I 2014 er det Grunnlovsjubileum i Norge. I den anledning nedsatte Stortingets presidentskap i 2009 et utvalg som skulle vurdere om flere menneskerettigheter skal tas inn i Grunnloven. Menneskerettighetsutvalgets rapport er nå levert. Rapporten foreslår å ta en rettighetskatalog bestående av hva utvalget mener er essensen i våre grunnleggende rettigheter inn i den høyeste rettskilden i Norge. Rapporten har møtt kritikk fra flere hold. Er det riktig å ta menneskerettighetene inn i Grunnloven? Hvorfor skal bare noen rettigheter grunnlovfestes og hvordan bestemmer man hvilke de er? Er lovforslagene gode nok? Dette er naturlige spørsmål å stille seg etter å ha lest rapporten til menneskerettighetsutvalget.

Bør menneskerettighetene inkorporeres i Grunnloven?
Grunnloven er Norges viktigste symbolske, politiske og rettslige dokument. I Grunnloven i dag er noen få av våre rettigheter nedtegnet, som for eksempel ytringsfrihet, forbud mot tortur i avhør og fengsling uten dom. Allikevel er Norge langt unna å ha det vi kan kalle grunnleggende menneskerettigheter grunnlovsfestet. Grunnloven er Norges overordnede lov, det vil si at Grunnloven går foran andre lover og staten kan ikke lage nye lover som motstrider denne konstitusjonen.

Når menneskerettighetsutvalget foreslår å ta inn en rettighetskatalog i grunnloven, har de derfor mange begrunnelser for dette. For det første representerer Grunnloven verdigrunnlaget i Norge, og ved å inkorporere menneskerettighetene i Grunnloven viser vi at vi tar rettighetene på alvor, som en grunnleggende del av det norske samfunnet. Videre mener utvalget at nasjonens verdigrunnlag bør være reflektert i Grunnloven, spesielt nå og i årene som kommer, da globalisering har ført til større kulturelle og politiske forskjeller som betyr at det er enda viktigere å definere felles verdier på tvers av ulike grupper. En grunnlovsfesting av menneskerettighetene vil også i større grad beskytte minoriteten og individet, uansett dennes politiske ståsted. Det er også vanskeligere å forandre Grunnloven en annen norsk lov. For å forandre Grunnloven må dette foreslås av et Storting, og bli vedtatt av neste Storting med 2/3 av stemmene. Andre lover kan forandres ved at 1/3 av Stortinget vedtar dette. Ved å ta inn menneskerettighetene i Grunnloven blir de derfor bedre beskyttet fra politiske avgjørelser.

Selv om utvalget kommer med mange gode argumenter for hvorfor man bør inkorporere menneskerettighetene i Grunnloven,universal-declaration-of-human-rights1 er ikke dette et uproblematisk forslag. Norge har allerede en Menneskerettighetslov fra 1999 som består av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs kvinnekonvensjon og FNs konvensjon om barnets rettigheter. Denne loven har forrang over annen lov og staten kan ikke lage nye lover som motstrider disse rettighetene. Da vi allerede har en omfattende samling med menneskerettigheter som går foran andre lover kan det virke mot sin egen hensikt å plukke ut noen av disse rettighetene for å gi dem enda høyere forrang i norsk rettsvern. Hvilke rettigheter skal man velge? Utvalget mener ”at det er fullt mulig å identifisere noen sentrale rettigheter og løfte essensen eller kjernen i disse rettighetene inn i Grunnloven,” men ikke alle er enige i dette. Advokatforeningen har kommentert i et brev til menneskerettighetsutvalget at det vil være umulig å skille mellom hvilke rettigheter som fortjener plass i Grunnloven og at det er grunnleggende problematisk at nasjonale myndigheter foretar slike prioriteringer, da dette kan føre til nedprioritering av andre menneskerettigheter utifra politisk ståsted, noe som vil ramme selve kjernen av det internasjonale menneskerettighetsvernet.

I Grunnlovens nye paragraf 2 vil det stå ”Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne”. Det betyr at den skal sPlaatje-Christopher-Human-Rights1ikre alle menneskerettighetene Norge er forpliktet til å følge. Det virker derfor ulogisk å videre spesifisere enkelte rettigheter i Grunnloven, da dette vil føre til at disse rettighetene får en høyere verdi enn andre rettigheter. Advokatforeningen har foreslått, som et alternativ til en rettighetskatalog, en forandring i § 110c andre ledd, slik at loven lyder:


«Bestemmelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner som er bindende for Norge, kan ikke innskrenkes ved lov eller annen myndighetsutøvelse.»

