Av Turid Heiberg

Det er et paradoks at samtidig som menneskerettighetene innarbeides i det norske lovverket, så fortsetter prosessen med utviklingen av to kategorier rettigheter alt avhengig av statsborgerlig bakgrunn og oppholdsstatus.

De nyeste eksemplene er forslag til ny pensjonsordning, forslag til en supplerende stønadsordning for personer med kort botid i Norge og forslag til endringer i lov om sosiale tjenester. Med disse forslagene blir integreringspolitikken og vår humanitet nok en gang et haleheng til den restriktive og demoniserende innvandringspolitikken. En politikk som skaper bilder og følelser om ”de andre” med en slik kraft at det er vanskelig å gjennomskue de negative bivirkningene.

Det er ofte enklere å reagere på direkte rasisme og forskjellsbehandling enn på den subtile rasismen som skjer når det hvite majoritetssamfunnet forfordeler godene i samfunnet til seg selv gjennom et stadig mer raffinert regelverk. Da er det heller ikke like lett å få øye på vår medvirkning som kontrollører i gjennomføringen av statens politikk.

For en tid tilbake ville Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at universitetsansatte skulle granske mistenkelige utenlandske studenter og forskere. Studentene fant det uverdig at ansatte skulle være angivere og anbefalte at PST gjorde jobben selv. Nå foregår det en debatt om flyktninger med avslag på sin søknad om oppholdstillatelse, har rett til støtte til fortsatt å være i Norge. Nyere lovgivning sier nei, men siden enkelte flyktninger ikke anser det som trygt å vende tilbake kan forslaget også betraktes som uverdig.
Nylig ble nok en innstramning i ”lov om sosiale tjenester” sendt på høring. Formålet med endringen er ønsket om at sivile myndigheter følger opp vedtak fattet av utlendingsmyndighetene. Personer med midlertidig eller ulovlig opphold har ikke lenger rett til hjelp etter lov om sosiale tjenester og ansatte ved sosialkontoret skal kontrollere oppholdsdokumenter. Med denne forskriftsendringen kan utenlandske statsborgere som har legitim grunn til å søke sivil hjelp bli utsatt for offentlig forfølgelse. Det er verdt å merke seg at sosialtjenesten også føler at arbeidet med å undersøke oppholdsgrunnlaget er en byrde.

Prinsipielt er det betenkelig når sivile institusjoner settes til å følge opp vedtak fattet av en kontrollmyndighet. Sivile etater har andre hensyn som skal vurderes, i dette tilfellet hensynet til et eller flere menneskers helse og velferd. Det betyr ikke nødvendigvis at ”alle” med et midlertidig eller irregulært opphold bør få sosialhjelp, mitt anliggende er kun at sosialtjenestens kompetanse er å vurdere hjelpebehovet mens kontrollmyndighetene må ta ansvar for vurderinger av oppholdsgrunnlaget.

Er det f.eks rimelig at sosialkontorets ansatte skal nekte en kvinne hjelp, som på grunn av manglende samliv med en mishandler mister sitt norske oppholdsgrunnlag? Til tross for at mishandling kan gi grunnlag for opphold på selvstendig grunnlag, vet vi at svært få mishandlede kvinner får bli. Om en slik kvinne finner det vanskelig å reise tilbake, bør hun ikke da ha krav på sosialhjelp til å prøve sin sak på andre måter? Er det riktig at sosialkontoret skal bli en medhjelper i å ”tvangsende” henne tilbake for en forbrytelse som er skjedd henne i Norge?

Folketrygden er også i endring, men ikke til det bedre for innvandrerbefolkningen. Pensjonskommisjonen opprettholder ordningen med 40 års trygdetid/botid for fulle pensjonsrettigheter. Det er på det rene at en ”innvandrer” trenger minst 35 års botid for å få fulle pensjonsrettigheter dvs. full minstepensjon. Pensjonskommisjonen kommenterer ikke denne situasjonen, og myndighetene foreslår heller en egen supplerende ordning for å bøte på dette. Det er svært kritikkverdig, om ikke overraskende, at Pensjonskommisjonen ikke har en grundig drøfting av innvandreres bidrag til norsk økonomi og rettigheter til trygdeytelser. Studier viser til den store betydning innvandringen har for å sikre Norges og Europas framtidige økonomi, og som et grunnlag for pensjonsutbetalinger til en aldrende innfødt befolkning. Mange fra denne gruppen har dessuten kommet til Norge som ferdig arbeidskraft uten en forutgående belastning på det norske systemet til oppfostring.

En revurdering av kravet om 40 års botid for fulle pensjonsrettigheter burde vært en selvfølge. Men istedenfor å akseptere innvandrere som fullverdige borgere av landet og innvilge dem anstendighet gjennom folketrygden, blir det brukt mot dem at de ikke har bodd i Norge i hele sitt liv og de avspises med en ordning hvor de får begrensede økonomiske ytelser under skjerpede krav.
Personer med mindre enn 35 års botid har til nå fått sosialhjelp som supplement til folketrygden. Motivet bak det nye forslaget er å redusere utgiftene på sosialhjelpsbudsjettet og få til en ordning i grenselandet mellom ordinær trygd og sosialhjelp. Betingelsene for å få støtte etter denne ordningen er at vedkommende har fylt 67 år, er lovlig bosatt i landet og fortsetter er bosatt. Garantinivået skal kun være 90 prosent av minstepensjonen i folketrygden og det er en forutsetning at nesten all annen inntekt og formue går til fradrag. Personene skal kontrolleres for å sikre at vilkåret om fast opphold i Norge er tilfredstilt.

Det er utrolig at myndighetene med denne ordningen kan frata en eldre person retten til bevegelsesfrihet og retten til å nyte sin pensjon i Syden som andre ”norskinger”. Antagelig er det utvidelsen av EU og flere folk med kort botid i landet, som er argumentet for den strenge kontrollen. Ordninger som dette løser likevel ikke problemet med å finne en god balanse mellom inntekt og pensjon. Den tildekke heller innsatsen til og ydmyker store grupper i befolkningen som er med på å skape Norges velferd.

Det virker tilforlatelig når Kommunalministeren snakker om ”gjestene” som bør skikke seg og reise ut når vertens lover tilsier det, og rimeligheten av at innfødte personer får fordeler på grunn av opparbeidede rettigheter. Vi skal imidlertid vokte oss vel når dette blir argumenter for å nekte medmennesker en anstendig behandling og like rettigheter.