Denne uken inviterte statsminister Erna Solberg til møte om hvordan bekjempe hatefulle ytringer. Flere representanter fra regjeringen var til stede, i tillegg til interesseorganisasjoner og enkeltpersoner.Fakhra nyhetsbrev bilde

Sterke personlige historier som berører mange ble delt, og alle var enige om at dette er et problem som må bekjempes. Men hvordan?

Vi har alle en historie vi ønsker å fortelle, og gjennom å lytte til andres historier kan vi gjenkjenne og bli bevisste på vår egen situasjon og føle vår egen smerte. Det er viktig at de som utsettes for hatefulle ytringer deler sine erfaringer. Disse personlige opplevelsene, tilsynelatende individuelle, representerer et større og alvorlig samfunnsproblem.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om enkeltindivider som mangler folkeskikk eller som er dårlig oppdratt. Hatefulle ytringer handler om diskriminering. Jeg vil påstå at de fleste som bedriver hatprat er bevisst sine handlinger. Deres mål er å skremme folk som mener noe annet enn dem selv. De ønsker å kneble ytringsmangfold ved å nedverdige og true motstandere med personlige angrep. Hatefulle ytringer er diskriminerende og fremmer et samfunnssyn som betrakter «annerledeshet» som en trussel mot det norske samfunn. Dessverre er diskriminering en del av hverdagen for mange kvinner, LHBT-personer, innvandrere og andre minoriteter. De som opplever diskriminering over lengre tid får ofte sosiale og helsemessige problemer. De hatefulle ytringene rammer bredt og ikke bare den ene personen som mottar dem, ofte får det alvorlige konsekvenser også for hele familien og det sosiale nettverket rundt dem.

Å karakterisere hatefulle ytringer kun som irrasjonelle og individuelle handlinger er farlig og undervurderer deres innvirkning på samfunnet. Når de rammer etniske minoriteter, er slike ytringer som regel rasistiske. Gjentagende rasistiske ytringer skaper skepsis mot innvandrere og kan påvirke minoriteters adgang til arbeid, utdanning og andre offentlige arenaer. Det er lite statistikk og forskning på omfang og konsekvensene av hatefulle ytringer for enkeltindivider, men vi vet at det kan medføre alvorlige psykiske lidelser, føre til isolasjon og i verste tilfeller engasjement i ekstreme miljøer. Det medfører også at viktig kunnskap går tapt, fordi minoritetspersoner og andre trakasserte trekker seg fra det offentlige ordskiftet. Fordommene mot dem får dominere alene.

Hatefulle ytringer må derfor bekjempes på flere plan. På politisk plan må det vises null-toleranse for diskriminering og utsatte gruppers rettsvern må styrkes. Arbeid mot diskriminering og mot hatefulle ytringer må starte i barnehagen og i skolen. Læreplaner må inkludere mål og metoder for å bekjempe mobbing og diskriminering, i tillegg må rettighetsinformasjon inn på alle skoler. Dette handler ikke om oppdragelse og folkeskikk alene. Det handler om våre felles verdier som samfunn, vårt grunnsyn på mennesker og vår vilje til å ta hatutsatte i forsvar. Vi må ikke forvente at andre skal ta ubehaget ved å irettesette og slå tilbake. Tier vi når vi ser andre bli utsatt for hat, er vi selv medvirkende i overgrepet, da blir hatet vår verdi. Om vi tror på likestilling og like rettigheter, må vi ha mot til å si ifra og bekjempe de kreftene som drar oss i retning av et utrygt samfunn.