnet som gjør at menn behandles annerledes enn kvinner. Familiesituasjonen legger altså grunnlaget for kjønnsrollemønsteret som de unge, bevisst eller ubevisst, tar med seg inn i voksenlivet. Nyere forskning har også vist hvor sterkt forskjellene mellom kjønnene kommer til uttrykk allerede i barnehagen og skolen. Menns yrker i voksen alder er toneangivende og prestisjefylte, mens kvinneyrker er lavtlønnede og anses for å ha lavere verdi i samfunnet.

Departementet har også valgt å sette religiøse samfunn utenfor likestillingsloven, og henviser til det arbeidet som blir lagt ned i den norske kirken med hensyn til likebehandling av menn og kvinner. Forskjellsbehandling av kvinner i den norske kirke og andre trossamfunn eksisterer i stor grad, og selv Oslo biskop har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at likestillingsloven også skal omfatte tilsettelser og utnevnelser i Kirken. Oslo biskop mener at tiden er moden for at likestillingsloven skal gjelde i kirken. Dette er meget positivt og ledende av Oslo bispedømme, og på samme måte bør tiden være inne for å gjøre loven gjeldende for alle trossamfunn i landet, inkludert for eksempel muslimske og jødiske trossamfunn.
For å fremme likestilling av alle kvinner er det ikke nok at likestillingsloven omfatter forhold i arbeidslivet og statsapparatet, men den må inkludere familie og religion, som er områder hvor kvinner gjennom alle tider har blitt, og fortsatt er, diskriminert. Familien og religion er tabubelagte områder som har blitt sett på som indre forhold som staten ikke kan legge seg opp i. Dette har blant annet vært demonstrert gjennom det faktum at vold i familien har vært et lite prioritert område for politi og påtalemyndighet helt fram til de senere årene. Hvis vi nok en gang utsetter diskusjonen om alle de glemte områder og situasjoner hvor kvinner opplever diskriminering og undertrykkelse vil den nye likestillingsloven bli en gjentakelse av den gamle, uten viktige visjoner og føringer. Det er ikke dette Norge trenger!