 

En slik paragraf i Grunnloven vil sikre at Norge overholder alle menneskerettighetskonvensjoner samt nye konvensjoner vi eventuelt binder oss til i fremtiden. Selv om menneskerettighetsutvalget mener det er utenfor deres mandat å avgjøre om alle menneskerettighetene skal inn i Grunnloven, bør dette forslaget overveies nøye hvis Norge ønsker å beholde sin status som en forkjemper for menneskerettighetene.

 

Hvilke rettigheter?

Hvis rettighetskatalogen likevel blir et faktum får vi flere nye menneskerettigheter inn i Grunnloven. Blant annet forbud mot dødsstraff, rett til liv, frihet fra tortur, forbud mot slaveri, rettferdig rettergang, rett til utdanning, helse og sosial trygghet. Selv om dette er mange av de essensielle rettighetene fra menneskerettighetskonvensjonene, mangler rettighetskatalogen en del for å nå internasjonale standard.

 

For eksempel kan forbudet mot diskriminering i § 98 nevnes. Det statuerer kun at ingen skal utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Ordet diskriminering, som er et sterkere uttrykk og også det begrepet som benyttes i diskrimineringsloven i Norge, er ikke nevnt. Loven spesifiserer heller ikke hva slags forskjellsbehandling som strider med rettighetene. I FNs verdenserklæring for menneskerettighetene nevnes det, men begrenses ikke til, “rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold” i paragraf 2. Videre nevnes heller ikke likestilling i den nye rettighetskatalogen.

 

I § 99, som omfatter tanke-, religion- og livsanskuelsesfrihet, nevnes ikke retten til å gjøre dette sammen med andre, privat og offentlig eller gjennom utdannelse og tilbedelse. Disse rettighetene er nevnt i verdenserklæringen, og er viktig for at forskjellige praksiser relatert til religion- og tankefrihet ikke blir forskjellsbehandlet, spesielt i et samfunn med en statsreligion.

 Human20Rights20Abuse1

Retten til familieliv (§ 103), utdannelse (§ 109) og arbeid (§ 110) er andre eksempler på rettigheter som ikke når internasjonale standarder. Det er ikke statuert at ekteskap kan inngås uten noen begrensninger som skyldes rase, nasjonalitet og religion og det er heller ingen krav om like rettigheter ved inngåelse, under og ved oppløsning av ekteskap i det nye forslaget til Grunnloven. Dette betyr et manglende vern for de som gifter seg på tvers av kulturer og nasjonalitet, og kan spesielt ramme kvinner, som er de som oftest lider under mangelen på likestilling i et ekteskap. Retten til utdannelse innebærer plikt for barn til å motta grunnleggende utdannelse, men det nevnes ikke at denne plikten og rettigheten skal være gratis, noe som er en grunnleggende del av retten til utdannelse i FN systemet. Forslaget om retten til arbeid i Grunnloven pålegger staten å legge forholdene til rette slik at arbeidsdyktige mennesker kan tjene til livets opphold gjennom arbeid, eller, for de som ikke kan jobbe, få støtte fra det offentlige. Det loven ikke dekker er retten til fritt valg av arbeid og rettferdige, gode arbeidsforhold. Det er viktig å inkludere dette i rettigheten slik at alle i størst mulig grad skal kunne oppnå et fullverdig liv.

 

 

Retten til å søke asyl

Av rettighetene som mangler i menneskerettighetsutvalgets forslag, er det viktig å nevne retten til å søke asyl. Retten til å søke og å ta i mot asyl mot forfølgelse er en av de mest grunnleggende rettighetene til et menneske, for å beskytte individer og grupper fra andre menneskerettighetsbrudd. I tillegg burde retten til å søke asyl inkludere rettighetene rundt å motta asyl, forlate og komme tilbake til et land og retten til statsborgerskap. Ved å utelukke disse menneskerettighetene fra Grunnloven, gjør Norge det mer krevende for noen av verdens mest sårbare mennesker å søke sine rettigheter i Norge. Det kan virke som om rettighetene som skal inn i Grunnloven i første omgang er ment for å beskytte nordmenn spesielt, ikke mennesker generelt.

 

Kan Norge kalle seg en menneskerettighetsstat hvis vårt viktigste lovlige, politiske og juridiske dokument ikke når de internasjonale standardene vi har vært med på å utforme og pålegge andre? Det er viktig å ta disse punktene til ettertanke før vi jublende takker ja til å få menneskerettighetene inn i Grunnloven. Noe som ved første øyekast virker positivt kan i realiteten være begrensende. Ved å velge noen menneskerettigheter som skal grunnlovfestes ekskluderer vi andre rettigheter. Ved å velge formuleringene menneskerettighetsutvalget foreslår kommer vi til kort ovenfor internasjonale standarder. Det kan i dette tilfellet virke mest naturlig å støtte seg til det kjente utsagnet ”alle eller ingen”.