Mange minoritetskvinner har under korona-krisen opplevd å bli stående helt alene.  Flere har kommet til MiRA-Senteret og uttrykt fortvilelse knyttet til mangelen på informasjon fra det offentlige og fortalt at de ikke har blitt tatt på alvor når de oppsøker hjelp og har vært bekymret for sin situasjon. MiRA-Senteret mener at det er behov for å rette et skarpere blikk mot minoritetskvinners egne opplevelser med korona-krisen og vil nå gjenfortelle erfaringer som en kvinne i MiRA-Senterets nettverk har gjort seg i perioden.

I historien forteller kvinnen om hvordan hun og familien ble møtt med forutinntatthet og skepsis av lokalt helsevesen da hennes ene voksne barn ble syk med korona.

Kvinnen, som er en dame i 50-årene med minoritetsbakgrunn er bosatt i Oslo og bor i en leilighet med to soverom sammen med sine to voksne barn og mann. Hun er til daglig en viktig ressursperson i nærmiljøet og begge barna er i fast arbeid. Da kvinnen selv har et komplekst sykdomsbilde som gjør at hun har høy risiko for alvorlig sykdomsforløp ved eventuell korona-smitte rådførte hun seg med MiRA-Senteret og gikk i selvpålagt karantene, når korona-smitten økte i Norge og myndighetene innførte de strengeste restriksjonene den 12.mars. Begge barna fortsatte å arbeide.

En ukes tid senere begynte det ene barnet imidlertid å bli dårlig og fikk plutselig feber, noe hoste og ble sengeliggende. Familien var allerede på dette tidspunktet godt opplyst om korona-situasjonen og ble svært bekymret da symptomene lignet veldig på korona. Spesielt bekymret var de på grunn av morens egne underliggende helseproblemer. De satte derfor umiddelbart i gang med nedvasking av leilighetens rom og inventar, og det syke barnet ble isolert så godt det lot seg gjøre inne på det ene soverommet. Alle klær ble vasket og mat ble levert inn til barnet på dørstokken. Badet i leiligheten som alle måtte bruke vasket familien flere ganger om dagen og de passet også på at alt av søppel som ble brakt ut av leiligheten ble nøye desinfisert med anti-bac, slik at ikke andre skulle bli smittet.

Familien viste enda ikke om barnet hadde korona, men med nagende uvisshet utsatte moren seg allerede på dette tidspunktet for smitte. Samtidig var hun bekymret for at de skulle kunne smitte andre i nærmiljøet og tok alle forhåndsregler slik at de ikke skulle spre eventuell smitte.

Etter noen dager, da barnet ikke ble noe bedre tok kvinnen kontakt med fastlegen deres og ba om korona-test for barnet. Hun forklarte sin egen helsesituasjon og fortalte at de var svært bekymret. Kvinnen fortalte også at hun var bekymret for det andre barnets arbeidssituasjon på Apoteket og at hun skulle bringe med seg smitte dit. Når de tok kontakt med legekontoret møtte familien imiderltid liten forståelse for sine bekymringer og kvinnen ble fortalt svært inngående hvordan de nå måtte ta ansvar for å forhindre mulig smitte i leiligheten. De fikk beskjed om at de måtte passe på å holde avstand og holde seg hjemme, men at de kunne ringe igjen om to dager hvis det syke barnet ikke ble bedre. Kvinnen, som selv visste at både mennesker i risikogruppen og ansatte i helsesektoren skulle bli testet ble svært overrasket og oppgitt over beskjedene de fikk og dagen etter oppsøkte kvinnen selv legekontoret for å kreve at barnet skulle bli testet.

Da fikk hun beskjed om at de kunne teste barnet på et sykehus på andre siden av byen dagen etterpå. På tross av at både kvinnen og det andre barnet, gjentakende ganger forklarte om situasjonen hjemme fikk de beskjed om at det syke barnet ikke kunne legges inn og transport til sykehuset dagen etterpå måtte de selv stå for.

Kvinnen forteller at beslutningen de nå måtte ta var svært skremmende og har satt en skikkelig støkk i dem alle!

Da det det friske barnet måtte sette seg inn i familiens bil, sammen med det syke barnet svært nærme forteller kvinnen at både hun og mannen på dette tidspunktet fryktet å miste dem begge. Men hva annet kunne de gjøre? Det syke barnet måtte bli testet, og kun det friske barnet ble derfor nødt til å kjøre den halvtimes lange turen til sykehuset, selv om de visste dette var stikk i strid med smittevernreglene de hele uken hadde jobbet så hardt med å holde inne i den lille leiligheten.

Det syke barnet ble testet, og begge to måtte dra hjem igjen til familiens leilighet. Neste dag kom resultatet om at det syke barnet hadde testet positivt for korona.

Nå måtte da resten av familien også få tilbud om test? Men nei, kvinnen forsøkte gjentatte ganger å be om at hun og resten av familien også skulle bli testet og ba om at det syke barnet skulle få bli innlagt. Fortsatt kunne ingen hjelpe dem med noen av delene.

Familien måtte fortsette sitt eget strenge smitteregime og kvinnen var nødt til å ta hånd om sitt syke barn, med en samtidig gnagende bevissthet om at dette kunne få svært alvorlige følger for henne selv.  Først en uke senere lyktes kvinnen med å overtale fastlegen om at resten av familien også måtte bli testet. Siden det syke barnet hadde blitt testet hadde kvinnen gjennom sitt nettverk hørt at det var en feberklinikk i bydelen som testet for korona og hun ba derfor legen sin om å få bli testet der for å unngå den lange reiseveien til sykehuset. Legekontoret kjente ikke til denne feberklinikken og svarte derfor kvinnen tvilende, men da kvinnen ba legekontoret ringe å sjekke gjorde de det.

To dager senere ble hele familie testet på poliklinikken i bydelen. Heldigvis var resultatet for alle negativt, inkludert barnet som nå hadde vært syk i to uker, men de siste dagene var begynt å bli bra igjen.

I over to uker kjempet kvinnen og hennes familie en kamp. Hennes erfaringer viser oss at denne kampen både var mot korona-viruset og en frykt for selv å bli smittet, men samtidig en kamp for å bli trodd, tatt på alvor og et offentlig apparat som i en krisesituasjon ikke kunne gi familien den hjelpen de hadde rett på.

Etter over 30 år med daglige møter med minoritetskvinner og unge jenter kjenner Senteret dessverre godt igjen den strukturelle diskrimineringen som kommer til syne i kvinnens historie. Dette er en form for diskriminering som er så innbakt i systemet at man nærmest ikke legger merke til den. Minoritetsfamilier opplever, igjen og igjen slik som denne familien og bli møtt med en forutinntatthet og skepsis når de ytrer sine bekymringer. Og slik som dette eksempelet viser kunne det ha fått alvorlige følger hvis kvinnen selv ikke hadde gjort krav på sine rettigheter og tatt ansvar for å forhindre smitte av korona, både innad i egen familie og i nærmiljøet.