Verden er mer enn CharlieFakhra nyhetsbrev bilde

Nyheten om de grusomme drapene på ansatte i tidsskriftet Charlie Hebdo i Frankrike kom samme dag som jeg skulle reise tilbake til Norge etter juleferie hos venner i Nigeria, et land i krise og beredskap.

Bildene fra Paris rullet inn på skjermen via CNN, BBC og de fleste TV-kanaler i Abuja. Alle andre nyheter ble skjøvet til side. Drapene i Paris ble den eneste virkeligheten vi fikk tilgang til gjennom mediene. Det var imidlertid én nyhetskanal som rapporterte om andre nyheter og voldshendelser blant annet i Jemen, Irak, Libya og i Nigeria. Vi fikk vite at flere mennesker, blant dem kvinner og barn, hadde mistet livet i terroraksjoner. Dette var en afrikansk-kinesisk TV-kanal som i sin nyhetsdekning fra verden sidestilte aksjonen mot Charlie Hebdo med det som hadde skjedd i andre land samme dag. Slik fikk vi et helhetlig bilde av terrorismen og dens konsekvenser over hele verden. Som andre industrielle land, har Kina egne interesser i Afrika og har flere TV-kanaler som har andre perspektiver på det som skjer i verden i dag enn det typisk vestlige perspektivet.

Millioner av mennesker som lever med krig og terrorisme i Asia, Afrika og Midtøsten har mistet nyhetsverdien i Europa. Det er trist å si at vi er blitt vant til at amerikanske droner, den israelske hæren, Boko Haram, ISIS, eller at Al-Qaida aksjonerer i fjerne land. Titalls personer drepes uten at et eneste navn nevnes i nyhetene. Vi blir rystet og rasende over drapene på medarbeiderne i Charlie Hebdo, mens drapene på de som kanskje heter Aysha og Ahmad berører oss lite. Det ser ut som om vi er vant med at «det er slik det er der borte». Snart etter drapene i Paris sa mange ukritisk at «Jeg er Charlie», men få valgte å assosiere seg med Ahmad som også ble drept i den samme terroraksjonen. Debatten om ytringsfrihet og den frie verden foregår ofte på den vestlige verdens premisser. Det medfører at vestens tolkninger av hvordan ytringsfrihet skal praktiseres blir fremstilt som en universell sannhet.

De som gjennomfører terrorhandlinger er ikke født terrorister. Det er mange årsaker til radikalisering av personer både til høyreekstremisme, religiøs ekstremisme eller annen ekstremisme. Det er viktig å se hvem det er som tjener på å spre hat mot andre. I Europa og i Norge er det mange som har vanskelig for å akseptere mangfold av religioner, nasjonaliteter, språk, med mer. Flere av disse bruker sin ytringsfrihet til å drive skremselspropaganda mot minoriteter og disse kreftene er på stadig fremmarsj i Europa. Parallelt begrenses minoritetenes frihet av ekstrem overvåking og manges rettighet til fri bevegelse blir innskrenket.

Det er trist å se at de fleste mektige land i vesten bruker land i den såkalte tredjeverden som et laboratorium hvor de kan eksperimentere med våpen, og utnytter de fattige landenes økonomiske ressurser. De støtter diktatorer og autoritære regimer i land som bryter med menneskerettigheter som for eksempel Saudi-Arabia og har destabilisert flere land ved hjelp av militære intervensjoner. Dette skaper flyktninger og bidrar til at millioner av mennesker lever i nød og elendighet rett utenfor Europas grenser. Dessverre er det de samme landene i Europa som har bidratt med militære aksjoner og har vært med å føre krigen, som strammer inn sin flyktningpolitikk og stenger landegrensene for mennesker i nød. De tar ikke ansvar for sine egne handlinger. Dobbeltmoral gjennomsyrer samtidspolitikken og det er her de største utfordringene for en endret kurs ligger.

Selv om starten på 2015 har vært smertefull, behøver ikke resten av året bli like vanskelig. Terroren i Paris er en påminnelse om at vi bor på den samme jordkloden hvor det foregår krig og hvor millioner av mennesker har mistet sitt livsgrunnlag. Vi kan ikke skape et Oasis av rike og fredelige demokratier for oss selv på bekostning av andres fattigdom og ressurser. Når mennesker er i ekstrem nød blir ydmyket, gjør de alt de kan for å endre sin situasjon. Når landet deres blir invadert, regjeringen veltes og krigen hersker, ønsker mange å flytte til mulighetenes land. Men «mulighetenes land» avviser de fleste som kommer og sender dem tilbake til elendighet. Når alternativer som politiske løsninger og økonomisk utvikling virker umulige, blir mange trukket til ekstreme bevegelser. Vi må derfor jobbe for at et ydmyket folk får oppreisning, at krigen tar slutt og at våre regjeringer begynner å jobbe for reelle fredsprosesser med tanke på velferd for folk flest.

Alle er ikke Charlie, men vi er alle mennesker og har krav på menneskeverd.